Her i landet var det var få høylytte protestsanger og kamprop å høre på gater og torg i den tidlige etterkrigstida etter 1945. Men så, i andre halvdel av 1960-årene, vendte demonstrasjonstogene og de kollektive protestformene tilbake i sentrum for de politiske begivenhetene.
Med sosial bevegelse menes en vedvarende politisk samling av en stor gruppe mennesker. Bevegelsen bygger på allerede eksisterende nettverk og tradisjoner for samarbeid og jobber mot mektige motstandere i samfunnet.
Hva var kampsakene?
Det mest iøynefallende ved årene omkring og etter 1970 var at såpass mange ulike sosiale bevegelser markerte seg samtidig innenfor et ganske begrenset tidsrom.
Blant mobiliseringsspørsmålene som de sosiale bevegelsene målbar, finner vi
- kollektiv protest mot undertrykking, krig og vestlig imperialisme i Vietnam og andre land i den tredje verden
- folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EF fram mot folkeavstemningen i 1972 (og tilsvarende Nei til EU foran den nye avstemningen i 1994)
- framveksten av en aktivistisk og venstreradikal kvinnebevegelse
- styrket engasjement om vern av naturen og økende kritikk av vannkraftutbygging og forbruksmønsteret i det kapitalistiske samfunnet
- lokale arbeidskonflikter og tariffstridige, såkalte «ville» streiker ved en lang rekke industribedrifter og offentlige virksomheter
Mobiliseringen omkring disse og tilsvarende kampsaker foregikk ved siden av partipolitikken og det representative demokratiet.
Til sammen dannet spekteret av sosiale bevegelser kjernen i en folkelig protestkultur med brodd mot maktelitene. Fra begynnelsen av bar denne protestkulturen preg av å være en venstreradikal reaksjon mot det etablerte samfunnets politiske, kulturelle og religiøse autoriteter. Seinere ble denne politiske betoningen mindre framtredende. Fra et individorientert utgangspunkt ble angrepet mot samfunnsautoritetene på enkelte områder politisk ammunisjon for høyrebølgen fra slutten av 1970-årene.
Økt samfunnsdeltakelse blant kvinner og ungdom
En klar forutsetning for et sterkere og mer personlig politisk engasjement i sosiale bevegelser var et endret sosialt rollemønster mellom ungdom og foreldre og mellom kvinner og menn. Den allmenne oppfatningen om mannen som hovedforsørger og familiens stemme utad ble utfordret av ungdomsgenerasjonen og mange kvinner.
Lengre utdanningsløp og mer fritid la grunnlaget for økt sosial frihet og fristilling fra oppgaver og forventninger knyttet til hjemmet og arbeidsplassen. Blant ungdom av begge kjønn, og ikke minst blant unge kvinner, var det flere enn før som søkte engasjement og utfoldelse i det sosiale rommet som de framvoksende kollektive bevegelsene representerte.
En skal heller ikke se bort fra at koblingen mellom samfunnsdeltakelse og sosial protest hadde en selvforsterkende effekt: Økt deltakelse i høyere utdanning, arbeidsliv og organisasjonsliv ga direkte erfaringer med maktskjevhetene i Norge.
Arbeiderbevegelsens særstilling
Demonstrasjonstogene, aksjonsnettverkene og studiesirklene etter 1970 skilte seg ut og avsluttet en lang periode, fra 1910, der de toneangivende mobiliseringsspørsmålene primært var knyttet til sosiale klassemotsetninger i arbeidslivet.
Mangfoldet og spredningen av kampsaker på 1970-tallet bidro til at arbeiderbevegelsen ikke dominerte det folkelige politiske engasjementet som før. Like fullt beholdt fagbevegelsen også utover i 1980- og 1990-årene posisjonen som den mest tallrike og sterkest organiserte sosiale bevegelsen i det norske samfunnet. Dette kommer framfor alt til uttrykk i den breie oppslutningen om 1. mai som arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag i byer og tettsteder over hele landet.
Da oppslutningen om 1970-tallets bevegelser begynte å vise en nedadgående tendens etter EU-kampen i 1994, og på ny etter antikrigsmobiliseringen mot Irak i 2003, konsoliderte den norske fagbevegelsen sin stilling på en sterkere måte enn i de fleste europeiske land.
Under den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen (2005‒2013) var det hovedsakelig fagbevegelsen, og til en viss grad miljøbevegelsen, som markerte seg blant de sosiale bevegelsene. I januar 2015 gjennomførte fagorganisasjonene LO, Unio og YS en felles streikedemonstrasjon mot svekking av arbeidsmiljøloven på over 100 steder i landet.