En fest man burde være på

For å finne et godt eksempel på forskningslitteratur, plukket jeg ut en tilfeldig artikkel i et tidskrift i bokhylla mi. Den første artikkelen i tidsskriftet Cultural & Social History 2/2017 handler om hvordan innbyggerne i 1700-tallets London opplevde den voksende byens anonymitet som en utfordring.

På bygda var folk i slekt og kjente hverandre, men i storbyen London måtte innbyggerne samhandle med personer de ikke visste noe om fra før, og som de måtte stole på, som en handelspartner, lege eller advokat.

Forfatteren Kathryn Woods vier 1,5 side av en 15-siders artikkel til presentasjonen av ulike historikeres syn på hvordan tillit ble bygget på nye måter i byen på 1700-tallet.

En del historikere, skriver Woods, tenker at det var klubber og frivillige foreninger som sørget for at folk knyttet sosiale relasjoner de kunne stole på, mens andre argumenterer for at Londons geografiske inndeling i nabolag og strøk skapte trygge nettverk med naboer, arbeidsfellesskap og venner. En tredje gruppe historikere fremhever betydningen av en høflighetskultur («politeness»), som et sett sosiale regler for «god» oppførsel, mens en fjerde gruppe setter søkelys på hvordan folk oppfattet andres identitet gjennom utseende.

I den siste gruppen finnes det historikere som forsker på hvordan folk fremstilte seg selv gjennom klær, kroppsspråk og ansiktsuttrykk for å gi inntrykk av karakter, identitet og status. For eksempel ble det på moten å smile med åpen munn i Paris på slutten av 1700-tallet som et tegn på din identitet og skjønnhet.[1]

Gjennom hele presentasjonen av tidligere forskning bruker Woods ord som «argue», «debate», «propose», «suggest», «however», «yet», «some … and others» for å vise hvor hennes kollegaer er uenige. Hun ordner historikere i grupper og setter argumenter i et konkurranseforhold. Hun sier hvilken tidligere forskning som ikke klarer å overbevise henne og bruker manglene som en berettigelse for sin egen undersøkelse. Artikkelen skal gi et nytt svar på spørsmålet om hvordan byfolk i 1700-tallet forsto hverandre, lover Wood, før hun forklarer leseren fremgangsmåten, premisser og kildematerialet hun skal bruke.

For historikere er Woods kritiske holdning til andres forskning ikke spesiell, tvert imot. Som sagt, jeg valgte artikkelen tilfeldig. Det aller meste som står om forskningslitteratur på kontoret mitt forholder seg til tidligere forskning på den samme «utrivelige» måten.

I historiefaget er det tatt for gitt at forskere diskuterer med hverandre og utfordrer hva som er sagt fra før om et tema. Det vil si at historikerne ikke bare utvider kunnskap med nye fakta, men at de utvikler nye tolkninger som setter hele temaet i et nytt lys. Ulike forskningsbidrag er ikke bare komplementære, men konkurrerende i det at de prøver å heve seg over hverandre.

For ikke-historikere kan diskusjonen virke aggressiv. Man kan lure på hvorfor Wood bruker ti prosent av sin tekst til å peke på ting hun syns mangler. Kan hun ikke spare plassen eller bruke den til å gi oss mer fakta om fortida? Hvorfor setter hun sin undersøkelse inn i en fagdebatt i det hele tatt, istedenfor å bare begynne direkte med analysen? Og videre, hvorfor formulerer hun seg så skarpt og konfronterende? Er det ikke urettferdig at hun skyver til side verk på flere hundre sider med en halv setning om hvorfor de ikke overbeviser henne? Er ikke hennes vurdering av tidligere forskning bare ensidig og hennes inndeling av forskere i grupper altfor grov?

I den følgende artikkelen viser jeg hvorfor det er ikke bare er vanlig for historikere å identifisere svakheter i hverandres argumenter, men at det faktisk er et viktig element i nyskapende forskning. Jeg skal forklare hvordan ny forskning forholder seg til tidligere undersøkelser og se nærmere på hvordan historikere gjør det i praksis. Jeg skal også si noe kort om forskjellen mellom forskningslitteratur og kilder, samt tolkning og teori, før jeg avslutter med noen tips til hvordan man søker, velger ut og leser forskningslitteratur.

All forskning begynner med et forskningsspørsmål

For å forklare historikernes holdning til tidligere forskning, er det lurt å ta et skritt tilbake og begynne med utgangspunktet for all forskning, nemlig «forskningsspørsmålet». (Det blir også kalt «problemstilling». Jeg bruker disse to ordene synonymt.)

Hva er et «forskningsspørsmål»? I prinsippet kan en historiker spørre om alt. Det er ikke slik at historieforskning befatter seg utelukkende med «store» menn, «viktige» hendelser og «ledende» ideer, som Julius Cæsar, den franske revolusjonen og menneskerettigheter. Historikere studerer kultur, økonomi, samfunn, kjønn, rase, generasjon, identitet, hverdagsliv, emosjoner, kjærlighet, kunnskap, vennskap, barndom, popmusikk og sminke, tidsøkonomi og pengebruk, medisinske rapporter og dikt, tegneserier og arkitektur. Det finnes altså i fortiden intet skille mellom ting som «fortjener» historisk forskning og ting som er ikke betydelige nok for det.

Men selv om alt har en historie og kan i prinsippet velges som forskningsobjekt, er ikke alle spørsmål man stiller til disse objektene historiske forskningsspørsmål. For eksempel, folk som leter etter fødselsdatoen til sine forfedre for å lage familiens stamtavle, følger ikke et spørsmål som historikere vil kalle for et forskningsspørsmål. Å lure på hvem bodde i Jakob Aalls gate 13 i 1927 kan bidra til å svare til en problemstilling,[2] men i seg selv er ikke det heller et forskningsspørsmål.

Det som gjør et spørsmål om fortida til et historisk forskningsspørsmål, er dets relevans for andre historikere og deres forskningsspørsmål. Et historisk forskningsspørsmål er aldri bare «interessant» i seg selv dersom det ikke passer inn i en større faglig samtale. Mange folk er fascinerte av panservogner fra andre verdenskrig eller Napoleon Bonaparte, men tekster som er motiverte av den fascinasjonen blir ofte publisert i populære historiemagasiner, ikke i fagbøker eller fagfellevurderte tidsskrifter.

Forskningsspørsmål trenger ikke å være «viktige» for dagens samfunnsproblemer, på den måten at man for eksempel har behov for å undersøke demokratiets historie i tiden under autokraters voksende popularitet eller ressursbruk under den pågående klimakrisen.

Forskningsspørsmål oppstår i møte med primærkildene. Historikere vet at kilder ikke snakker av seg selv, men at man må rette spørsmål til dem. Disse spørsmålene må motiveres med en begrunnet interesse, som betyr at de må være relevante for andre historikere.

De fleste historikere har som oftest høyere ambisjoner enn for eksempel å kartlegge eller gi overblikk over andre verdenskrigs våpenarsenal, de undersøker ikke bare Napoleons liv «grundig» og «nyansert». Om de forsker på disse studieobjektene, forklarer de samtidig hvorfor andre historikere burde vite om det. For å overbevise historikerkollegaene om at det er et faglig behov for en studie om en panservogn eller Napoleon, viser de til tidligere forskning og argumenterer for hvordan en ny studie vil utfordre eksisterende fortolkninger og føre til nye fortellinger.

Hvorfor trengs en studie om oppfatningen av ansiktsuttrykk i 1700-tallets London? Dette spørsmålet må svares på med tanke på historikerkollegene, de andre medlemmene av «the community of practice», som er historiefaget. Kathryn Woods’ artikkel viser hvordan man gjør det, nemlig gjennom kritisk lesning av kollegaenes forskning.

Det er ofte slik at den endelige studien også vil være interessant for allmenpublikum og «viktig» for samfunnet, men det er ikke avgjørende. Først og fremst kommuniserer historikere med andre historikere. Den samtalen er kjernen av fagets autonomi, og den driver forskningen videre.

Hvordan delta i forskernes samtale?

Forståelsen av forskningsspørsmål, altså spørsmål som er relevante for andre forskere i samme fag, fører oss direkte til forskningslitteraturen. Når historikere begrunner sin interesse i, for eksempel historien om sykler som et nytt transportmiddel mot slutten av 1800-tallet, eller fremveksten av bærekraftig energi, må de forholde seg til forskere som enten har forsket på dette før eller laget fortellinger der sykkelen og energihistorien er relevante. Man må altså prøve å komme seg inn i en fagdebatt hvor studieobjekter som sykler eller fornybar energi spiller en rolle.

Min kollega Toufoul Abou-Hodeib brukte en metafor som beskriver denne situasjonen veldig godt. Man kan tenke på historieforskning som en fest hvor folk står i større og mindre grupper og snakker om ting. Mens folk på vanlig fest snakker om fotballkamp og hyttetur, snakker historikere om «store» menn, «viktige» hendelser og «banebrytende» ideer, om kulturens påvirkning på oppførsel, sosial ulikhet, energipolitikk og historien om mobilitet. Som historiestudent kommer du til festen og du må velge hvilken gruppe du vil inn i.

Det gjør man på den samme måten som på en vanlig fest: Man identifiserer en gruppe av folk som muligens er interessante, står med dem en stund, lytter til samtalen og venter på sjansen til å komme med eget innspill. Ofte er det et spørsmål som de som står sammen vil tenke er relevant, et spørsmål som viser at den som har stilt det har fulgt med og forstått hva samtalen dreier seg om. På den måten holder man samtalen i gang. Hvis man i stedet kaster inn noe om klimaendring eller fotball fordi det er «viktig» og «interessant» i seg selv, signaliserer man at man egentlig ikke har noen interesse i det de andre snakker om. Da blir man sannsynligvis ignorert, og det blir en lang og kjedelig kveld.

I historieforskningen skjer det samme som på festen. Man søker litteratur om studieobjektet man har en interesse for. Man leser seg opp for å finne ut hva tilsvarende historikere snakker om, hvilke spørsmål de stiller og argumenter de utvikler. Samtidig begynner man å tenke på et mulig eget bidrag til samtalen. Nå er man på vei mot et forskningsspørsmål, som ikke er annet enn et første innspill til en faglig samtale med historikere.

I utgangspunktet kommer man til historikerfesten med interesser som er ganske ubestemte. Det kan være det gamle Roma, oljepolitikk, likestilling eller amerikansk utenrikspolitikk, noe man har hørt litt om, kanskje i nyhetene, og som man har lyst å se nærmere på. Man må være bevisst på at man i dette øyeblikk bare har et mulig studieobjekt, ikke ennå et tema.

Et tema er «noe som diskuteres … eller en grunntanke»,[3] det er altså ikke å forveksle med en empirisk gjenstand. Norges utenrikspolitikk etter 1945, for eksempel, er et studieobjekt, mens ideer om «soft power», geopolitikk eller spenningen mellom realisme og idealisme i internasjonale relasjoner, er temaer. For å ha et historiefaglig tema må man vite hva historikere diskuterer, og derfor er det viktig at man besøker festen.

Når man kommer fersk til historikerfesten og ikke kjenner folk eller tema, kan det virke vanskelig å finne en gruppe som man føler man kan stå sammen med og snakke fag. Hvis man har interesse for fornybar energi, hører man kanskje til en gruppe som snakke om energihistorie og en annen om miljøvernshistorie. Da må man bestemme seg for hvordan man kan tenke seg å bidra til én av disse diskusjonene. Det kan for eksempel være en studie av Norges energipolitikk etter oljen, det europeiske strømmarkedet, Statoils vending til fornybar energi eller protest mot atomkraft.

Hvis man vil undersøke popmusikkens historie, vil man kanskje forholde seg til en gruppe som diskuterer kjønnshistorie hvis man har observert at rockemusikken var veldig mannsdominert, til tross for at sjangeren regnes som sosialt og politisk progressiv. Kanskje man også føler at man har noe å si i en gruppe som diskuterer historien til arbeid, fordi musikernes karrierer (et studieobjekt) jo er eksempel på «gig economy» (et tema), ikke sant? Eller man kan se på musikk som en politisk protestform, et samlepunkt for sosiale bevegelser. I dette tilfellet, kan man med sin interesse for popmusikk befinne seg i samme gruppe som en som driver med motstand mot atomkraft.

Tverrfaglige forskere går på flere fester og deltar i forskjellige samtaler. Det tar i begynnelsen mer tid å forstå hva begge grupper snakker om, men det ligger et stor potensial i det hvis man vil si noe nytt. Når man kjenner, for eksempel, både historikeres og sosiologers debatt om fritid, energi eller miljø, er et produktivt, kritisk perspektiv nesten garantert.[4]

Kan man ikke drive historieforskning uten å gå på historikerfest?

Forskningslitteratur består altså av mange forskjellige samtaler med forskerne. Man må få en forståelse av minst én av disse samtalene (for eksempel om energi-, miljø-, bedrifts- eller kjønnshistorie) for å komme inn i den med et relevant forskningsspørsmål.

Å lytte til hva andre historikere sier er dermed sentralt og må gjøres tidlig, med en gang man har satt foten i festsalen. Hvis man ikke gjør det, kan man ende opp med å utvikle sitt forskningsspørsmål i en samtale med seg selv, eller grave orienteringsløst i arkivet. For å følge festmetaforen, blir man da stående alene på festen eller mene at man ikke er med på festen i det hele tatt.

Begge veier fører ofte til funn som man ikke klarer å tolke og som blir vurdert som «ikke relevant» fra sensor når man skriver en oppgave. Sensorene er jo andre historikere, med andre ord, folk som har vært på festen og kjenner samtalen som den ensomme og arkivgraveren går glipp av.

Begrepet «hull» blir hyppig brukt for å motivere forskning. I mange, særlig litt eldre forskningsbidrag finner man formuleringen at undersøkelsen «fyller en hull» i kunnskapen vår fordi ingen har studert et bestemt objekt eller sett på visse kilder før.

Forfatterne av forskningen hevder altså å være de første som setter sin fot på urørt terreng. Jeg finner den forståelsen problematisk, fordi den tenker på historieforskning som en slags teppe som historikere vever til den dekker hele fortiden, hver på sin vevstol.

«Hull» eksisterer jo ikke i seg selv. Det er bare et hull når andre historikere har identifisert en mangel og er overbevist om at noe burde studeres. Om vi forstår «hull» på den måten (og ikke som ting eller kilder som har blitt utelatt), kommer vi tilbake til historikersamtalen.

For å si det litt annerledes, på historikerfest fyller man ikke kunnskapshull, men taushetspauser. Man bringer fagdebatten videre. Det gjør man ikke hvis man bare kaster inn ferske, urelaterte fakta og kilder med begrunnelsen «ingen har sagt det før». Man deltar i samtalen med kloke spørsmål, hypoteser og argumenter, ofte med bruk av kjente fakta og hyppig studerte kilder. Gode forskningsspørsmål kommer ut av samtalen og fører samtidig samtalen videre.

Forskningsprosjekter kan ikke plasseres inn i forskningslitteraturen i etterkant, men må utvikles i en kontinuerlig diskusjon med litteraturen. Samtalen med forskningen er ikke noe som man gjør «ved siden av» - samtalen er sentral for prosjektet. Den må tas i starten, slik at man kommer fra sin interesse til et faglig tema og et forskningsspørsmål. Samtalen må følges opp for å utvikle faktakunnskap og argument som er relevante for andre historikere.

Forskjell mellom faglitteratur og kilder

Før jeg presenterer praktiske strategier og verktøy til litteratursøk, trenges noen ord om begrep som er ofte blandet, men som burde skilles for en bedre forståelse av historieforskning. Et eksempel er forskjellen mellom faglitteratur og kilder.

Det er ikke uvanlig at en artikkel som Kathryn Woods studie blir betegnet som en «kilde». Særlig studenter gjør det, men det finnes også andre som bruker ordet «kilde» både om rester av fortiden (dokumenter som finnes i arkiver, for eksempel) og tekster fra forskningslitteraturen. Dette stemmer overens med journalistenes kildebegrep, som står for informasjonskilder, dvs. alle personer og materialer som tilbyr informasjon man bruker i en nyhetsartikkel. En politibetjent og en utredningsrapport, men også en annen journalist, kan være en kilde i journalistens forstand.

Historikere bruker hverandres forskning også som informasjonskilde, men ikke utelukkende. Primært leser de hverandres forskningsbidrag på grunn av argumenter, ikke som fakta-steinbrudd. For å si det på en annen måte, forskningslitteratur er skrevet av folk en historiker snakker med, mens kilder er materialet som er laget av folk en historiker snakker om.

Kilder er fortidens rester. De ble naturligvis ikke laget for historikerne, men ble skapt av fortidens aktører da de gjorde sine ting. En protokoll fra et møte i Røde Kors-avdelingen i Oslo-Skillebekk i 1952 skulle kanskje legitimere ledelsens tiltak, et brev fra en Amerikautvandrer sendt i 1860 skulle vise sin norske familie at han klarte seg godt i den nye verden. Dersom disse dokumentene havnet i et arkiv, kan en historiker bruke dem for sitt eget formål: Som evidens i sin fortelling.

Det er viktig å skille tydelig mellom kilder (evidens) og forskningslitteratur (tolkning) for å lese sistnevnte på grunn av det fundamentale, nemlig argumentene. Historikere diskuterer oftesttolkninger, sjelden fakta. Forskning handler ikke så mye om utgraving av nye kilder, men mer om vurdering av dem og å sette dem inn i meningsfulle fortellinger. Et tydelig skille mellom forskningslitteratur og kilder er derfor viktig.

Praktiske tips om håndtering av forskningslitteratur

Konklusjonen er at man bør se forskningslitteratur som en samtale og lese den med blikk på forskjellige argumenter, spørsmål og teorier. Forkskningslitteratur leser man først og fremst for forklaringene og teorienes skyld. Ny forskning springer ofte ut av diskusjon om fortellingers plausibilitet, og derfor trengs en kritisk vurdering av tidligere forskning.

Man bør altså forstå hvordan andre historikere konstruerer fortellinger ut fra et relevant forskningsspørsmål, på en metodisk og teoretisk bevisst måte og med tolkning av kilder. Om man klarer det, er det ikke lenge før man klarer seg på festen og deltar i samtalen med et eget innspill.

Jeg har prøvd å beskrive historikernes forhold til forskningslitteratur så klart og enkelt som mulig, med hverdagsspråk, med bruk av metaforer og med eksempler. Likevel tror jeg at en leser som begynner å studere historie trenger praktisk erfaring for å finne frem i forskningslitteraturen. Man må utvikle en sans for fagdebatt og en evne for å kjenne til forskningsspørsmål, teori, kilder, fakta og argument. Det krever øvelse.

For å få denne praksisen vil jeg anbefale å lese forskningslitteratur, særlig artikler i fagfellevurderte tidsskrifter som Historisk tidsskrift, Journal of Contemporary History, Social History, Cultural & Social History, American Historical Review, bare for å nevne de fremste eksemplene fra mitt forskningsfelt.

Til forskjell fra monografier og kapitler i antologier, er tidsskriftsartikler sterkere preget av forskningsdebatt. Når man leser artiklene, men også bøker og kapitler, burde man lese innledningen nøye, fordi det er stedet, hvor de elementene jeg har beskrevet, finnes.

Når man leser mange innledninger, vil man se at de er ganske generiske. De begynner gjerne med et kort eksempel, en slags «smakebit» som illustrerer problemstillingen bidraget skal dreie seg om.

I neste avsnitt presenterer forfatteren sitt tema eller formulerer et spørsmål, som i neste trinn blir berettiget med gjennomgang av tidligere forskning. Når relevansen av spørsmålet er avklart, presenterer forfatteren sin empiriske studieobjekt og forklarer på hvilken måte han eller hun skal undersøke den. I den sammenhengen burde teori, metode og kilder bli nevnt.

En effektiv innledning slutter med en setning om hovedargumentet og tilbyr et overblikk over undersøkelsens gang. Artikkelen til Kathryn Woods har stort sett den strukturen. Når man leser fagtekster med denne formelen i hodet, får man størst utbytte av dem.

Man kan også bruke den samme strukturen når man organiserer sine egne notater, og endelig, egne forskningsbidrag.

Når man begynner å forske selv, trenger man strategier og verktøy for å finne frem i «litteraturskogen». Jeg ville anbefale følgende:

• Bibliotekskataloger og metakataloger (søkemotorer som går gjennom flere bibliotekskataloger samtidig), for eksempel Oria, WorldCat, Karlsruher Virtueller Katalog, Copac. Disse katalogene er veldig brede og dekkende, som betyr at søk på dem resulterer i veldig lange lister med mange titler som er ikke relevante. Bruk av katalogene krever litt trening og må gjøres flere ganger, da man etter hvert vet bedre hva man leter etter og får nye emneord.
• Fagdatabaser: Nasjonale bibliografier (for eksempel Bibliography of British and Irish History (BBIH)) og tematiske bibliografier (International Medieval Bibliography; Humanities Abstracts; Sociological Abstracts) er ofte mer spesifikke enn de store katalogene. Fagdatabasene er basert på evaluering av tidsskrifter og forlagskataloger som er anerkjente i sine fagdisipliner. (Historikere blir spurt å angi emneord for deres tidsskriftartikler slik at man kan finne dem med søk i bibliografiske databaser.) Tilgang til databaser finnes gjennom Universitetsbibliotekets fagsider.
• ResearchGate; Academia.edu. En student på instituttet mitt kalte disse plattformer «forskningens sosiale medier» en gang, noe som beskriver dem ganske godt. På ResearchGate og Academia.edu kan man følge forskere og ofte få tilgang til deres publikasjoner. Man kan også søke med emneord. Men disse plattformer er ikke fagfellevurderte, som betyr at studentoppgaver står ved siden av forskning av mer erfarne historikere. Det er, i seg selv, ikke et problem, men det krever vurderingsevner. Siden disse portalene er kommersielle, gjelder for øvrig mottoet, «If it’s for free, chances are that you are the product».
• JSTOR: En søkemotor som gjør det mulig å søke i en stor katalog av utvalgte fagfellesvurderte tidsskrifter og bøker. JSTOR kan brukes fritt, men for å åpne litteraturen trenger man tilgang gjennom biblioteket.
• GoogleScholar: Rekkefølgen av resultatene er ofte ganske rar, og det kan hente at viktige publikasjoner som er ikke på engelsk, ikke dukker opp i det hele tatt, som er et problem for historikere som forsker på temaer utenfor den anglo-amerikanske verden. Uansett har GoogleScholar den praktiske «sitert av»-knappen. Om man har funnet en bok eller artikkel som ble publisert noen år tidligere, kan man trykke på den og finne nyere forskningsbidrag som har tatt den opp. Knappen gir derfor en mulighet til å komme inn i forskningssamtalen.
• Newsletters: H-Net, H-Soz-Kult osv.: Nyhetsbrev gir innblikk i pågående forskning med konferanseprogrammer, rapporter, bokanmeldelser, stillingsutlysninger med mere.[9] Ved å melde seg på nyhetsbrev er man helt på forskningsfronten.
• Bokanmeldelser (i fagets tidsskrifter) og forskningsoverblikkartikler: En god anmeldelse setter en bok inn i forskningskonteksten, og ofte er anmeldelsens forfatter også profilert i forskningsfeltet. Anmeldelser kan derfor gi tilgang til forskningsdebatten. «State of research»-artikler tar for seg ganske store mengder av litteratur og peker ut sentrale debatter, viktige argumenter og prominente deltakere. Slike artikler kan peke ut mange mulige veier for nyskapende forskning.[5]
• Hyllen i biblioteket: Det blir ofte sagt at boken som viser seg som den mest relevante står rett ved siden av boken man hadde funnet i katalogen. Siden litteratur er stilt opp i biblioteket på en systematisk måte, er det lurt å orientere seg i biblioteket og dra til selve stedet.
• Snakk om ditt prosjekt med dine medstudenter: Det ser kanskje ut som at hver kandidat forsker på sitt eget tema, men når dere snakker med hverandre, vil dere oppdage at dere har felles utfordringer, og at ditt eget prosjekt blir klarere når du prøver å formidle poenget til medstudentene. Denne effekten er ikke overraskende, siden historiefaget jo er en slags samtale.
• Husk litteratursøkekurset ved Universitetsbiblioteket! I starten av hvert semester tilbyr Universitetsbiblioteket på Blindern et kurs hvor histories fagreferent, Lars Erik Lørdahl, introduserer deltakerne for strategier og ressurser for litteratursøk. Kursene blir annonsert på historiefagets sider på Unibibliotekets nettsider.

Vær ikke redd for lange litteraturlister, særlig i begynnelsen! Man må ikke lese alle sider og huske alle fakta, men heller få orden i den store haugen. Når du leser, fokuser på innledninger og konklusjoner, og ta notat av forfatterens forskningsspørsmål, debatten han eller hun deltar i, teori og metode, primærkilder og argument. Denne informasjonen kan lagres i programvare som Endnote eller Zotero, sammen med emneord og bibliografiske detaljer (forfatternavn, tittel, utgivelsessted, forlag og år).

[1] Kathryn Woods, ‘Facing’ Identity in a ‘Faceless’ Society. Physiognomy, Facial Appearance and Identity Perception in Eighteenth-Century London, i Cultural & Social History 14, 2 (2017), 137–153.