Christian den fjerdes norske lov

Kildeintroduksjon

Det norske lovverket trengte sårt en oppdatering ved inngangen til 1600-tallet.

Samfunnet, loven og retten endret seg fra middelalder til tidlig nytid, men ved starten av 1600-tallet var Norges lovverk fortsatt Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Lite var blitt gjort for å holde det norske lovverket samlet og oppdatert.

Dette endret seg raskt etter kroningen av Kristian 4. Nå gikk myndighetene i gang med omfattende reformer: Domstolene ble ordnet i et instanssystem, og sorenskriverembetet ble opprettet for å bidra med en viss grad av retts­kyndighet.

1604 kom det også så en ny lovsamling, Kong Christian den fjerdes norske Lov­bog. Den var en dansk oversettelse av den gamle landsloven, men den var på moderne dansk. Den var autorisert av kongen, og den var trykt og tilgjengelig.

Under kan du lese innledningen til lovboken som forklarer hvorfor en ny lovsamling var nødvendig.

Kong Christian den fjerdes norske Lovbog: En original utgivelse fra 1604 som oppbevares på Riksarkivet. Foto: Riksarkivet
En originalversjon av Christian den fjerdes norske Lovbog fra 1604 oppbevares på Riksarkivet. Foto: Riksarkivet.

Kilden

Tittel: Christian den fjerdes norske lovbok, innledning.
Datering: 1604
Opphav: Kristian 4.
Hentet fra: Kong Christian den fjerdes norske lovbog af 1604. Utgitt av Hallager og Brandt 1855
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert og forkortet.]

VI CHRISTIAN DEN FJERDE, med Guds nåde Danmarks, Norges, venders og goters konge, hertug i Slesvig, Holstein, Stormarn og Ditmarsken, greve i Oldenborg og Delmenhorst, gjør dette kjent:

Ettersom det fra gammel tid har vært store brister og mangler på den gamle norske lovboken, slik at ordene, teksten og stilen ikke har vært så tydelig og ordentlig formulert, har undersåttene i riket som skulle rette seg etter loven, kun forstått det som var mest nødvendig. [...]

På samme måte har det av Norges innbyggere på forskjellige tider blitt klaget over den norske lovboks uriktighet [...]. De har underdanigst bedt om at den norske lovboken må gjennomgås, korrigeres og forbedres, til rikets undersåtters gavn og beste.

For at den norske lov ikke skulle være så mørk og tvilaktig for våre undersåtter, har Danmarks riksråd [...] forfattet mange retterbøter [lovtillegg og loveendringer] som både forklarer lovens ord og forklarer dommerne hvordan de i mange saker skulle avgjøre og dømme.

Av retterbøtene er en del bekreftet av tidligere konger i Danmark, men en del er ikke stadfestet, slik at noen dommere har dømt etter dem, mens noen har ikke gjort det.

Men den fremste årsak til all uriktighet i de norske lovbøker, finner vi [...] å være denne: at det gamle norske språk,som i noen hundreår har vært i bruk, og som loven er skrevet på, er det ganske få folk i Norge (lagmennene unntatt) som kan. Og derfor har hver lagmann oversatt lovboken som fantes ved hans lagstol til norsk slik det nå brukes, slik han synes å være mest riktig. 

[...] Vi finner at lovversjonene, som er gjort av lagmennene, og de mange retterbøtene, både de som er utgitt av tidligere konger i Norge og de som er utgitt av Danmarks riksråd, er såre mange, og de stemmer ikke alltid overens med hverandre. Noen steder er de helt motstridene, slik at det den ene retterboten tillater og befaler, forbys i en annen. Og så finnes det noen som ikke er så tydelige som de burde være, slik at enhver dommer har tydet dem som de ville, og således felt den ene dom imot den annen i like saker.

[...]

For at vi bedre kan holde våre kjære tro undersåtter i Norges rike ved Norges lov og rett: Da har vi av vår ytterste forstand og formue, med Guds nådige hjelp og bistand, alvorlig tatt for oss landsloven, som i så mange år har vært tvilaktig og mørk, for å forklare og bringe den i god ordning, slik at både dommerne og partene uten all tvil skal kunne forstå den og rette seg etter den.

Som en start har vi 31. august 1602 latt vår befaling utgå til lagmenn over hele Norges rike, at de skal forsamle seg i vår kjøpstad Oslo til Pauli conversionis dag [25. januar], og der forfatte en norsk lovbok, med alle retterbøter og brev, både kongelige og andre, hvilke de alminnelig pleier at dømme efter.

[...].

Denne lovboken med alle retterbøter, og de forskrevne lagmenns fortegnelse, har vi, efter [at] vi selv har gjennomlest den med største flid, siden latt den forfatte i en bok, slik at alle retterbøter, både gamle og nye, uten unntak [...] er innført i loven.

[...]

Ettersom vi nå har latt utgå på trykk denne norske lovbok, til gavn og beste for alle våre kjære tro undersåtter som bor i vårt rike Norge, og etter våre undersåtter i Norges begjæring, vitskap og vilje: Da ber og byr vi alle våre lagmenn, borgemestere, rådmenn, byfogder, lagrettemenn og alle andre som er forordnede dommere, eller skulle forrette dommeres kall efter lovlig forordning, at dere retter dere etter å dømme i alle saker etter denne lovboken.

[...]

Gitt på vårt slott København 4. desember 1604.

Les original kildetekst

DEN NORSKE LOW-BOG,

Offuerseet, corrigerit oc forbedrit

ANNO MDCIIII.

WI CHRISTIAN DEN FIERDE, met Guds naade, Danmarckis, Norigs, Vendis oc Gottis konning, hertug vdi Slesuig, Holsten, Stormarn oc Ditmersken, greffue vdi Oldenborg oc Delmenhorst, giøre alle vitterlig, at effter som aff arilds tid haffuer verit stor brøst oc defect, paa den gamle norske lowbog, saa at ordene texten oc stjlen icke haffuer verit saa tydelig oc ordentlig tilsammenskreffne oc befattede, at Vndersaattene der vdi rigit, som effter forskreffne low endeligen skulle rette dennem, den haffuer kund forstaait effter som det vaar fornøden, huilcket der aff nocksom kand forfaris, at fremfarne konninger vdi Norge som for 200 oc flere aar haffue regerit, de haffue ladit vdgaa atskillige obne breffue, oc der met mange artickle vdi forskreffne low forklarit oc vdtyed. Disligeste er aff forskreffne Norgis rigis indbyggere paa vnderskedlig tiider klagit, baade for voris salige herrefader højlofflig ihukommelse, saa vel som for oss selffuer, siden wi effter Guds almectigstis naadige forsiun er kommen til regimentit, offuer forskreffne norske lowbogs vrictighet. Oc haffuer de vnderdanigst begierit, at forskreffne norske lowbog maatte offuerseis, corrigeris, oc forbedris menige rigens vndersaatte til gaffn oc beste. Oc paa det forskreffne norske low icke saa aldelis mørck oc tuifflactig skulle vere for vore vundersaatter: da er aff Danmarckis rigis raad, baade for vor elskelig herrefaders tiid, oc vdi hans kierlighetds tiid, som vdi atskillige aare oc tiider ere forsend til Norigs rige, der at sidde retterting: mange retterbøder forfattede, som både lowsens ord forklarer oc forestiller dommerne, huorledis de vdi mange sager kiende oc ordele skulle. Huilkcke retterbøder ere en parte aff højbemelte fremfarne konninger vdi Danmarck confirmerit, men en part ere icke stadfestit. Saa at nogle dommere haffue dømt effter dennem, men nogle haffue det icke giort. Men den fornemste aarsag til al vrictighed vdi de norske lowbøger, befinde wi (effter flittig randsagning oc god betenckelse) denne at vere: at det gamle norske sprog, som for nogle hundrit aar haffuer verit brugelig, paa huilcken oc lowen aff førsten er skreffuen, det er gantske faa folck vdi Norge (laugmendene vndertagen) beuist. Oc derfor da haffuer huer laugmand den lowbog, som hoss hans laugstoel fandtis, paa norske sprog, som det nu brugelig er, vdsat, en huer som hannem tyctis rettist vere, oc som hand best kunde. Huilcke mange versiones siden til mange haande meeninger oc vdtydelser haffuer giffuit aarsage. Oc efftirdi wi befinde at disse forskreffne lowsens versiones, som aff atskillige laugmend giort ere, disligeste oc de mange retterbøder, som baade aff fremfarne konninger vdi Norge for mange aar vdgiffne, saa oc de aff Danmarckis rigis forordnede raad ere vdgangne, de ere saare mange, oc icke alle stemmer met hin anden offuer eens, men somme steder findis at vere tuert imod huer andre: saa at huad den ene retterbod tillader oc befaler, det forbiudes offte vdi en anden. Ocsaa findis somme icke sin mening saa vdtryckeligen at vdtyde, som det sig burde. huor offuer en huer dommer her til dags dennem haffuer vdtyed, som de vilde, oc saaledis felt den ene dom imod den anden vdi lige sager, en part aff forskreffne retterbøder ere giffne, nogle serdelis provintzier, skibred eller sogner. Oc naar dommerne paa andre steder der effter hadduer dømt, da ere slige domme saare besuerlig faldne for de folck, som samme retterbøder icke vaare giffne. Saa det i sandhed befinfis, at samme mengde af lowsens versioner oc retterbøder haffuer mere foruildit oc vdi tuiffl førd dommerne, oc skad enten aff parterne, end at de skulle kunde haffue dennem der effter at rette. Oc paa det wi dissbedre kunde holde vore kiere tro vndersaatte vdi Norigs rige ved Norigs low oc ret: da haffue wi at voris ydterste forstand oc formue ved Guds naadige hielp oc bjstand oss aluorligen fortagit den gemene landslow, som her til dags, oc vdi saa mange aar haffuer verit tuifflactig oc mørck, saaledis at forklare, oc vdi god ordning at bringe: at baade dommerne oc parterne vden all tuiffl den forstaae, oc sig der effter rette kunde. Oc til en begyndelse, da haffuer wi anno 1602 den 31 augusti, ladit voris befaling vdgaa til menige laugmend offuer al Norigs rige, at de dennem vdi vor kiøbsted Osloe til Pauli conversionis dag [25. januar], der nest effter skulle forsamle, oc der enhelligen oc samdrecteligen forfatte en norsk lowbog, sampt alle baade konninglige oc andre retterbøder oc breffue, effter huilcke de plejer almindeligen at dømme: oc samme forfattede lowbog vnder deris hender oc segel indsende vdi vort cantzeljie, at wi den videre kunde lade offuersee. Huilcket forskreffne vore laugmend, icke allene troligen, hørsommeligen oc met fljd giort oc effterkommit haffuer: men ocsaa deris betenckende om nogle synderlige artickle, vdi lowen at forandre, alle Norgis rigis vndersaatter til stor gaffn, oc mange tretter at forkomme, ladit oss tilkiende giffue, huilcke capita paa it serdelis register antegnit, de met forskreffne lowbog vnderdanigst oss haffuer ladit tilstille. Huilcken lowbog met alle retterbøder, oc de forskreffne laugmends fortegnelse, effter wi den mest fljd haffuer selff igiennem lest, haffuer wi den siden ladit vdi en bog forfatte, saa at alle baade gamle oc nye retterbøder, ingen vndertagendis (vden nogle faa som hører til kircke ordinantzen, oc der best kand henføris) de ere indførde vdi lowen, en huer artickel til den bog oc capittel, som den bequemligst kunde henføris: saa at alle retterbøder baade gamle og nye der met ere afskaffede, oc icke fornøden er, at dommerne mere end lowen i sig selffuer, her effter haffuer at acte. Disligeste effter som en bog vdi den gamle norske low, som kallis christendoms balcken, oc vaar 10 capit. vdi, ingen nyttighed eller brug met sig førde, men talede alene om religionen: item hourledis konninger vdi Norge i gamle dage skulle vdkaaris: item om kongernis arff, oc andit mere som bruglig vaar den tid Norigs rige først vaar til den christelig tro omuend, oc nu vdi denne tid vden al brug er. Samme bog haffuer wi aldelis ydelat: dog huis vdi nogen haande maade kunde findis at vere tienlig, det haffuer wi paa andre steder, oc vdi andre bøger ladit sette oc indføre. Huilcken lowbog effter den saaledis som forskreffuit er, aff oss haffuer verit offuerseet, corrigerit oc forbedrit: da haffuer wi samme forfattede lowbog paa den almindelig herredag, som vdi julii maanit sidst forleden, vdi vor kiøbsted Bergen, i voris egen neruerelse, er beffuen holden, menige, adel oc laugmend ladit forlæse. Huilcke oc seet haffuer, huorledis retterbøderne ere innførde, huad som er tilsat eller vdelat, oc huad aarsaag oc betenckende sligt skeet vaar, init vndertagendis i nogen maade. Disligeste er vdi forskreffne nye forfattede lowbog, effter forskreffne godemends vore vndersaatters vdi Norge, deris mening oc betenckende, megit i atskillige maader forandrit oc omset, effter som det er befunden tienlig, oc rigens vndersaatter vdi almindelighed til forbedring oc gaffn at vere.

Oc effter som wi samme forskreffne norske lowbog, alle vore kiere troe vndersaatter, som vdi vort rige Norge boendis ere, til gaffn oc beste, nu haffuer ladit paa tryck vdgaa, oc effter de bestemends vore vndersaatters vdi Norge, deris begiering, vidskab oc vilie: Da bede wi oc biude alle vore laugmend, borgemestere, raadmend, byfogder, laugrettismend, oc alle andre som forordnede dommere ere, eller dommeris kald effter lowlig forordning forrette skulle, at i retter eder effter at dømme, vdi alle sager, effter forskreffne lowbog: saa at alle de som kommer for eder vdi rette, maa vederfaris det som christeligt, billigt oc ret er, effter samme lowbogs indhold: at onde, vretferdige oc vdædiske mennisker, som met deris vretferdige oc vtilbørlige gjerninger højligen fortørner Gud, oc der met offte foraarsager Guds heffn oc vrede, baade offuer dennem selff oc andre: de mue fange ved christelig oc retferdig dom deris tilbørlige straff: oc fromme oc vskyldige mennisker for slige onde folckis ondskab oc treedskhed maa vere frje oc forskonit. Wi ville oc effter voris høje øffrigheds kald, oc ved den mact oss aff Gud almectigste giffuen er, selff holde offuer forskreffne low, oc vore kiere troe vndersaatter vdi vort rige Norge der effter regiere: dennem som en from, mild oc god øffrighed elske, forfremme, oc deris beste vide: en huer for vret oc offueruold beskytte oc hanthæffue: saa den fatige saa vel som den rige, ved voris beskiermelse, oc christelig regiering skal nyde alt det low oc ret er.

Giffuet paa vort slot Kjøbenhaffn den 4. dag desembris, anno 1604. vder vort signet.

Publisert 7. juni 2018 10:09 - Sist endret 11. apr. 2023 11:28