Den enkelte og autoritetene

I 1970-årene ble det vanligere å ta til orde mot grupper eller institusjoner med makt. Kvinner protesterte mot menn, elever mot lærere og huseiere mot staten.

For den som leser om 1968, er det vanlig å se for seg demonstrerende studenter og protester mot USAs krigføring i Vietnam. Men ser vi disse kravene om endring som del av tiåret som fulgte, får vi øye på et bredere spekter av protest og oppbrudd.

Selvbestemmelse

Autoriteter ble utfordret der forskjell i kjønn, alder, utdannelse eller etnisitet hadde gitt mulighet til å utøve makt. Vidt forskjellige grupper som kvinner, unge, studenter og pasienter gjorde krav på å få bestemme mer selv.

Samene krevde en større plass for sin egen identitet i møte med trykket fra flertallskulturen. I økonomien protesterte forbrukere mot dem som ikke tok hensyn til kundenes rettigheter, og i politikken økte misnøyen med offentlige reguleringer.

Vinter, snølandskap, menneskemengd, ein person vert bore bort av tre politibetjentar
Protestene mot NVEs planlagte vannkraft-utbygging av Alta–Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet forente samiske interesser med miljøkamp. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget ledet fra 1978 av demonstrasjonene mot utbyggingen, og arrangerte sitt-ned-aksjoner ved Stilla i 1979 og 1981. Regjeringa stanset anleggsarbeidet i 1979, men i januar 1981 gikk 600 politifolk til aksjon og fjernet demonstrantene. Foto: Per R. Løchen/NTB scanpix

Enten vi forstår protestene som opprør eller som mildere ønsker om reformer, var de med på å utfordre sterke autoriteter i samfunnet.

Tvil om fremskrittet

Leger, økonomer og ingeniører ble utfordret av dem som tvilte på at de store spørsmålene burde overlates til «eksperter» og teknologien. Den generasjonen som hadde styrt Norge etter andre verdenskrig, ble anklaget for å være så opptatt av nye fremskritt og materiell levestandard at de hadde glemt det menneskelige i tilværelsen.

Nye bøker, både oversettelser og bøker av norske forfattere, hevdet at menneskenes jakt på materielle goder var i ferd med å ødelegge jordkloden og kom i veien for et meningsfylt liv.

Organisasjoner som Framtiden i våre hender (1974) og ulike natur- og miljøgrupperinger stilte seg i spissen for kritikken av «vekstsamfunnet». Disse og andre kritikere ville ha en politikk som la vekt på ikke-materielle behov som tilhørighet, nærhet til naturen og mer rettferdig fordeling av verdens ressurser.

Forurensning og naturvern ble vanligere ord i den allmenne politiske debatten. Samtidig økte velstanden i Norge, og de fleste forventet og ønsket at oljen ville gi dem et enda bedre liv.

Misnøyen med «teknokratiet», altså fagekspertenes styringsmakt, fantes også på høyresiden. Der var protesten mot det offentliges styring blant annet knyttet til ønsket om maktspredning. Da måtte både ekspertenes og statens makt krympes.

Forbrukeren som individ

Hvordan kan vi finne en sammenheng mellom kvinners krav om likebehandling med menn og en polkundes frustrasjon i den lange køen frem til diskene før selvbetjeningens tid?

Forskjellene er viktige og opplagte – den ene handler om individets rett til å slippe diskriminering, den andre gjør det ikke.

Likheten ligger i utfordringen av nedarvet makt. I 1970-årene ble viljen til å utfordre etablerte maktstrukturer gjerne koblet sammen med en utvidet forståelse av hva det ville si å være forbruker. Enten du stod i kø på Vinmonopolet eller ventet på svar fra sykehuslegen, var det du som stod i sentrum for transaksjonen.

Det gjaldt enten motparten var et mannlig familieoverhode som gjorde krav på den makten han mente tradisjonen gav ham, staten som gjorde krav på å selge vin slik det passet selgeren best, eller en medisinsk ekspert som gjorde krav på å få bestemme hvilke kvinner som kunne få abort.

Fortsatt autoriteter

Men autoriteter sluttet selvsagt ikke å eksistere. Økonomer fikk styrket sin stilling i samfunnet i takt med at politikerne overlot mer til markedet, eller i praksis til økonomiske beslutninger i bedrifter og hos enkeltpersoner.

Også domstolene kan sies å ha fått styrket sin autoritet, eller i alle fall sin påvirkningskraft.

Der politikerne tok et steg tilbake, satte de i stedet lover og regler som gav den enkelte rettigheter, både som deltaker i markedsøkonomien og som tenkt motpart til offentlige myndigheter. Hva lovene og reglene betydde når det kom til stykket, var det fortsatt opp til domstolene å avgjøre.

Emneord: Sosiale forhold, Politikk og makt Av Hallvard Notaker
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. feb. 2024 15:26