Norske gårder har gjennom historien vært så små at kombinasjonsbruk har vært nødvendig. I Norge er det bare tre prosent av arealet som kan brukes til åker. Avlingene på disse åkrene var små før det moderne jordbruket. Et avlingsutbytte på fem til sju foll var det vanlige helt fram til tidlig på 1800-tallet: Det vil si at ett kilo såkorn ga maksimalt fem til sju kilo avling.
Husdyrene var også mindre enn i dag, og det var så lite fôr at kyrne som regel bare ble melket om sommeren.
Kjønnsarbeidsdeling
«En fiskerbonde er to personer, én som driver fiske og ei kone som driver gårdsbruk», skrev Ragnhild Aarsæther i 1981. I mange hushold var det vanlig at kona hadde ansvaret for gården, mens mannen var på fiske, på skogsarbeid, til sjøs eller arbeidet i gruver. Fiske og skogsarbeid foregikk helst om vinteren. Om sommeren hadde mennene tid til å delta i jordbruket. Det var svært få familier som bare levde av inntektene fra mannens næring.
I Nederland var det profesjonelle sildefiskere som lå på Doggerbank og de andre bankene i store båter og fisket året rundt. I Norge var både fiske og skogbruk sesongbasert. Det var nødvendig å ha et gårdsbruk ved siden av. Å ha et lite bruk eller en husmannsplass med noen husdyr var nødvendig for å overleve. Det en kunne avle på bruket, var sikkerheten hvis mannen falt fra.
Utmarksbruket
Denne typen landbruk krevde at alle ressurser ble tatt i bruk. Alt gras i nærheten av gården ble slått og tørket til høy. Alle husdyr måtte til seters om sommeren for ikke å spise opp graset nær gården.
På småbruk og husmannsplasser uten seter måtte husdyra til skogs. Langs kysten der det ikke var setre, ble kyr, sauer og geiter satt ut på holmer for å finne beite. I skogen og fjæra ble lauv og tang sanket til fôr. Fra barnsbein av ble man lært opp til mange slags arbeid.
Plassfolket
På 1700-tallet vokste husmannsvesenet fram. På Østlandet var det vanlig med mye pliktarbeid for både mann, kone og barn. Vår og sommer måtte de arbeide i onnene på gårdene.
De store gårdene langs Mjøsa som produserte lin og vadmel, kalte også inn plasskonene for å hjelpe til med linbearbeiding, spinning og veving. Da importert bomull utkonkurrerte lin på 1800-tallet, ble plasskonene satt til tung grøftegraving.
Snekring, dreiing, søm, flatbrødbaking og vasking var noen av oppgavene plassfolk ofte tok på seg for å tjene litt ekstra.
Lær mer om husmennene hos NRK Skole:
Tjenestefolk
Det gamle jordbruket med næringskombinasjoner var avhengig av ung arbeidskraft. Det var vanlig at ungdom i alderen 15 til 25 år tok tjeneste. Også barn av gårdbrukere tok tjeneste. Det var bruk for både mannlig og kvinnelig tjenestearbeid, men tjenestelønna var lavere for kvinner enn for menn.
Tjenestefolk arbeidet på gårdene med husarbeid, i fjøset, på åkrene, i skogen, som budeier, og de var med på fiske. En bandt seg for et halvt års tid. Flyttedag var 14. april og 14. oktober.
På 1800-tallet var over ¾ av tjenestefolkene kvinner. Unge menn hadde flere arbeidsmuligheter enn unge kvinner. Men uten tjenestefolk hadde ikke det gamle arbeidskrevende jordbruket og næringskombinasjonene vært mulig.