Åpningen av Ekofiskfeltet – Norsk Hydro

Kildeintroduksjon

Da letingen etter olje og gass i Nordsjøen startet på midten av 60-tallet var Hydro det eneste norske selskapet som valgte å satse stort.

I 1969 ble det for første gang funnet olje av betydelig mengde i havet utenfor Norge. Ekofisk-feltet viste seg etterhvert å være et av de største oljefeltene som noen gang var funnet til havs.

Funnet ble gjort av Phillipsgruppen, der Norsk Hydro, som en del av Petronord-gruppen, hadde en eierandel.

9. juni 1971 ble det holdt en offisiell åpning av den norske oljeproduksjonen på boreriggen Gulftide, med en etterfølgende middag på Hotell Atlantic i Stavanger.

Under kan du lese generaldirektøren i Norsk Hydro, Johan B. Holtes, tale fra denne middagen hvor han forklarer hvordan Norsk Hydro kom med i oljeletingen.

Den første norske rå-oljen kommer til Shell-raffineriet på Sola. Generaldirektør Johan B. Holte i Norsk Hydro ser fornøyd på at trykket stiger. Foto: NTB / Scanpix

Kilden

Tittel: Generaldirektør Johan B. Holtes tale ved middag på Hotel Atlantic, Stavanger, onsdag 9. juni 1971
Datering: 1971
Opphav: Johan B. Holte, generaldirektør i Norsk Hydro
Hentet fra: Industridepartementet, Oljekontoret, Dc/L0011: 740 - 742 Ekofisk prosjekt, prosjektstudier, generelt, 1970-1972
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

Jeg har vært med på besøket på «Gulftide» og opplevde for noen timer siden at Statsministeren kunne erklære den norske produksjon av olje fra Nordsjøen for åpnet. En strøm av olje vil flyte om bord der ute. [...]

Det er nå snart åtte år siden Norsk Hydro tok bestemmelsen om å være med på oljeletingen i Nordsjøen. Ingen norsk industri er i den grad som oss avhengig av oljeprodukter for sin produksjon. Derfor, når mange andre i Norge som den gang fikk sjansen, følte at de ikke hadde råd til å være med og ta risikoen, måtte vi føle at skulle det finnes olje i havet utenfor Norges stuedør, så var det å stå utenfor vi ikke hadde råd til.

Vi valgte å satse på et samarbeid med den franske oljeindustri og dannet et nytt norsk selskap, Petronord, sammen med denne.

Myndighetene hadde delt opp Nordsjøen i ruter, og vi – Petronord-gruppen – og mange andre selskaper fikk konsesjon til å lete etter olje på et lite antall slike blokker, som man trodde på.

Det var ingen stor interesse for blokk nr. 2/4 hvor Ekofisk ligger, og det sies at Phillips-gruppen fikk dette området tildelt uten konkurranse hos myndighetene. Selv med mange penger lagt ned i seismikk på forhånd, var usikkerheten og risikoen stor for å tape innsatsen. For å bedre sjansene så godt man kunne ved samarbeid, gjorde Petronord og Phillips en gjensidig avtale om å ta hverandre inn som deleiere. Gjennom et slikt kastebytte kom Norsk Hydro og de andre deltagerne i Petronord med i Phillips- gruppen.

Dette var, som vi nå kan se, et heldig terningkast. Selv med en andel på bare en sekstendedel av Ekofisk, vil dette funn relativt sett kanskje bety mer for oss enn for våre langt større partnere.

I de åtte år som er gått, har det vært mulig for oss å samle en innsikt og en erfaring som nå er av den største betydning, både for Norsk Hydro og for en norsk medvirkning i det som skjer.

Man bør nesten ha opplevd et besøk på en boreplattform for å få et virkelig inntrykk av hva denne formen for industri krever. Der ute finnes et utrolig, enestående, eventyrlig – selv slike superlativer strekker ikke til – oppbud av tekniske midler, av innsikt og menneskelig skaperevne. Mennesker med spesielle ferdigheter blir trukket til fra alle kanter av verden, og det samme er tilfelle med tekniske midler og med risikovillig kapital. Dett er en industri som fremfor noen er internasjonal gjennom alle ledd.

Denne industrien er kommet til oss og har vært villig til å satse en milliard kroner på vår ukjente og værharde del av Nordsjøen. Det meste er gått til å bore tørre hull, men gjennom dyktighet og utholdenhet har det til slutt vært mulig å tvinge lykken til å trekke på smilebåndet.

Bare ett selskap i Norge satset noenlunde stort i den usikre innledningsperiode som vi har bak oss, og bare en liten del av den store risiko-milliard kommer derfor fra Norge. Men når oljestrømmen for alvor får bredde, vil fordeler tilflyte det norske samfunn, og vi håper i rikt monn. Allikevel skal vi ikke være for utålmodige og ikke stille våre norske krav og forventninger for høyt. Et veldig arbeid gjenstår ennå å gjøre, og enorme midler av teknikk og kapital vil ennå kreves før den store produksjon kan komme i gang.

Eventyret i Nordsjøen som nå er begynt, er en av de mest oppsiktsvekkende begivenheter i nyere norsk historie. Vi kjenner ennå ikke omfanget og overskuer ikke virkningene.

For allikevel å nevne ett trekk jeg synes er viktig: Hos oss i Norsk Hydro ser vi den oljeproduksjon som nå begynner, som innledning til et nytt avsnitt i vår industrielle virksomhet. Jeg må få lov å nevne at dette får sitt første synlige uttrykk allerede i disse dager:

På Mongstad, hvor vi fra begynnelsen av tenkte bare i hvite kull og skulle ha et stort smelteverk for aluminium som basis, har vi våget å akseptere at et oljeraffineri skal bli hjørnestenen i det store fabrikk- kompleks som vi håper å bygge opp.

Vi kan derfor gå igang på Mongstad med et tilsagn om krafttilførsel, som bare er halvparten av det vi hadde i utsikt for et år siden. Det store norske industriproduktet, aluminium råmetall, kan skyves i bakgrunnen til fordel for utviklingslinjer som jeg håper vil gi oss nytt fotfeste i den store petrobaserte, kjemiske industri.

En slik utvikling ville mer enn noe annet oppfylle våre forhåpninger i Norsk Hydro til den nye naturtilgang, som vi står overfor.

Naturen og utviklingen bringer frem den nye rikdomskilde fra de norske dyp på en tid da vi i Norge, sammen med andre land i Europa, må se vårt liv og vår virksomhet mindre bundet av landegrenser. For den større og kanskje farligere konkurranse som ligger foran oss, har vi med oljen fått en ny streng på vår bue, og vi kan gå inn i en ny tid med større selvtillit.

Jeg vil slutte med å ønske at Ekofisk vil vise seg å være det første i en rekke av store funn på den norske kontinentalsokkel, der den strekker seg fra syd til nord.

Phillips Petroleum vil bli stående som det selskapet som gjorde det første kommersielle funn av olje på norsk område, og jeg retter en takk og en skål til Phillips-gruppens representant, som er vår vert her i dag, Mr. Houchin.

Publisert 14. nov. 2018 12:52 - Sist endret 12. mars 2020 08:32