Bakgrunnen for uenigheten var tonnasjeavtalen mellom Norges Rederforbund og den britiske regjering av 11. november 1939. Avtalen gikk ut på at britene innen utgangen av 1940 skulle få befrakte 150 store og moderne tankskip og om lag 450 000 bruttoregistertonn tørrlasttonnasje.
Avtalen inneholdt også en generell bestemmelse om krigsrisikotillegg til sjøfolk. Den gikk ut på at befrakteren – britene – påtok seg å betale krigsrisikopremie til mannskapene, altså de krigsrisikotillegg som til enhver tid gjaldt etter overenskomst mellom de norske sjømannsorganisasjonene og Norges Rederforbund.
Avtale med norske organisasjoner
Ikke lenge etter kom en avtale om krigsrisikotillegg mellom Norges Rederforbund og sjømannsorganisasjonene Norsk Sjømannsforbund, Det norske Maskinistforbund, Norges Skibsførerforbund og Norsk Styrmandsforening. I visse, særskilte krigsfarlige soner skulle sjøfolkene få et tillegg på 100 og 200 prosent av grunnhyrene. Det var Nord-Atlanteren, Den engelske kanal og det vestlige Middelhavet som først og fremst var særlig krigsfarlige soner.
3. april 1940 ble det inngått enda en tilleggsavtale som ga sjøfolkene et krigsrisikotillegg på opptil 300 prosent av grunnhyrene innen nærmere angitte krigsfarlige soner. Seks døgn senere okkuperte Tyskland Norge. Over natten gikk Norge fra å være nøytral til å være alliert.
Reduksjon av risikotilleggene
Norge inngikk nå i en gigantisk operasjon i en vanskelig tid med sin handelsflåte og titusener sjøfolk: Etter Frankrikes fall i juni 1940 sto øyriket Storbritannia alene. Norske skip lå side om side i britisk havn, det seilte norske sjøfolk på britiske skip og briter på norske skip. Der norske sjøfolk kunne innkassere 300 prosent tillegg av bruttohyren, fikk britiske sjøfolk et flatt tillegg på fem pund. Britene fryktet at de norske tariffavtalene skulle føre til lønnskrav fra britiske sjøfolk, som igjen kunne påvirke lønnsnivået i andre yrker og hindre at lønnsstoppen i Storbritannia ble effektiv.
Sommeren 1940 kom britene med en sterk henstilling til norske myndigheter om å redusere risikotilleggene for norske sjøfolk. Dette førte til at Nortraship sa opp gjeldende hyre- og risikotilleggsavtaler. En ny avtale ble undertegnet, uten brede drøftelser i sjømannsorganisasjonene, som knapt var etablert i eksil. «Force majeure», sa Norsk Sjømannsforbunds mann i London.
Pengene på konto
Nedslaget var for britene samtidig en betydelig besparelse. Men britene ønsket ikke en gevinst «…på bekostning av de norske sjøfolk», og gikk inn på en avtale om å betale en kompensasjon til Nortraship som skulle settes inn på en konto i Nortraships regnskaper, pengene skulle «…krediteres et fond til beste for sjøfolk etter krigen».
Dermed fikk de norske sjøfolkene et faktisk hyrenedslag til samme nivå som de britiske allierte sjøfolkene, mens den britiske kompensasjonen, beregnet til 1 shilling pr. befraktet tonn dødvekt pr. måned, ble innbetalt til Nortraship og innsatt på en egen konto.
I alt ble det innbetalt nesten 140 millioner kroner på Nortraships fondskonto i årene 1940–1945. Om lag 90 millioner fra kontoen ble brukt i krigsårene til å betale de mange økningene i krigsrisikotillegg som ble betalt ved flere tariffrevisjoner. Sjømannsorganisasjonene forhandlet også fram flere andre former for hyretillegg.
Ved krigens slutt utgjorde fondet vel 43 millioner kroner.
Striden om fondet
I etterkrigstiden fulgte en opprivende strid om disponeringen av beløpet, i offentligheten og fra Stortingets talerstol. Krigsseilerne hevdet at hver enkelt sjømann hadde krav på fondets midler. Norsk Sjømannsforbund gikk i mot sine egne medlemmer, med støtte fra norske myndigheter. Nortraships Sjømannsfond ble etablert og delte ut midler etter søknad. Dette betraktet mange sjøfolk som en formynderholdning.
I kampårene rundt fondet ble «Hovedaksjonsutvalget for Nortraships hemmelige fond» beskyldt for å gå kommunistenes ærend, fordi lederne var kommunister. Men utvalget hadde bred støtte i sjømannskretser, også fra skipsførere og offiserer, og tok ut stevning mot Staten ved Skipsfartsdepartementet om eiendomsretten til fondet. De tapte i Høyesterett i 1954.
Mindre enn ti år etter krigen hadde krigsseilerne tapt både politisk og juridisk.
Snuoperasjon
En politisk og moralsk snuoperasjon ble arbeidet fram flere tiår senere. Nye talspersoner fikk gjennomslag hos toppolitikerne. Stortinget bevilget i 1972 155 millioner kroner, fordelt over tre statsbudsjetter, som ble utbetalt til krigsseilere eller etterlatte, «ex gratia» – som betyr i nåde og erkjentlighet. Hver krigsseiler fikk utbetalt 180 kroner pr. fartsmåned.
Med full fartstid ble den samlede beløpet 10 800 kroner en substansiell håndsrekning og ble mottatt som en anerkjennelse av mange krigsseilere. Like fullt var det gått mange tiår, og på dette tidspunkt var den eldste generasjonen krigsseilere borte.