I hele etterkrigstiden hadde utbygging av industri vært et sentralt politisk mål. Man ville overføre arbeidskraft fra såkalt lavproduktive næringer – som jordbruk og fiske – til industri.
Tendensen til «avindustrialisering» av store deler av Norge grep om seg i 1970-årene. I større byer og noen gamle industriområder hadde den begynt tidligere. Og i deler av Distrikts-Norge fortsatte industriveksten til etter 1980. Men hovedretningen var klar etter midten av 1970-årene.
De nye vekstnæringene innenfor informasjon, kunnskap og omsorg tok ofte i bruk teknologier som før hadde vært ukjent. De gjenspeilte også en voksende velferdsstat.
Ikke mindre industriproduksjon
Sysselsettingen i bergverk og industri og i den nye oljenæringen falt fra 395 000 i 1974 ned mot 300 000 i 1990, og nedgangen skulle fortsette. Også transport og handel fikk en lavere andel av sysselsettingen i 1970-årene.
At arbeidsplassene i produksjon og håndtering av varer ble færre, betydde likevel ikke at industriproduksjonen ble mindre. Industriprodukter ble heller ikke mindre viktige i folks liv. Noe av nedgangen i arbeidsplasser skyldtes at rasjonalisering og effektivisering gjorde det mulig å produsere mer med mindre arbeidskraft.
«Informasjonsnæringene» vokser
En av de mest iøynefallende endringene i arbeidslivet i perioden var at antallet arbeidsplasser i det som i samtiden ofte ble kalt «informasjonsnæringer», økte fra 300 000 i 1970 til 550 000 i 1990.
I informasjonsnæringene gikk arbeidet ut på å skape, samle, fordele eller bruke informasjon. De omfattet forskning, utredning og undervisning, administrativt arbeid i det offentlige og det private, konsulentvirksomhet, massemedier, kunst og kultur, og den nye databransjen. Telekommunikasjoner og post kunne oppfattes som en «infrastruktur» for informasjonsnæringer.
Teknologiske gjennombrudd
Utviklingen i informasjonsteknologi spilte en spesiell rolle for informasjonsnæringene, med flere gjennombrudd omkring 1970: mikroprosessoren, mer avanserte programmeringsspråk og økt kapasitet for databehandling.
Fra omkring 1980 kom personlige datamaskiner, som snart ble koblet sammen i små og store nettverk, med Internett som det største. I teleteknikken slo digital kommunikasjon igjennom i slutten av 1960-årene. Sammen med fiberoptikk og satellittkommunikasjon revolusjonerte dette formidlingen av informasjon.
Omsorgsnæringer
En annen bemerkelsesverdig utvikling var at antallet ansatte i helsesektoren ble mer enn tredoblet, fra 75 000 til nærmere 250 000. Denne sterke veksten kom dels av at det ble mange flere eldre, men også av at velferdsstaten ble utbygd videre. Og framskritt i forskning og teknologi gjorde det mulig å helbrede eller lindre flere sykdommer. Nye lover om sykehus og om sosial omsorg bidro også til vekst.
I tillegg kom flere barnehager, sykehjem, sosialkontorer, helsestasjoner, legesentre, barnevernskontorer og hjemmehjelpstjenester.
Sykehusene ble omsorgssamfunnets gigantinstitusjoner.
Omsorg og informasjon i samarbeid
Sammenhengen mellom ny forskning og teknologi, og større evne til å helbrede sykdom, viste seg tydeligst i sykehusene. Eksempler på dette er «dopplerteknikk» for å undersøke blodstrømmer, ultralyd, mammografi, computertomografi og fiberoptikk.
Ny forskning og teknologi gjorde det også mulig å stille diagnoser og utføre behandling over lange avstander, noe som betydde særlig mye der folk bodde spredt.
Eksempelvis kunne man i 1980-årene ved regionsykehuset i Tromsø introdusere «telemedisin». Ultralydbilder ble overført over lange avstander. Ekspertisen i Tromsø kunne dermed stille diagnoser, mens lokale sykehus kunne sørge for at pasienter ble behandlet der de bodde.