Trolldomsprosessen mot Anna Pedersdotter

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert og forkortet.]

[...]

Deretter ga byfogden tilkjenne at for to år siden hadde to kvinner, som ble henrettet for trolldomsgjerninger, frivillig i mange godtfolks nærvær, vitnet og bekjent det som her følger: 

Først sa Maren Jacobsdotter at Anna Absalons er mye verre og hissigere i trolldomskunst enn henne og at hun kan mane den onde hvor hun vil. Og så fortalte Maren at Anna Absalons var med henne og andre trollkoner, flere høytidsnetter, i trolledans på den vestre side under Fløyen.

Der ville de gjøre trolldomskunster som kunne skade og ødelegge denne by og menighet. Gud allmektigste hadde avverget dette, slik som det er står i deres tilståelser. Og så sa Maren Jacobsdotter at Anna Absalons med trolldomskunst hadde gitt Anna Snidkers den unaturlig materie som hun i sin sykdom hadde oppspydd.

Maren tilsto også at det onde som tidligere biskop mester Geble i lang tid var sengeliggende med, og som til slutt ble hans død, var påført ham med trolldomskunst av Anna Absalons, da hun kom til ham i munke- eller presteklær, for å drepe han, slik at mester Absalon, hennes mann, kunne bli bisp igjen.

Likeledes tilsto Gjønette Orckensysk at Anna Absalons var mye verre og hissigere enn henne i trolldomskunst, og at hun var med henne og noen andre trollkoner, under Fløyen på fjellet på trolledans.

På denne tilståelsen, og mange flere artikler, både om dem selv og andre, mottok de to nevnte kvinnene sakramentet, og ble sendt til deres død, mens sannheten er det som står her.

Deretter fremsatte byfogden som vitne en kvinneperson med navn Elina, som i omtrent 20 år har tjent Anna Absalons. Han ga til kjenne at Elina for noen år siden fikk vite om noen trolldomsgjerninger om Anna Absalons, som hun noen dager tidligere hadde fortalte om frivilling og uten tvang på slottet, til seks dannede og pålitelige personer.

Derfor begjærte nå byfogden, at Elina, i Anna Absalons nærvær, ville si og fortelle hva hun hadde kunngjort. Etter at vi hadde fått Elina til å sverge på at hun skulle vitne sant, da bekjente Elina det som her følger:

Først at mens hun tjente Anna Absalons, hadde Anna Absalons brukt Elina som hest tre julenetter og ridd henne til et fjell som kalles Lyderhorn. Før Anna steg opp på henne, ristet hun bisselet tre ganger mot henne, og Elina, som var ung og uforstandig, tok det på uten å betrakte hva det var hun hadde på seg. Så dro Anna Absalons av sted med henne. Elina visste ikke hvor, før hun blant andre slike hester sto bundet på Lyderhorn.

For det andre bekjente Elina at det var en stor gruppe samlet sammen med Anna Absalons på samme fjell. Alle sammen besluttet i full enighet at de ville gjøre det slik at alle skip som dette året aktet å besøke Bergen, skulle synke og omkomme.

For det tredje bekjente Elina, at den andre gangen hun ble ridd av Anna Absalons på Lyderhorn, hadde hele forsamlingen besluttet, innimellom deres annen trolldomshandel, at de straks ville la Bergen by brenne. Da kom det et stort tordenslag som slo ned iblant dem og skilte dem fra hverandre. Vi som også var her i byen på samme tid, hørte dette tordenslaget, som skjedde på en juledag. Noen kvinner som for trolldom ble brent noen år tidligere har også fortalt bade om tordenslaget og om forsamlingen på Lyderhorn.   

For det fjerde, bekjente Elina, at den tredje gangen hun ble ridd til Lyderhorn av Anna Absalons, hadde den ganske onde forsamlingen av mennesker på fjellet besluttet, blant deres andre bestillinger, at de straks ville la floden gå over Bergen by, slik at byen skulle synke. Da kom det en mann til dem, som var kledd i hvite klær, med en hvit kjepp i hånden, og slo ut i gruppen, og sa «min høyeste herre vil ikke ha dette så gjort som dere sier», og det skilte dem fra hverandre.

Elina sa også at etter at de begge var kommet hjem en julemorgen fra Lyderhorn var både hun og hennes matmor meget syke. Da sa Anna Absalons til Elina «red jeg deg til Lyderhorn, var du ikke syk, og mottok sakramentet», Elina svarte «ja», og at «du fikk også nattverden», på julemorgenen da de kom hjem fra Lyderhorn. Da sa Anna Absalons at Elina snakket usant både om henne og seg selv, og at hun aldri hadde vært på Lyderhorn, og ikke visste hvor det fjellet var, selv om hver mann her i byen daglig kan se det.

Etter at alle disse vitnesbyrd, hver under deres høyeste ed, i Anna Absalons nærvær, har vitnet slik det står her, da spurte vi Anna om hun på noen måte kunne unnskylde seg for de saker som hun nå var tillagt. Da ville vi gjerne høre hennes unnskyldning.

Hun påberopte seg ingen unnskyldning mot disse vitnesbyrd, men hevdet å være uskyldig i de nevnte trolldomssakene.[...]

Etter at vi hadde ransaket alle Anna Absalons trolldomssaker, da finner vi i sannhet at disse før nevnte fem personer, Thollicken Adrians, Anna Snidkers, Jannicken Pæsses, Claus Skinder og Jasper Troff, etter sannferdige vitners utsagn, har tatt sin død av at Anna Absalons har gjort av med dem med trolldom.

For de andre personene, som Anna Absalons har kranglet med eller hatt noe hat eller misunnelse til og lovet ondt, det samme har også skjedd dem etter hennes løfte, en part på deres eget liv, en part på deres bønn, en part på deres fe og andre ting som tilhørte dem, som bedre var å ha enn å miste.

Så finnes andre sannferdige lignelser til denne trolleri eller trolledans som Anna Absalons i noen år har brukt, som noen som har vært i selskap med henne, har gått til sin død på. Og Elina, som Anna Absalons har brukt som hest, kan bevise sitt ord med to saker: Den ene gangen med tordenslaget, og den annen gang med sakramentets mottakelse, som Anna Absalons selv ikke benektet, foruten andre lignende vitnesbyrd om hennes trolldomsgjerninger, som er kommet oss for øre, og som er for langt å skrive ned.

Selv om vitnesbyrdene er mange, så er de likevel alle sams om Anna Absalons trolldomsgjerninger. Og etter alle andre omstendigheter i forskrevne saker, tykkes det oss etter den forstand Gud har gitt oss, og med vår samvittighet, at Anna Absalons er skyldig i trolldomsgjerninger.

Etterpå ransaket vi Norges lov i mannhelgibolkens 4 kapittel, som lyder, Menn som bruker livet sitt på trollskap og all spådomsferd og all utesitting for å vekke troll opp, og slik fremme hedenskap, så også de menn, som gjøres til snikmordere for å drepe de menn som de ikke har sak med, er lovløse folk hvor enn de finnes.

Som det samme kapittel i seg selv står, der nest kristenretten som er utdragen av den Hellige Skrift, i slike saker, at den som blir mistenkt og dømt for trolldom, skulle straffes. Som loven og retterbøtene videre sier, om trussel, og ens siste dødsbekjennelse.

Derfor sa vi for retten, at Anna Absalons for hennes trolldomsgjerninger, bør straffes etter Norges lov og kristenrettens ord som en trollkone.

Les original kildetekst

[…]

Ther nest gaff byfougdenn tilkiennde, adt for thuo aar sydenn, haffuer tuinde quinder som for trolldoms gierininger bleffue hennrettedt, friuilligenn paa slottet vdj mannge gottfolckes neruerelße, som i stadsboggen findis ahntegnit, waddspurdt och vpint, widnit och bekiendt, som her epther følger,

Først Marenn Jacopsdotter sagde, adt Anna Absollonns er møgit were och arriger wdj throldoms konst end hon och kanndt maanne thenndt onde huortt hende løster. Och ther huos bekienndett adt Anna Absollons wor medt henne och fliere trolkonner, nogle forledenn høgtids natter, wdj throlle dantz, paa thenndt westre syde wnnder Fløyenn,

Och ther wille wdrette nogle thieris throldomskonnster, thenne bye och mennighedt till skade, och forderff, haffde Gudt allermectigeste samme tydt dett jcke naadeligenn affuenndt, som wyder wdj dieris bekienelße findis ahntegnet. Och saa bekiendet forne Marenn Jacopsdotter, adt Anna Absollonns haffde medt troldoms konnst, jndgiffuitt Anna Snidkers the wnatturlige matteryr, som honn vdj hennes kranckdom opspydt haffuer, ßom forschreffuitt staar.

Honn bekiendett och wdj lige maade, adt huis onnde som mester Gieple fordum biscop, wdj lanngsom tydt laag wedt sengenn wdaff, och paa dett sidste bleff hanns dødt. Dett haffde Anna Absollonns medt throldoms konst hannom paa giortt, der honn ein ganng er komit til hannom wdj muncke eller presteklæder paa thedt hanndt skulle snart døe, och mester Absollonn hennes manndt, kunde bliffue bisp igienn.

Vdj lige maade bekiendett Gønate Orckensysk adt Anna Absollonns wor møgett were och arriger endt honn wdj troldoms konnst, och att honn wor medt hende, och nogle anndre trolkonner, vnnder Fløyenn paa fieldett wdj trolle danntz som foresiger.

Paa huilchenn bekiendelße, och mange andre fliere artichler, baade om thennom sielffue, och anndre, forne tuinde quinder haffuer annamit sacramentit, och er gaaidt thill thieris dødt, sandingenn att were som forschreffuit staar.

Der nest frem eskett byfougdenn, ein quindes personn medt naffn Ellinna som omtrent 20 aars tydt, haffuer thienndt Anna Absollonns, och gaff tilkiende, adt forne Ellina, for nogle aar sydenn, haffde verit bekiendt, nogle troldomsgierninger om Anna Absollonns, som honn och nogle dager forledenn, paa slotthett i sex dannemends neruerelße wnødt och frywilligenn bekiennt haffuer,

Der fore begierit nu byfougdenn, adt forne Ellinna, vdj forne Anna Absollons neruerelße, wille opsige och fortælle huadt henne ther om wittherligt er

Och effter att wy haffde formanit forne Ellina paa hennes Himerigis annpart, adt honn wille beuittne sandhedt, da bekiendet forne Ellinna som her effter følger, først adt medenn honn tiennte forne Anna Absollonns, da haffuer forne Anna Absollonns, brugett hende thrende jullenatter for ein hest och reidett henne paa itt fieldt kalles Laigderhorn [Lyderhorn] och førindt Anna styg till henne, ristett honn bidzellet thre gange att hennde, och Ellina sagde segh avere wnng och wforstanndigh, saa tog honn wedt thedt, jcke betrachtindes huadt saadannt, haffde paa segh,

Saa drog Anna Absollonns affstedt medt henner, adt Ellinna icke widste huortt, førindt honn eblannt andre saadanne hester, stodt bunden paa Lagderhorn,

For thedt andett bekiendet nu forne Elinna, adt thedt wor ein stuor hob forsamblede medt forne Anna Absollonns, paa samme fieldt, huilcke alle sammenn, endrectelige besluttit, huos thennom att the wille giøre dett saa, att alle skibff ßom thedte aar, achtedt att besøge Bergenn, skulle siuncke och omkomme.

For dett thredie bekienndett och forne Ellinna, adt thenn anndenn ganng, som honn bleff reddett, aff Anna Absollonns, som sagt er paa Lagderhorn, haffde then ganntzske forsambling besluttit, jblanndt andre thieris troldoms hanndell, adt the strax wille lade Bergenn by forbrennde, och ther kom it stuort tordon slagh, och sloig eblannt thennom, och skilde thennom adt, huilckett tordennslog som skæde paa ein julle dagh, aarlig om morgenn, som wy forne och menninge manndt, som samme tydt her vdj byenn tilstede wor hørtt haffuer, huilckett nogle quinder som for troldoms sager haffuer werit brenndt nogle aar tilforne vdj thieris ytterste haffuer werit bekienndt, och enndrecteligen stemit [?] ther paa baade om forne tordennslagh, och forsambling paa Lagderhorn som forschreffuit staar.

For thedt fierde, er thette forne Ellinns bekienndelße, adt thendt tredis ganng honn bleff reidenn til Læigderhornn, aff Anna Absolonns, haffde thendt ganntzske onde meineskers forsambling paa fieldett besluted eblant anndre dieris bestillinger, adt the tha strax wille lade flodenn gaa offuer Bergenn bye, saa att byenn skulle for siuncke, Da kom ther ein manndt thill thennom, som wor kleidt wdj huide klæder, medt ein huidt kiep wdj hanndenn, och slog wdj hobben, och sagde minn høgeste herre will jcke haffue dett saa giortt som y siger, och thenndt skilde thennom adt,

Bekienndett och forne Ellinna, effter adt the begge paa ein julle morgenn wor heim komenn fra Lægderhornn wor bode honn och forne hennes mattmoder møgett krancke.

Der till suaret nu forne Anna Absolonns, och sagde till Ellina reidt ieg deg till Lægderhornn, wor du icke kranck, och annamit sacramentit, Ellinna suarit ja, ßaugde att du och saa samme tydt bleff berettedt, paa julle morgenn som dj komme heim fra Lægdehornn, Ther hos sagde Anna Absollonns, att forne Ellinna saugde wsant bode paa henner och seg sielff, och seg aldrig att haffue werit paa Laugdehornn, icke eller widste huor dett fieldt wor, huilckett dog huer manndt her wdj byen dagligenn kanndt sæ.

Oc effter att alle theße forne wittnisbyrdt, wnder huer thieris høgeste æidt, wdj Anna Absollonns neruerelße, haffuer vidnit ßom forschreffuit staar da haffuer wy tilspuort forne Anna, om hon i nogle maader kunde vndskylle segh, for saa danne sager som henner nu wor thillagtt, da wille wy gierne høre hennes vnnskyldning,

Da haffuer honn jnngenn kunde berobe seg paa, emodt thesse forne widnisbyrdt, vdenn sagde seg wskyldig were, vdj thesse forne troldoms sager, Och stodt [? utydelig tekst] nu forne Clauus Melßow, paa høigeste bemeltte kong: maysts [kongelige majestets] weignne och begierit dom offuer forne Anna Absolons som hanndt och nogle dager thilfornn giort haffuer om alle deße forne sager, effter wittnisbyrds lydelße, Disligeste stodt och forne M: [mester] Adrian nu, som hanndt nogle dager tilfornn, giort haffuer, och eskett dom/ epther forne sinn sallige hustruis sidste begiering, och ther medt vygett the begge medt Anna Absollonns for dørenn

Och epther adt wy haffde ransagett alle forne Anna Absollonns troldoms sager, da befindis i sandhedt, att theße forne fem personner, Thollichenn Adrians, Anna Snidkers, Janickenn Pæßes, Clauus Skinder och Jasper Troff, som epther sandferdige wittnisbyrds lydelße haffuer tagett dieris dødt der paa, att Anna Absollons medt troldom haffuer thennom forgiort, och paa the andre personner som forschreffuit staar, som Anna Absolons haffuer werit wdj trette medt eller hafftt nogenn hadt, eller affuindt till, och loffuit onntt, thedt ßamme er thennom och wdj lige maade wederfarit epther hennes løffte, ein partt paa dieris egett liff einn partt paa thieris bønn, ein partt paa thieris fæ och andett som thennom tilhørde, som bettre wor att haffue enndt att miste, saa och befinder sandferdige lignelßer, thill thenne trolle rydenn, eller trolle dantz som forne Anna Absollonns y nogle aar haffuer brugtt, som nogle ther medt henner vdj selskabff haffuer werett, dy der paa haffuer gaait thill thieris dødt, och forne Elinna, som Anna Absollonns haffuer brugtt till hennes hest, medt thuinde artichler hennes ordt kanndt sandrue. Den einne ganng medt tordonn slagett, och thendt anden ganng medt sacramentens annamelße, som forne Anna Abßollonns sielff icke benegtedt, forudenn andre saadanne wittnisbyrdt, om hennes troldoms gierninger, for os er komit, och forlangtt er att jndføre, Och endog wittnisbyrdenn ere adskellige, saa kommer dj dogh alle offuer æins, vdj forne Anna Absollonns troldoms gierninger, och effter aldt anndenn omstendighedt y forschreffne sager, tøckes oss effter thendt forstandt, Gudt oss giffuitt haffuer, och effter voris samuittighedt, adt forne Anna Abßollonns er skyldige vdj troldoms gierninger.

Ther nest randzagett wy Norges laug wdj mannhelgi bolckens 4 capittell, liudines, men ther er lata liff sit firj fordedo skapj och spafarir allar och vtisettur allar at vekkia troll vp, oc fremia sua hedinj, meth thiy ok their, men er gerast flugu men till thes att drepa, thau men er their, eigu engar sakar vidt er wbotte folck ehuor the findis.

Som thet samme capittell i seg sielff wydere formelder, Der nest Christenn rettenn som er vddragen aff thenndt Hillige Schrifft, vdj saadanne sager,

Att huilckenn for troldom bliffuer berøctedt och beuißeligt giordt, att skulle straffis. Som och lougenn och rette bøtterne vyder formelder, om trußell, och eins sidste døds bekiendelße.

Thj saugde wy for rette, adt forschreffne Anna Absollonns, for saadanne hennes troldoms offuerbeuiste gierninger, bør att straffes effter Noriges laug och christenn rettens liudelße som ein troldkone widt bør,

Till wittnisbyrdt att saa er gangenn och faritt om samme sag som forschreffuit staar, trøclser vy woris signetter her wnder,

actum Bergenn aar och laug som foresiger.

Her er merker efter 38 segl. [avskrivers merknad]