En fest flere burde være på

«En fest man burde være på» er tittelen på en artikkel av professor Klaus Nathaus på norgeshistorie.no som også er på pensumlisten til HIS1000 for nye historiestudenter. Artikkelen dreier seg om historikernes arbeidsmåter, bruk av faglitteratur, diskusjon og valg av problemstilling. Et av Nathaus’ hovedpoenger er at historikere samtaler og diskuterer med hverandre slik som deltakere på en fest. Her er det ting å diskutere, og jeg vil ta Nathaus på ordet.

Han minner om at historikere forholder seg til tidligere forskning, faglitteraturen, når de skriver sine arbeider slik som festdeltakere deltar i konversasjon med hverandre. Dette er nyttig å bli minnet om for studenter som skal skrive en oppgave. Den som bare snakker om seg selv eller bare skriver om sine egne observasjoner om fortiden, blir lite interessant og ganske snart en plage. Ved å forholde seg til tidligere forskning kan man få inspirasjon til gode problemstillinger, man kan bygge videre på det som er gjort, og på enkelte områder kan man føre forskningen videre.

Men hva skriver historikerne på denne festen om, hvordan kan de avgjøre om problemstillingene eller forskningsspørsmålene deres er interessante? Svaret er enkelt, de må ha relevans for andre historikere. Nathaus stiller ingen krav utover dette.

Forskningsspørsmålene behøver ikke være viktige for dagens samfunnsproblemer som klima og demokrati. «Det er ofte slik,» skriver han, «at den endelige studien også vil være interessant for allmenpublikum og ‘viktig’ for samfunnet, men det er ikke avgjørende. Først og fremst kommuniserer historikere med andre historikere. Den samtalen, som er kjernen av fagets autonomi, driver forskningen.»^[1] Her er Nathaus på linje med den kjente historieteoretikeren Ottar Dahl for han så på «den rent teoretiske erkjennelsen som forskningens mål.»^[2]

Dette kan man kalle et introvert syn på historiefaget. På sett og vis er det befriende. Vi har hatt perioder der et ekstrovert syn har stått sterkt. Særlig på 1970-tallet skulle faget spille en politisk rolle på forskjellige måter. I den kjente humaniorameldingen fra 2016-2017 ble det påpekt at humanistisk forskning kunne gi viktige bidrag til satsingsområder som: 1) Integrering, migrasjon og konflikt, 2) De store teknologiskifter og 3) Klima, miljø og bærekraft.^[3] Dagens ønske om at historie og andre humanistiske fag kan ha en nyttefunksjon, impact, er uttrykk for samme tankegang.

Jeg er enig med Nathaus, og det er tror jeg de fleste er, i at vi også trenger historieforskning som ikke virker spesielt relevant for dagens utfordringer.

Samtidig ser jeg to problemer med den introverte oppfatningen av historieforskningen. Først en praktisk: Er det noen grunn til at samfunnet skal betale regningen for en fest for historikere som bare er oppfatt av seg og sitt og ikke ser det som noen oppgave å bidra til samfunnet omkring?

Og mer teoretisk: Er det virkelig slik at en problemstilling er interessant hvis bare andre historikere mener det? Nathaus bruker som eksempel en artikkel av Kathryn Woods: ‘Facing’ Identity in a ‘Faceless’ Society: Physignomy, Facial Appearance and Identity Perception in Eighteenth-Century London. Det dreier seg om hvordan folk oppfattet hverandre i den raskt voksende engelske hovedstaden. Tradisjonelle markører av sosial plassering som antrekk ble mindre pålitelige av forskjellige grunner, og det ble et behov for å finne andre kjennetegn for å plassere folk sosialt. Det førte til en ny interesse for fjeset eller utseendet som en kilde til identitet og selvfremstilling.

Er dette en interessant problemstilling? Man kan vel si det, selv om man kanskje synes det virker litt sært i utgangspunktet. Men man kan tenke seg atskillig særere ting enn dette, og det kan likevel være andre historikere som finner det interessant. I mindre submiljøer kan det utvikles merkverdige forskningsområder. At forskningsspørsmål skal være relevante for andre historikere, er derfor ikke noen garanti for at spørsmålene oppfattes som interessante i en vanlig betydning av ordet.

I forlengelsen av dette kan man tenke seg at historikermiljøer ganske selvtilfredse kan fortsette i sine egne spor uten å være mottakelig for impulser utenfra, og dermed miste evnen til å stille interessante spørsmål. Her er professor Kåre Lunden et interessant eksempel. Han var en «outstanding outsider» som kom fra et småbruk i Naustdal i Sunnfjord, studerte på Norges Landbrukshistorie og ble sivilagronom. Han fortsatte med historie og hadde gode arbeidsvilkår i sin ikke spesielt krevende jobb i Kirke- og undervisningsdepartementet som dreide seg om tilsyn med prestegårdene. Lunden endte som professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo.

Han hadde ikke glemt sine første studier. Som historiker hentet han gjerne eksempler og begreper fra landbruksvitenskapen. Mest berømt er hans foredrag om heterosieffekt dvs. den positive effekten som blir oppnådd når innavlede dyr blir paret med dyr av andre varianter eller raser (Lunden hadde greie på dette og hadde skrevet en artikkel om minktispenes paringsvilje og paringstidsrom).^[4] Dette overførte Lunden til historievitenskapen der han også så en fare for innavlsdepresjon og mente sosialantropologi kunne gi friske impulser. Han hentet derfor begreper og problemstillinger derfra som han introduserte i historiefaget. Det vakte ingen stormende jubel. Slik skrev en annen middelalderhistoriker, Arnved Nedkvitne, i ettertid:

Da Kåre Lunden begynte å skrive om norsk middelalderhistorie for 30 år siden, møtte han mange slags reaksjoner. I det miljøet jeg den gang tilhørte, var reaksjonen preget av hoderisting. Her kom en mann og trodde at han ved å studere bøndene på de russiske steppene eller folk på Stillehavsøyene kunne si noe om Norge i middelalderen. Det var også min reaksjon på Lunden den gangen i 1970-årene.^[5]           

Senere trengte ideene inn og vi fikk en antropologisk vending i den norske middelalderforskningen som fortsatt står meget sterkt.

Introvert historieforskning kan altså ha sine begrensninger og trenge utfordringer. Men vi trenger introvert historieforskning slik vi også trenger ekstrovert forskning som jeg nå går over til. Her tenker jeg på historieforskning som undersøker moderne forestillinger eller myter, bakgrunnen for dagsaktuelle spørsmål, eller hvordan nåtidige aktuelle fenomener har artet seg i tidligere tider, slik som Humaniorameldingen var inne på. Om det kan være direkte nyttig, dvs. om det kan bidra til løsning av dagens problemer, er ikke opplagt, men det vil iallfall bidra til større forståelse av fenomenene.

Et eksempel på det første: For noen år siden tok Jan Eivind Myhre opp det man stadig hørte fra politikere og forfattere, at Norge hadde vært et av Europas fattigste land på 1800-tallet og blitt et av de rikeste.^[6] Han trodde det var feil og inviterte til en stor samling av historikere og samfunnsforskere i Vitenskapsakademiet – kall det gjerne en fest – for å belyse spørsmålet. Myhre trakk etterpå den konklusjon at Norge ikke hadde vært spesielt tilbakestående på 1800-tallet, men hørte hjemme blant de ti rikeste landene i Europa, noe som fikk stor oppmerksomhet. Myhre hadde altså stilt et spørsmål som ikke bare interesserte historikere, men hadde bred interesse i det norske samfunnet.

Dette ble altså også et eksempel på formidling, at historikerne når ut. Det er en viktig oppgave, og her gjør norske historikere en meget god innsats. Nathaus nevner ikke dette fra sin historikerfest, det kan godt tenkes at han mener det er verdifullt, men at det ikke er forskning. Mulig det, men jeg er ganske sikker på at kontakt med omverdenen og med andre fag, kan gi viktige impulser og gode ideer som vil bringe forskningen fremover.

Konklusjonen blir dermed at det er fint med fest, men at flere bør inviteres, og ikke bare historikere. Da kan faget nå videre ut i samfunnet, oppfattes som relevant og få interessante ideer og impulser tilbake. Meningsutvekslingen blir mer spennende, og det blir ganske enkelt en morsommere fest.