Mange trusler mot folks helse avtok i etterkrigsårene. Levealderen økte, og spedbarnsdødeligheten falt – tegn på bedre leveforhold. Bedre boliger, hygiene og ernæring var viktig. Nye vaksiner og medikamenter gjorde sykdommer som lungebetennelse, tuberkulose og poliomyelitt, som ofte rammet unge, mindre farlige.
Distriktsleger og fylkesleger fikk mer spesialutdanning til forebyggende arbeid, og gjennom helsesøstre og helsestasjoner skulle man nå ut til hele befolkningen.
Nye hjelpemidler
Utbyggingen av sykehusene skjøt fart etter at en ny sykehuslov ble vedtatt i 1969. Nå skulle folketrygden langt på vei dekke driftsutgifter og utgifter til byggelån.
Naturvitenskap ble en viktig drivkraft. Ny innsikt utvidet grensene for det mulige. Noen av de nye hjelpemidlene etter 1970 var nyresteinknusere, dopplerteknikk for å undersøke blodstrømmene til hjernen, ultralyd, mammografi, computertomografi og fiberoptikk.
Resultatet var en sterk forbedring av evnen til å diagnostisere og helbrede. Ingen kunne før krigen ha forestilt seg at det var mulig å helbrede blodkreft, gi et menneske nytt hjerte eller nyre og øke overlevelsen dramatisk ved kreft eller for tidlig fødsel.
Likevel hørtes ofte klager over sykehuskøer og lang ventetid. Langt på vei var køene et resultat av at sykehusene kunne utrette mye mer – et eksempel på at tilbudet skaper sin egen etterspørsel.
Spesialisering
Sykehusene utviklet seg mot høyt spesialiserte institusjoner for avansert diagnostisering og behandling. Antallet sengeplasser ble redusert, og pasientene oppholdt seg kortere tid på sykehus. Nye behandlingsmetoder gjorde større bruk av polikliniske tilbud mulig.
Psykiatriske sykehus ble nesten avviklet. I stedet ble det i 1990-årene opprettet en rekke psykiatriske poliklinikker og psykiatriske avdelinger ved somatiske sykehus og en del psykiatriske sentre i distriktene.
Hjemmepleie og forebygging
Gjennom HVPU-reformen ble institusjoner for psykisk utviklingshemmede nedlagt etter 1990. Boliger og omsorg for psykisk utviklingshemmede ble et kommunalt ansvar. Også når det gjaldt funksjonshemmede – og eldre – ble det et politisk mål at de skulle kunne bo hjemme.
Dette innebar en utbygging av hjemmesykepleie og hjemmehjelp, og nye lokale roller for hjelpepersonell som ergoterapeuter, fysioterapeuter, vernepleiere og helsesøstre. Fra begynnelsen av 1980-årene ble det også kommunenes ansvar å organisere den lokale helsetjenesten.
Et viktig ledd i utbyggingen av forebyggende helsetjenester kom da Stortinget i 2001 vedtok at alle skulle tildeles sin egen primærlege (fastlege). Noe av tanken var å skape en bedre oppfølging av folks langvarige «hverdagslidelser».
Nye utfordringer
Den allmenne helsetilstanden ble bedre og helsevesenet mer avansert. Men nye lidelser syntes å tilta.
I 1970-årene ble mange opptatt av «livsstilssykdommer», forbundet med røyking, utbredt alkoholbruk, liten fysisk aktivitet, overdreven soling, slurvete kosthold og kanskje økt «stress». Det samme gjaldt «miljøsykdommer»: allergier, helseplager på grunn av forurensninger, psykiske lidelser, vold, rusmisbruk og selvmord.
Sykdommer som tok mange liv, som hjerte- og karsykdommer, kom under bedre kontroll. Tilfeller av kreft fortsatte å øke, blant annet fordi mange som hadde begynt å røyke som unge, fikk sykdommen da de var blitt eldre, og fordi større eksponering for sol økte forekomsten av føflekkreft. Men mer avansert behandling hindret her økende dødelighet.
Likevel var mange av de «nye» lidelsene som hadde kommet i fokus i 1970-årene vanskelige å få bukt med.