Krigsseilerne etter krigen

Uttrykket «krigsseiler» er et etterkrigsuttrykk, tatt i bruk både etter første og andre verdenskrig, som betegnelse på sjøfolkene som seilte i krigsårene.

Etter andre verdenskrig ga ordet krigsseiler negative assosiasjoner i deler av offentligheten. Krigsseileren ble forbundet med alkohol, fyll og spetakkel i mange kretser. Kunnskapen om og forståelsen for sjøfolkenes erfaringer var liten på lege- og sosialkontor. Sjømenn ble lett sett på som et samfunnets stebarn.

Sjøfolkenes tilbakekomst

Mange sjøfolk fant det vanskelig å dra rett hjem da krigen var slutt. Foreldrene kunne være døde eller familien spredt rundt om, og det var lite å vende tilbake til. I noen tilfeller ble de gående i byene, uten bolig og arbeid – som synlige problemtilfeller for samfunnet. En del sjøfolk ble tilbudt bolig i brakker av ganske enkle og provisoriske slag. Noen av sjøfolkene hadde med seg forlovede eller kone, noen hadde også barn. Det ble en vanskelig start i land, under trange og kummerlige kår.

Mange av sjøfolkene kom utslitte hjem etter 1945, noen var syke, andre skadet. På noen store skipstransporter, som amerikabåten, kunne det i én og samme transport være samlet store grupper av syke sjøfolk. Én amerikabåt hadde om bord kun sjøfolk som var rammet av tuberkulose.

Den nye hverdagen

Antallet krigsseilere som virkelig gikk til grunne i skur, på kaier og i jernbanevogner, er likevel lavt. Langt de fleste klarte seg bra og tilpasset seg et liv i fredstid. En sjømann var en praktisk mann som kunne snekre, mekke, sy, fikse og ordne opp.

Mange fortsatte å seile, andre klarte overgangen til nye yrker i land godt. For svært mange sjøfolk ble det å etablere familie det avgjørende ankerfeste for et rimelig godt liv i etterkrigstiden.

Ettervirkninger

Den største prøvelsen for mange krigsseilere var helsa, enkelt sagt å holde nerver i sjakk. Ofte klarte verken sjøfolkene selv eller familien å sette ord på det som feilte ektemannen/faren når problemer meldte seg. Stort sett var det diffuse kroppssmerter som førte sjøfolkene til lokale leger.

Mange møtte uforstand på legekontorer og i helsevesenet og hos øvrigheten for øvrig. En mann med tynnslitte nerver, nervøse rykninger, gule tobakksfingre og alkoholproblemer kunne få en ufin og kontant behandling.

Oppreising

Forskning på 1950-tallet tok fatt i reaksjoner og ettervirkninger hos tidligere konsentrasjonsleirfanger. Medisinere tok også fatt i etterreaksjoner hos krigsseilerne. Ny kunnskap førte til sist til et gjennombrudd i lovverket. Tilleggsloven av 1968 var en sosialpolitisk sensasjon som brøt med vesentlige prinsipper i all trygdelovgivning – at søkeren selv skulle bevise behov og rettigheter, og dokumentere at skadene skyldtes andre verdenskrig.

For krigsseilerne betydde loven at krigsseilas i mer enn seks måneder ble akseptert og ga rett til krigspensjon, uten krav til påviselig årsakssammenheng mellom påkjenningen og den invalidiserende tilstanden. Det langvarige presset og stresset en sjømann hadde opplevd, det at han hele tiden visste at noe kunne komme til å skje, ble nå lagt til grunn. I 1966 var det bare 377 krigsseilere som mottok krigspensjon, noen få år senere var antallet mange tusen.

Medvirkende til dette omslaget var også et kraftig offentlig fokus på krigsinvalider allment og medienes bevissthet om krigsseilerne situasjon. Journalistene Per Hansson, og NRKs Erik Bye og Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wig slo inn i offentligheten med stor kraft. Kong Olav åpnet konvoibyen i Risør i 1968. Norges Krigsseilerforbund, etablert på nytt i 1970, nedla en betydelig innsats for krigsseilernes sak i offentligheten.

Krigsseilerne i dag

Krigsseilernes innsats er i dag vel anerkjent i det norske samfunn og omtales ofte i norsk offentlighet. Historien om handelsflåten er skrevet i flere varianter, mange krigsseilere har utgitt sine erindringer og romanverket til forfatteren Jon Michelet har nådd opplagstopper, flere år på rad.

Daværende forsvarsminister, Anne Grethe Strøm-Erichsen, ga i august 2013 en offisiell beklagelse til krigsseilerne for den manglende offentlige støtte og forståelse de møtte i Etterkrigs-Norge.