At adelen døde ut, har blitt brukt til å forklare hvorfor Norge mistet sin selvstendighet i unionen med Danmark. Adelsbegrepet ble skapt i ettertid, og vi må heller spørre: Fantes det en norsk elite?
Den dansk-norske unionen var i 1380‒1537 en union mellom to stater med indre selvstyre. Rett nok innsatte unionskongen dansker i viktige norske embeter, de ble flere etter 1502 – og etter 1537 ble de riktig mange. Før den tid fylte nordmenn de fleste offentlige stillingene i to store organisasjoner, den norske staten og den norske katolske kirken.
Den eldre verdslige eliten
I likhet med andre stater som sprang ut av vikingkulturen (normannerstatene i England og på Sicilia), var den norske staten, bygd opp på 1100–1200-tallet, godt organisert. Den hadde en felles lov for hele landet og et felles system for administrasjon og rettsvesen.
De som bemannet stillingene, var medlemmer av den norske godseierstanden, store og små jordeiere som hadde en viktig sosial posisjon i lokalsamfunnet. Lenge var de sysselmenn, og etter at syslene på 1400-tallet ble len, ble de lensherrer.
Store godseiere ble lensherrer, de mindre ble lensmenn (også kalt bondelensmenn). Lensherrene hadde fogder til å gjøre arbeidet for seg, og i alle ledd hadde herrene yngre menn i tjeneste. Den norske eliten bemannet også byrådene, og de fremste ble lagmenn. De aller fremste herrene satt i det norske riksrådet, sammen med de høye geistlige.
Den eldre kirkelige eliten
Den norske katolske kirken var en enda viktigere karrierevei. I den var det flere geistlige enn i den lutherske kirken etter 1537. Det var flest sokneprester, og på nivå med disse sto munker og nonner. Kannikene (medlemmene av domkapitlene i domkirkene) rangerte høyere, og det samme gjorde klosterledere, abbeder og abbedisser. Øverst rangerte biskopene, med erkebiskopen i Trondheim som leder.
Biskopene og klostrene hadde verdslige tjenestemenn, setesveiner, som bestyrte eiendommene og økonomien. Hele det kirkelige apparatet, både den geistlige og den verdslige greinen, ble rekruttert fra den norske eliten, altså familiene med mye gods som bemannet stillingene i statsforvaltningen.
Tap av selvstendighet og elite
Med selvstendighetstapet i perioden 1502–1537 ble karrieremulighetene til den norske eliten drastisk redusert. De ble skjøvet til side av danske kongetjenere i de fleste viktige stillingene, men fortsatt fikk de mindre len og stillinger som lagmenn, fogder, bondelensmenn og sokneprester.
Det var først på 1500-tallet at adelsstatus ble formalisert i Norge. Man måtte søke kongen for å få godkjent et adelskap. Minst 50 familier hadde en slik godkjenning på 1500-tallet – noen av dem var dansk-norske (dansk adelsmann og norsk adelsdame).
Den nye eliten
Den norske godseiereliten var mye større enn dem som hadde adelig rang. En registrering av jordegods i 1624 viser at over 400 familier i Norge eide større gods med en skyldverdi tilsvarende minst ti gårder. De utgjorde et sted mellom en halv og en prosent av befolkningen.
De fremste av disse familiene var adelige, andre var embetsmenn eller borgere – norsk adel skrumpet inn da den tapte i konkurransen om store profitable embeter. Flertallet av godseierne ble omtalt som bønder, men de raget over vanlige bønder.
Disse godseierbøndene utgjorde et bondearistokrati og var aktive på flere fronter, blant annet som kjøpmenn og lensmenn – de var the missing link mellom middelaldereliten i Norge og flere ledende slekter på 1800- og 1900-tallet.