I ei innstilling fra 1815 slo Stortingets næringskomité fast at «Fiskeriene i Norge udgjør udentvivl en af Statens vigtigste Næringskilder (og) næst Agerdyrkning maaske den vigtigste».
I innstillinga ble det også bemerka at om fiskerne hadde lagt mer vekt på havfiske kunne fiskeriene «forhaabentlig forblive Norges viktigste Guldgrube».
Fra siste halvdel av 1600-tallet og fram til første halvdel av 1800-tallet hadde det sporadisk blitt drevet bank-, hav- og fjernfiske fra både Sørlandet, Sunnmøre, Troms og Finnmark. Norsk fiske var likevel i det vesentlige et kystfiske gjennom hele 1800-tallet – og det var det også langt inn på 1900-tallet. Og ei «Guldgrube» var fiskerinæringa langt på veg ut gjennom 1800-tallet.
Veksten var eventyrlig. Mens andre europeiske fiskerinasjoner måtte langt ut fra kysten for å hente større fangster, kunne norske fiskere ta gode fangster nær land. Først fra 1861 begynte et årvisst og uavbrutt hav- og fjernfiske her i landet i Ålesund og Sunnmøre – et fiske som andre vesteuropeiske land permanent hadde drevet i lang, lang tid.
Eksport og innenlands forbruk
Det var de gode silde- og torskefiskeria som foregikk fra Lindesnes i sør til Varanger i nord, som helt dominerte bildet vesta- og nordafjells i store deler av 1800-tallet. Etterspørselen utenlands var god, og eksporten var godt over fem ganger så stor i 1880 sammenligna med 1815. På samme tid ble folketallet i landet litt mer enn dobla.
Det innenlandske forbruket kan ha utgjort over halvparten i forhold til eksporten i 1815, og i 1825 om lag en tredel. På grunn av den kraftige eksportøkninga gjennom 1800-tallet gikk det innenlandske forbruket prosentvis sterkt tilbake, men ennå rundt 1880 kan det ha utgjort over en femdel i forhold til utførselen.
Det var for det meste sild som ble konsumert innenlands. Sild og kanskje sei hadde mest å si i det daglige kostholdet for nordmenn. Makrell ble helst spist sør i landet, og den ble også et eksportprodukt fra 1860-åra. Men de store eksportprodukta var tørrfisk og klippfisk, tran og rogn og saltsild.
Tørrfisken – på retur
Tørrfisken var det tradisjonelle og ennå det dominerende produktet i norsk eksport i de første tiåra etter Napoleons-krigene. Bortimot hele produksjonen foregikk i Nord-Norge, med Lofoten, og dernest Finnmark, som naturlige tyngdepunkt. Fisken ble frakta – framfor alt – til Bergen, som gjennom mange hundreår hadde vært selve eksportbyen for tørrfisk.
Tørrfiskeeksporten økte lite fra 1830-åra og utover, og regner vi med befolkningsøkninga i mottakerlanda har gjennomsnittet i forbruk per person gått ned.
Nesten halvparten av tørrfisken gikk til Italia. Nederland og Belgia utgjorde også et stort marked, og mottok «de fineste og bedste Sorter». De dårligere ble eksportert til Sverige (og helst brukt til lutefisk), Russland og Finland. Disse hovedmarkedene var de samme gjennom hele hundreåret.
Den ekspansive klippfisken
Klippfisk ble lite brukt i Norge, men ekspanderte kraftig på det europeiske – og etter hvert også på det oversjøiske – markedet. Regner vi i vekt gikk klippfisken forbi tørrfisken i 1855 og i 1880 var forholdet mellom tørrfisk og klippfisk ikke langt fra 1: 3.
Kristiansund var selve klippfiskbyen i Norge, og Ålesund skulle ekspandere etter 1840 da spanske oppkjøpsfartøy helt fram til om lag 1870 henta klippfisken der den for det meste ble produsert, nemlig på Nord-Vestlandet. Spanjolene segla i stor grad forbi Bergen, som likevel holdt stand som eksportby. Det gjorde definitivt ikke Trondheim, som fra 1860-åra forsvant som eksporthavn:
«Det maa erkjendes, at Trondhjems Beliggenhed er ubeqvem for Byens Deltagelse i Fiskehandelen, og det synes saa naturstridigt, at varer føres flere Mile ind i Landet for igjen ad samme Vei at udføres, at en saadan Fremgangsmaade ikke vel kan bestaa under frie og udviklede Forholde,» skrev stiftsamtmann Arntzen i 1845.
Spania var lenge den desidert største kunden av klippfisk fra Norge. Landet tok nesten all norsk klippfisk rundt 1850 og to tredeler rundt 1880. Deretter ble Spania mer og mer tapt, sannsynligvis mest på grunn av konkurransen med torsken fra Newfoundland. Derimot økte Portugal importen sin fra Norge.
Fra midten av hundreåret hadde også Karibia og Sør-Amerika blitt marked for norsk klippfisk. Cuba og Brasil var de viktigste, og i Brasil ble også klippfisk gjerne sett på som «finere» mat enn kjøtt. Der var kjøtt så «simpel mat» at alle kunne kjøpe det (på grunn av de mange kvegranchene). Derfor ble det satt mer pris på fisk. Portugal, Brasil og Karibia var altså i ferd med å bli Norges nye hovedmarkeder for klippfisk.
Tran og rogn
Tran hadde fra gammelt av blitt brukt som lysolje, og den var også i teknisk bruk i garveri og som smøringsolje. Interessen for medisintran økte utover 1800-tallet, og i 1850-åra kom dampkokt medisintran på markedet (Peter Møller). Eksporten av tran ble mangedobla gjennom 1800-tallet, og i åra 1866–80 utgjorde eksportverdien av tran like mye som eksportverdien av tørrfisk.
Tyskland og Nederland var tradisjonelt de viktigste markedene, men ved satsinga på medisintran ble også Storbritannia et viktig marked.
Torskerogn ble brukt som åte i fiske, spesielt innen sardinfiske. Det meste gikk til Frankrike, resten til Spania. Handelen med rogn var usikkert og spekulasjonsprega. Likevel var eksportkvantumet stigende, og det var åtte ganger større i 1880 sammenligna med 1815.
Pomorhandelen
Eksporten til Russland av råfisk, etter hvert saltfisk (og litt tørrfisk) betydde mye for Troms og Finnmark på 1800-tallet. Pomorhandelen var en «passivhandel» sett fra norsk side, fordi det var russerne som stod for fraktefarten og besøka. Det var fra midten av 1700-tallet at pomorhandelen utvikla seg til en regulær handel, med årvisse besøk av russeskuter.
Russerne kom med nødvendige varer, særlig mel og gryn. Fisk, spesielt torsk, ble etter hvert den dominerende nord-norske varen. Den innførte torsken ble spredt på vinterføre til de indre delene av Russland.
Sild – «havets sølv» og nasjonens gull
Det var for det meste saltsild som ble utført fra Norge, og når tilgangen på sild var rikelig kunne man tjene en formue på den. Silda la grunnlaget for tettsted- og byvekst på Vestlandet, og framveksten av sildebyen Haugesund er det fremste eksempelet.
Vårsilda var masseartikkelen, og den dominerte i de markedene der pris var viktigere enn kvalitet: «Varen er grov; … og consumeres for den største Deel af Landalmuen i Sverige og Polen, saavelsom ogsaa i Russland og de østlige preussiske Provindser,» skrev presten og naturgranskeren Peter Deinboll i 1839.
Alle spiste likevel sild, men det var mest mat for de lavere klassene, og de ble flere og flere utover 1800-tallet.
Svensk sildefiske hadde skapt et stort sildemarked i Sverige og Østersjøområdet på 1700-tallet. De norske eksportørene kunne derfor overta dette markedet etter 1808, da vårsilda kom tilbake til Vestlandet. Markedet i de svensk-, slavisk- og tysktalende områda rundt Østersjøen utgjorde til sammen rundt 90 prosent av markedet gjennom store deler av 1800-tallet.
Brisling ble også en ny eksportartikkel i disse åra, og særlig i Stavanger ble det skapt grunnlag for ei merkevare som raskt fant vegen til utenlandske markeder. Eksporten var nesten 40 ganger større i 1900 sammenligna med i 1880, og det var bare begynnelsen.
Hummer, laks, makrell og fersk fisk.
Hummer (levende) var et forholdsvis gammelt eksportprodukt. Den stod for knapt 1 prosent av fiskeeksportinntektene i åra 1876–80, og var mat for de rike.
Fersk, isa laks og makrell var nye eksportprodukt fra rundt 1860, og ble også helst eksportert til de rike markedene i Vest-Europa. Eksporten av fersk laks i kasser med is til Storbritannia betydde ei fordobling av prisen. Etterspørselen etter fersk fisk var stor i London og andre britiske byer der overklassa var villig til å betale også for fersk makrell.
Fra vest til øst
Fra om lag 1830 til ut i 1870-åra hadde mye av den økonomiske veksten i Norge vært konsentrert til Vestlandet og Sørlandet (ikke minst på grunn av «seglskutetida» i Agder). Nord-Norge hadde også en gunstig utvikling særlig etter at silda trakk nordover.
Fra midten av 1870-åra endra dette seg slik at Østlandet – på grunn av blant anna en begynnende industrialisering – fikk et økonomisk overtak på resten av landet, et overtak landsdelen har hatt helt fram til oljealderen.
Det økonomiske tyngdepunktet ble altså flytta fra vest til øst. Men – og ser man bort fra sjøfarten – var fisk, ved siden av skogbruk, den viktigste eksportnæringa gjennom hele 1800-tallet.
På slutten av hundreåret tok også norske fiskere – og med dampbåter – mer og mer til å reise ut fra kysten: til Storegga, til fjern- og havfiske i Nordishavet, Nordsjøen og til Island. Like etter hundreårsskiftet skøyt utviklinga virkelig fart. I rekordtempo satte kystfiskerne petroleumsmotor i båtene sine, og i 1920 hadde Norge verdens største motorbåtflåte.