Ved Mosseveien på veien sørover fra Oslo finner man Nordstrand Bad like etter at man har passert Ulvøybrua. Det er et fint badested som hadde sin storhetstid for over hundre år siden. Da fantes det restaurant, revyscene, badehus med omkledningsboder for kvinner og herrer, og det var dampskipsforbindelse med hovedstaden.
En skandale i badet
Ved damebadet var badestedet dekket med et plankegjerde og et forheng av seilduk ut i vannet slik at det nærmest ble et basseng. Sømmeligheten skulle derfor være ivaretatt. Likevel inntraff det enkelte kjedelige episoder.
I sin kjente bok Nordstrand før og nå fra 1942 forteller Magnus Hydle om en student som en søndag i 1903 svømte utover mot Ulvøya. På tilbaketuren dukket han og svømte under vann rett som det var, og da han nærmet seg land, gikk det ikke bedre enn at han dukket opp på feil side av seilduken. Damene i sine omfangsrike badedrakter hylte av redsel og søkte tilflukt som best de kunne i omkledningsbodene. Hele badet kom i opprør.
Politibetjent Wilberg ble tilkalt i all hast. Studenten hadde stukket av og lagt på svøm igjen utover. Men Wilberg fikk fatt i politibåten og innhentet ham før han nådde land på Ulvøya. Det bar rett til politistasjonen, og studenten ble senere ilagt en bot på 25 kroner.
Er historien sann?
Det er en morsom historie som etter alt å dømme forteller interessant om badekulturen og forholdene mellom kjønnene for noe over hundre år siden. Men Hydle sier ingenting om hvor han har historien fra, og spørsmålet er om den er sann. Noen vil kanskje si at det ikke spiller så stor rolle, og at det er en god historie som kunne ha skjedd. Men det siste kan vi faktisk ikke vite. Og dessuten, hvis det ikke er så farlig om en slik liten fortelling er sann, så er det kanskje heller ikke så farlig med større og viktigere fortellinger? Derfor må vi prøve å finne ut om hendelsen ved Nordstrand Bad i 1903 faktisk har funnet sted, og det betyr at vi må drive kildekritikk.
Hva er kildekritikk?
Dette ordet er kanskje litt rart. Det betyr ikke akkurat at vi skal kritisere kildene. Historikerne er glad for de kildene vi har, og det dreier seg ikke om å kritisere dem. Men vi vil prøve å finne ut hvor pålitelige de er, om det er noen tendens i dem som vi må være oppmerksomme på, og hvordan vi i så fall kan bruke dem.
Utgangspunktet er at vi spør hva som er formålet med kilden, hva var grunnen til at den ble til? Vi må regne med at de som klager sin nød for å få hjelp eller støtte, lett svartmaler sin situasjon, at de som produserer en løssalgsavis vil skrive om sensasjoner som kan være overdrevne eller oppdiktet, at de som lager boligannonser, ikke trekker fram negative forhold ved boligen osv.
Hvis det er noen som forteller en historie skriftlig eller muntlig, er det viktig hvor lenge det er siden det de forteller om, skjedde. Jo nærmere i tid, jo mer pålitelig vil historien normalt være. Og det er selvfølgelig også et poeng hvor pålitelige fortellerne er. Er de lystløgnere, eller får de god betaling for å fortelle en spennende historie? Og har de sett eller opplevd det de forteller om selv, det kaller vi førstehånds kilder eller har de hørt det av andre, det kalles andrehånds kilder? De første er vanligvis mest pålitelige.
Et hovedprinsipp i kildekritikken er at flere kilder som forteller det samme (og som er uavhengige med hverandre) er mye mer å stole på enn en enkelt kilde.
Hvem er opphavsperson?
Rustet med kildekritiske kunnskaper vender vi tilbake til Nordstrand Bad. Hvem var så Magnus Hydle og er han å stole på? Han var født i Ulvik i 1868 og var generalsekretær for Venstre fra 1908 til 1918 da han ble utnevnt til statsrevisor. Det var et yrke han hadde til sin død i 1944. Samtidig var han ivrig nynorskmann med viktige tillitsverv i nynorskbevegelsen. Han har altså ikke historiker av fag, men amatørhistoriker i likhet med de aller fleste lokalhistorikere på denne tiden. Men en statsrevisor kan man normalt stole på.
Med hvilken hensikt er kilden skrevet?
Hva var Magnus Hydles formål med å fortelle denne historien og mer generelt med å skrive boken Nordstrand før og nå? Etter alt å dømme har han ønsket å skrive seriøs lokal historie. Dette var noe det var veldig stor interesse for under krigen. Han ville etter alt å dømme fortelle hva som faktisk har skjedd og til en viss grad forklare hvorfor. Her er ingen røverhistorier som kunne tjene til å gjøre boken til en salgssuksess. Det kan peke i retning av at historien er troverdig. Noe som også styrker historien, er at den inneholder både navn på politibetjenten og flere andre konkrete detaljer og er nøyaktig tidfestet. Oppdiktede historier eller vandrehistorier er vanligvis mye vagere.
Førstehånds eller andrehånds kilder?
Er historien en førstehåndsberetning? Var Hydle altså til stede på Nordstrand Bad denne søndagen i 1903 og så hva som foregikk? Da kan historien være pålitelig selv om vi må ta høyde for at boken ble skrevet i 1942, altså nesten førti år senere. Svaret på dette er etter all sannsynlighet nei, for Hydle kom ikke til Nordstrand før i 1908.
Har Hydle lest om det som skjedde, noe sted? Det kunne absolutt vært en mulighet, for som nevnt var det var stor interesse for lokalhistorie under krigen. Politibetjent Wilberg ble mange ganger intervjuet i Nordstrands Blad og fortalte om dramatiske episoder fra sin tidlige karriere. Men han har ikke fortalt om dette, og så vidt jeg har sett, finnes det ingen andre beretninger om hendelsen. Man kunne også tenke seg at Hydle har studert forskjellige skriftlige kilder og har historien derfra, men dette var noe han som amatørhistoriker i liten grad gjorde.
Mest sannsynlig har Hydle hørt historien etter at han kom til Nordstrand i 1908, og da er den en annenhånds kilde. Vi kan håpe på at han har hørt den fra pålitelige folk, helst like etter at han kom til Nordstrand og helst fra flere forskjellige personer som selv hadde vært til stede under opptrinnet. Men dette kan vi ikke vite noe om. Er det mulig å komme lenger?
Finnes det flere kilder?
Heldigvis er det det. Det finnes faktisk en skriftlig kilde som Hydle ikke har brukt: politibetjent Wilbergs rapport om saken. Siden politiet var involvert, gikk jeg til Nordstrand politistasjons arkiv som finnes i Statsarkivet i Oslo. Kopibøkene er den mest interessante kilden, for den inneholder kopier av brev skrevet ved politistasjonen.
Med stor spenning tok jeg fatt på kopiboken fra 1903, men fant ingenting. Heller ikke i de følgende årgangene var det noe å hente. Men så gikk jeg tilbake i tid, og det viste seg at hendelsen hadde funnet sted den 21. juli 1901 som også var en søndag. Klokken to om ettermiddagen ringte direktøren ved Nordstrand Bad til politistasjonen som befant seg rett i nærheten på den andre siden av Mosseveien, og fortalte at to mannspersoner hadde svømt helt inn til damebadet.
Politibetjent Wilbergs rapport
I sin rapport skrev Wilberg at den ene hadde dukket under innhegningen og kommet opp midt i bassenget der han hadde lagt seg på ryggen. Den andre hadde holdt seg utenfor og bare kikket inn. Da damene ble oppmerksomme på den ubudne gjesten i bassenget, sprang de opp av vannet og inn i omkledningsrommene mens de skrek av alle krefter, altså akkurat slik Hydle beskrev det. Badekonen kom straks til og forsøkte å jage mannen vekk. Men det tok lang tid før han fant det for godt å svømme vekk.
Da Wilberg kom til stedet, var den mest forsiktige av de to karene i ferd med å kle på seg, mens den andre fortsatt var ute i vannet. Politibetjenten måtte ut i båt sammen med tre andre karer for å pågripe ham. Etter å ha kommet på land, sprang han ut i vannet igjen og måtte fanges enda en gang.
Wilberg tok med seg begge karene opp til politistasjonen. De het Fredrik og Hilmar Pettersen, var brødre på 22 og 20 år og arbeidsfolk fra østkanten i Kristiania. Brødrene som var synlig beruset, benektet å ha gjort noe galt. De hadde kjøpt badebillett til et åpent bad, og det hadde ikke stått noen advarsel på damebadehuset. Derfor hadde de svømt dit de hadde lyst. Boten hører vi ingenting om, men det er sannsynlig at lensmannen ila den eldste broren en bot etter å ha mottatt Wilbergs rapport som også inneholdt navn på vitner.
Wilbergs rapport er en førstehånds kilde som ble nedskrevet rett etter at hendelsen hadde funnet sted, og som det ikke er noen grunn til å tvile på.
Historikerens vurdering
Selv om vi ikke har andre førstehånds kilder, kan vi derfor trygt fastslå at Hydles fremstilling i det store og hele er korrekt, men at det hadde skjedd noen mindre feil, trolig fordi fortellingen hadde gått fra munn til munn før Hydle hørte den.
