Skoleelever kaller gjerne alt de bruker i en oppgave for kilder. Historikere skiller mellom kilder og litteratur. Litteratur er bøker og artikler som historikere eller andre forfattere har skrevet, mens kilder er originale dokumenter. Kilder kan også være trykket og gjengitt i bøker, såkalte kildeutgaver. Det kan for eksempel være samlinger med brev fra utvandrere i Amerika. Noen ganger bruker historikere også muntlige kilder, men det er ikke tema her.
Historikere bruker både litteratur og kilder i forskningen
Historikere bruker både litteratur og kilder når de forsker. Litteratur kan være nyttig for å plassere det man forsker på, i en større sammenheng, og man kan også hente supplerende opplysninger fra litteraturen, fordi man ikke trenger å finne ut alt på egen hånd.
Det er først når man studerer kildene, at man kan finne ut noe nytt
Men det er først når man studerer kildene, at man kan finne ut noe nytt. Kildene finnes mange steder, først og fremst i arkiver, men også på museer, på loft og i kjellere og hjemme hos folk. I dag er mange kilder lagt ut på nettet. Alt kan brukes som kilder, det kommer an på hva historikerne vil finne ut.
Hvordan går historikerne fram når de arbeider med kilder? Mange tror at de bare forteller det de finner i kildene, kanskje litt forkortet, men de gjør mye mer enn dette. Det skal jeg prøve å vise ved å bruke tre brev fra tidlig på 1800-tallet.
Tre brev som kilder
Brevene ble skrevet av Norges rikeste kvinne, Maren Rosenkrantz (født Juel), og det er de eneste brevene som er kjent fra henne. Maren bodde på Hafslund ved Sarpsborg i sommerhalvåret og i et hus i Dronningens gate i Kristiania i vinterhalvåret, og var gift med Marcus Gjøe Rosenkrantz som Rosenkrantz’ gate i Oslo er oppkalt etter. Han var en fremtredende mann i det politiske liv i Norge som på denne tiden var ganske dramatisk siden det var helt på slutten av unionen med Danmark.
Maren skrev brevene til en nevø som het Carl Juel, og som bodde i Sverige. De ble tatt vare på og finnes i slekten Juels arkiv som av litt tilfeldige grunner har havnet i Krigsarkivet i Stockholm der jeg fant dem.
Brev kan være en fantastisk kilde, og disse tre brevene inneholder mye interessant, om den politiske aktiviteten til Marcus Gjøe Rosenkrantz, om det sosiale liv og dagliglivet i overklassen og – kanskje litt overraskende – om Karen som var datteren til Rosenkrantz.
Historikerne må velge hva de vil bruke kildene til, og jeg valgte å bruke brevene til å fortelle om Karens ganske dramatiske liv.
Karen Rosenkrantz
Karen Rosenkrantz var født i Danmark i 1792, men moren døde i barselseng da Karen bare var ni dager. Faren, Marcus Gjøe Rosenkrantz, forlot da Danmark, etterlot datteren hos et barnløst par, og fikk en stilling i Kristiania. Fire år senere giftet han seg med Maren som ikke hadde barn selv om hun hadde vært gift to ganger før, og hentet sin datter i Danmark. Dermed vokste Karen opp hos Maren og Marcus Rosenkrantz.
Det første brevet
I det første brevet fra 4. november 1810 forteller Maren at de skulle slakte til bryllupet, for Karen skulle gifte seg med den danske greven Eggert Christopher Knuth som var blitt amtmann (statsforvalter) i Østfold. Han var bare 24 år og Karen ikke mer enn 18. Bryllupet sto i begynnelsen av desember, og ekteparet flyttet inn på den store sagbrukseiendommen Borregaard ved Sarpsfossen som de hadde fått av Maren.
Det andre brevet
Marens neste brev var fra 11. januar 1814. Her fortalte hun at det hadde vært meget kaldt i Kristiania en ukes tid, og at hun og ektemannen hadde vært i mange juleselskaper. Maren skrev at hun håpet Carl snart kom på besøk igjen. Pianoet ble ikke brukt så ofte når han ikke var der, og Julie hadde ofte spurt etter Carl. Julie var datteren til Karen, og Julie hadde også en lillebror som hadde det vondt fordi han holdt på å få tenner. I brevet var også en påskrift, en liten hilsen, fra Karen som også håpet at Carl kom på besøk snart, for hun syntes det var kjedelig å spille piano alene, og de manglet en fjerdemann til et kortspill. Karen og barna bodde altså hos Maren og Marcus Rosenkrantz i Kristiania. Hvorfor var de ikke på Borregaard?
Historikeren stiller spørsmål og finner svar
Hva skjer i fremstillingen her? Jeg fortsetter ikke med å fortelle fra kildene, men stiller et spørsmål som har meldt seg, og som jeg vil forsøke å besvare. I slektshistoriske opplysninger på nettet (som bygger på opplysninger fra kirkebøker) finner jeg raskt ut at greven (Karens ektemann) døde i 1813.
Hva hadde skjedd? Her velger jeg den raskeske og enkleste fremgangsmåten, jeg undersøker om det finnes noe litteratur som kan gi svar på dette (og altså ikke mer tungvint å lete etter kilder). Det finnes en bok om Hafslund der det står mye om Rosenkrantz og hans familie: Mentz Schuleruds bok om Hafslund gods. Her finnes det kanskje opplysninger, og det gjør det, ganske riktig. Schulerud skriver at greven hadde falt i Sarpsfossen, men at det senere viste seg at det var selvmord, og at noen fant ham liggende i sitt blod.
Det er altså litt uklart hva som hadde skjedd, men heldigvis opplyser Schulerud hvilken kilde han har benyttet: slottsprest Pavels dagbøker. Jeg må altså studere denne kilden for å få nærmere klarhet i hva som hadde skjedd. Claus Pavels var slottsprest på Akershus, og i sine dagbøker skrev han om stort og smått som skjedde i hans samtid. De er utgitt som bøker i mange bind (men er fortsatt kilder, ikke litteratur, fordi ingen forfatter har brukt kildene til å lage sin egen tekst) og er mye brukt av historikere.
Ganske spent fant jeg fram Pavels dagbok fra 1813, som er lagt ut på nettet. En dag på våren 1813 omtaler Pavels hendelsen. Han skriver at greven hadde sklidd på et brett eller planke og styrtet ut i Sarpsfossen. Han ble fisket opp, men døde kort tid etterpå. Noen uker senere fikk Pavels flere opplysninger og skrev at det hadde vært selvmord. Greven hadde lagt fra seg en brystnål som hadde vært en gave fra hans kone, og rolig styrtet seg ut i fossen. Mirakuløst var han blitt reddet og hadde bare fått et støt i hodet.
Deretter var greven blitt brakt hjem til Borregaard og virket helt rolig. Han hadde sendt tjeneren ut etter et glass vann, men mens tjeneren var borte, hadde han skåret strupen over med en barberkniv. Da tjeneren kom tilbake, svømte han i blod og døde kort tid etter. Greven var visstnok meget nærtagende og antakelig også deprimert.
Selvmordet hadde blitt en «ubehagelig Sensation» blant publikum, kunne Pavels fortelle og var blitt meget hardt fordømt. Selvmord ble åpenbart sett på som en stor synd. Men slottspresten minnet om ordene fra Matteus’ evangelium om at man ikke skal dømme, for at man selv ikke skal bli dømt.
Den unge familien på Borregaard var altså rammet av en tragedie som forklarer hvorfor Karen og de to barna bodde hos Maren og Marcus Rosenkrantz i januar 1814.
Det tredje brevet
Hvordan gikk det videre? Heldigvis finnes det et brev til, det er fra 7. desember 1814, bare et par måneder før Maren døde. Her forteller hun at prinsen, det må være kronprinsen den senere kong Karl Johan, hadde vært hjemme hos dem og spist og noe om Rosenkrantz’ deltakelse i statsstyret. Og så hadde hun en stor nyhet om Karen: Få dager etter at Carl hadde reist etter sitt siste besøk, hadde «Kaltenborn gjort sin Declaration til min Mand om Karen». Han hadde altså spurt om å få gifte seg med henne.
Men i Marens brev står det ikke noe om hvem Kaltenborn var, og hvordan han hadde truffet Karen. Det hadde vært fint å ha med i fortellingen, og jeg fant lett ut at det finnes en slektsbok for familien Kaltenborn som er lagt ut på nettet, og som jeg henter de følgende opplysningene fra.
Carl Fredrik Kaltenborn var offiser og hadde fulgt kronprins Karl Johan på reiser rundt i landet. De hadde også vært på Hafslund, og det var slik han hadde truffet Karen en gang på høsten 1814. Han tok seg prektig ut i sin lyseblå uniform, ble det bemerket en gang, og Karl Johan skal ha sagt at han var like tapper som offiser som han var en farlig kvinnebedårer. Kaltenborn var med i det dramatiske selskap i Kristiania og var ofte skuespiller i forestillingene. Det er ikke vanskelig å forestille seg at han kunne gjøre sterkt inntrykk på Karen når han dukket opp på Hafslund ved kronprinsens side.
Saken ble straks avgjort, for Rosenkrantz kunne ikke se noen innvendinger, skrev Maren. Hun trodde Karen ville bli meget lykkelig, for Kaltenborn behandlet henne så fint. Og så kom det mest fantastiske i dette brevet: en ny og personlig påskrift fra Karen. Hun takket Carl fordi han hadde vært så deltakende i hennes lidelses tid. Nå var hun så lykkelig som i sine beste ungdomsdager. «Ja maaske endnu lykkeligere, thi man føler først ret Glæde naar man en Tid har lidt.»
En fortelling som bygger på tre brev, én dagbok, litt litteratur og noen spørsmål
Dermed har vi fått en fortelling som på sett og vis ender godt. Hvordan har den blitt til? Det begynte med tre brev fra Maren Rosenkrantz som jeg fant i et svensk arkiv. Så gjorde jeg et valg og konsentrerte meg om det som handlet om Karen. Jeg nøyde meg ikke med å gjengi hva kildene forteller, men supplerte et sted med litteratur. Og jeg stilte et spørsmål som drev historien fremover, og fant fram til litteratur og kilder som trengtes for å svare på det. Dermed har jeg altså skapt min egen fortelling om noe som har hendt for over to hundre år siden. Jeg kunne gjort andre valg og fortalt andre fortellinger, men tror denne var den mest spennende og interessante.