Den 25. september 1972 holdt Norge en folkeavstemning hvor 53,5 prosent av befolkningen sa nei til at Norge skulle delta i Det europeiske fellesskap (EF – senere EU). Engasjementet blant folk flest var svært høyt.
Ingen var uberørt av spørsmålet om hvorvidt landet skulle bli medlem av EF eller finne andre måter å samarbeide med de vesteuropeiske landene på.
Ja-sidens argumenter
Debatten om medlemskap var skarp. Begge parter i debatten mente at konsekvensene for Norge ville bli katastrofale hvis den andre siden vant.
De som sa ja til medlemskap, hevdet at Norge ville bli isolert både politisk og økonomisk utenfor EF. For denne gruppen stod hele Norges tilknytning til den vestlige verden på spill. Dersom norsk økonomi skulle fortsette å vokse, måtte Norge være med der hvor de viktigste handelspartnerne, som Storbritannia og Vest-Tyskland, deltok.
EFs målsetning om å skape varig fred i Europa var også en viktig begrunnelse på ja-siden.
Nei-sidens argumenter
Nei-siden mente at et norsk medlemskap ville føre til at de fleste norske bønder og fiskere måtte legge ned virksomheten, fordi de ville tape i konkurransen med billigere varer fra EF-landene. I tillegg hevdet de at Stortinget ville miste for mye makt til EF, noe de anså som en trussel mot Norges selvstendighet og demokrati.
EFs fokus på marked og handel la også grunnlaget for at markeds- og kapitalkrefter fikk mer makt og innflytelse på bekostning av vanlige folk, mente EF-motstanderne.
Hvorfor vant nei-siden?
Nei-siden sprang ut fra bonde- og fiskeriorganisasjoner, Senterpartiet, Sosialistisk Folkeparti, venstresiden i Arbeiderpartiet og deler av Venstre og Kristelig Folkeparti.
Arbeiderpartiets ledelse og et flertall av medlemmene støttet regjeringens politikk og gikk inn for medlemskap. LO hadde landet på ja-siden, men et ganske stort mindretall av medlemmene var negative til å bli med i EF. Høyre og næringslivets organisasjoner gikk fullt og helt inn for medlemskapet.
Den uvanlige koalisjonen mellom høyre- og venstreside på ja-siden var både en styrke og en svakhet. Ja-siden representerte i stor grad makteliten i Norge med all den innflytelse og påvirkningskraft det innebar.
De økonomiske ressursene til å drive valgkamp før folkeavstemningen var også klart størst på ja-siden. Svakheten lå i at ledelsen i Arbeiderpartiet aldri klarte å svare på kritikken de fikk for å alliere seg med kapitalister og høyrefolk. Dette til tross for at statsminister Trygve Bratteli hadde visjoner om å bruke EF-medlemskapet til å skape et «sosialdemokratisk Europa».
Nei-sidens tre fordeler
Nei-siden hadde også representanter fra den politiske og økonomiske eliten, men var i en klar utfordrerposisjon. Den hadde likevel tre klare fordeler som ble godt utnyttet.
- For det første hadde ja-partiene bundet seg til å se an resultatet av forhandlingene med EF før de tok endelig stilling. Dermed kunne motstanderne av medlemskap uforstyrret starte sin kampanje allerede i 1970, da forhandlingene ble innledet. Da forhandlingsresultatet var klart i februar 1972, hadde nei-siden et forsprang på meningsmålingene som ja-siden aldri klarte å ta igjen.
- For det andre klarte nei-siden å mobilisere et folkelig engasjement uten sidestykke. Folkebevegelsen mot EF ble en virkelig folkebevegelse med 130 000 medlemmer over hele landet. Ja-bevegelsen var aldri i nærheten av slike tall.
- For det tredje fokuserte nei-siden på politiske sider av EF-saken som ja-siden overså eller ønsket å snakke mindre om. Spørsmålet om politisk samarbeid i EF og framtidig utvikling mot en stadig tettere union var egnet til å skape engasjement og ble presentert som en trussel mot norsk selvstendighet. Ja-siden tonet ned disse sakene i sin argumentasjon, mye fordi de selv ikke ønsket at EF skulle bli en politisk union.
En trussel mot Norge?
Nei-sidens støtte blant bønder og fiskere var massiv, men i seg selv ikke nok til å vinne en folkeavstemning. Folkebevegelsen lyktes med å overbevise også andre deler av befolkningen om at det var viktig å verne om primæringenes interesser.
Også mange utenfor primærnæringene mente at uten bønder og fiskere i norske distrikter ville Norge rett og slett ikke være Norge lenger.