«Vi har bevisst satt industri- og elektrisitetsutbygging på første plass», sa Trygve Bratteli da han presenterte Arbeiderpartiets arbeidsprogram høsten 1945.
Under sosialdemokratisk styre de 20 årene som fulgte, fikk industrisektoren et sterkt gjennomslag her i landet.
Statsledet modernisering
Staten spilte en viktig rolle for å legge til rette og koordinere utbyggingen av ny industri. Dårlige erfaringer fra mellomkrigstiden ga grunnlag for å tro at det private initiativ hadde «uttømt sin kraft på det industrielle felt», som industristrategen Ole Colbjørnsen uttrykte det.
Mange av de oppgavene som skulle løses, virket altfor store for den private foretaksomhet. Og gode erfaringer fra krigen styrket tilliten til at samlet innsats ledet av staten ville gi best resultater. På enkelte områder gikk staten også inn som eier.
Det aller meste av industriveksten fant likevel sted i privat regi.
Styring og samarbeid
Tett samarbeid mellom myndighetene og næringslivets organisasjoner preget utviklingen, stimulert av Marshall-planen og det internasjonale samarbeidet knyttet til den.
Statsdrift var ett av flere virkemidler som ble satt inn i to etapper: den første i forbindelse med gjenreisningen av produksjonsapparatet rett etter krigen, den andre knyttet til en omstillingsbølge i 1960-årene.
I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana. Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.
Andre etappe
En ny bølge av statlige oppkjøp og etableringer i mange av de samme bransjene fant sted omkring 1960. Ved utløpet av dette tiåret eide staten omkring 20 prosent av aksjekapitalen i norsk industri.
Den siste etappen bygde på nært samspill med utenlandske investorer. Disse fikk skattefordeler i bytte mot å engasjere seg i store offentlige utbygginger og ga moderniseringen ny kraft.
Staten gikk inn som eier nesten bare der andre krefter ikke strakk til. Omkring 90 prosent av industriproduksjonen i 1970 fant sted i private bedrifter.
Vekst og spredning
Kanalisering av kapital til prioriterte områder spilte en hovedrolle i industrioffensiven. Gjennom 1950- og 1960-årene kunne myndighetene i stor grad dirigere langsiktige investeringer dit de ønsket. Hensikten var å sikre en tilstrekkelig høy takt i den økonomiske veksten og å spre industrien slik at hele landet kunne trekkes inn i moderniseringen.
Først sto kraftutbygging og storindustri med valutainntjening i sentrum. Norge var avhengig av økte eksportinntekter for å heve levestandarden. I neste runde skulle hele den tradisjonelle hjemmeindustrien rustes opp. Målet var å skape konsentrasjon om effektive og lønnsomme bedrifter i bransjer som kunne ekspandere.
Samtidig fikk distriktsutbygging høy prioritet. Det begynte med en Nord-Norge-plan i 1951, og flere nye institusjoner kom til på 1960-tallet. Da ble det knesatt som prinsipp at etablering av ny virksomhet i svakt industrialiserte områder var det fremste midlet til å skape større sosial rettferdighet.
Sterk omstilling
Industrisatsingen ga raske resultater. Allerede i 1950 lå produksjonen 50 prosent høyere enn før krigen. Norge hadde da 100 000 flere industriarbeidere enn i 1939.
Forholdet mellom de gamle primærnæringene landbruk/fiske og de såkalte sekundærnæringene i industrisektoren var snudd på hodet. Og veksten fortsatte. Fram til begynnelsen av 1970-årene ble det igjen skapt nesten 100 000 nye arbeidsplasser i industrien.
Produksjonen per arbeider økte i rekordfart, slik den var tre ganger høyere i 1970 enn den hadde vært i 1950. Aldri, hverken før eller siden, har industrien stått så sterkt her i landet.
Konkurransekraft
Konkurransedyktige bedrifter var forutsetningen for den raske industriveksten. Det innebar både høye investeringer og forsert forskningsinnsats. I tillegg til den kraftintensive storindustrien som utnyttet norske naturressurser, vokste det fram en betydningsfull underskog av små og mellomstore «kunnskapsbedrifter» som hevdet seg godt gjennom bruk av moderne teknologi.
I løpet av de 25 første årene etter krigens slutt ble Norge den største produsenten av aluminium i Europa. Avanserte elektrotekniske bedrifter, som Tandberg med forsterkere og lydopptagere og Simrad med ekkolodd, utviklet verdensledende merkevarer på sine felt.
Velstand og skyggesider
Det aller meste av den nye produksjonen gikk til eksport. Norsk industri kunne med stort utbytte ta del i en vedvarende internasjonal økonomisk oppgang og kraftig liberalisert handel. Men foretak som ikke kunne følge med i produktivitetsutviklingen, bukket under.
På kostnadssiden må vi ta med ødeleggende naturinngrep fra kraftutbyggingen og industriens økende forurensning av luft og vann. Mange fikk nok dessuten føle at det høyeffektive industrielle arbeidslivet innebar tunge belastninger.
Industriekspansjonen hadde en sentral rolle i de raske samfunnsendringene som skapte bred velstand og langt på vei avskaffet fattigdommen i Norge fram mot 1970. Men den sterke omstillingen og forserte moderniseringen fikk også virkninger som brakte noen av industrisamfunnets skyggesider fram i dagen.