Arbeiderminner - Nitedal tændstikfabrik

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er forkortet. Hele kilden kan leses lenger ned på siden.]

Fabrikkarbeiderske Inga Freys arbeiderminner 

Fortellerens navn: Inga Frey

Adresse: Grønvold. 

Fødselsår: 1869. Fødested: Ullensaker.

Samtale hjemme hos I.F. 21/6 54:

Jeg ble født i Ullensaker, men ikke døpt der. Det var vel streng vinter, jeg ble født i februar, og derfor ble jeg antagelig ikke døpt der. Jeg ble døpt først ett år gammel i Ø. Aker kirke. Far flyttet til Bjølsen fordi han hadde så mange barn. Han drev antagelig bondearbeid på gårdene i Ullensaker. Vi flyttet hit før jeg var ett år. Da vi kom hit, begynte han på Bjølsen papirmølle. Mor arbeidet på teglverket. 

Men så begynte fyrstikkfabrikken i Nittedal, og da var jeg 3 år da vi flyttet dit. [...] Vi har vært 10 søsken, men den første døde da den var 7 år, så den har ikke jeg sett. 

Mitt første arbeid var at vi limte eskene i husene. Jeg kan anta at jeg var 4 år da jeg begynte å brekke sponene for at de eldre skulle lime papiret på eskene. Det var det første de nye måtte gjøre. Hele familien var i virksomhet om kvelden etter at vi hadde vært i arbeid, for det var mange som skulle ha mat og klær. 

Mitt neste arbeid var å lime papiret på rimsene. Min bror sto så med en kloss som var skrudd fast på bordkanten, og han satte bunn i rimsene. Småbarnarbeid var det også å brekke sponene til trusken og lime på papiret, og til slutt sette på vignetten. Når rimsen og trusken var blitt tørr, skulle de settes sammen. Så var det visse dager, en dag i uken, jeg tror for det meste torsdag, skulle esken leveres på fabrikken og sees over av en frøken, en bestyrerinne. Når vi kom dit, måtte vi parre dem, gjerne i 5, og sette dem i kasser, som visstnok tok 5000 esker. Når vi hadde fått satt dem i kasser, gikk bestyrerinnen og telte opp hvor mange tusen vi hadde. Så ble det oppskrevet, og vi fikk lønning etter det. Lønningene varierte etter som tiden gikk fremover, så jeg husker ikke hvor mye det var, men mye var det ikke. Vi fikk betaling for hvert tusen. 

Dette arbeidet holdt jeg på med til jeg var 9 år. Da begynte jeg på fabrikken. [...] Mitt første arbeid på fabrikken var å legge stikker [i esker]. [...] Det arbeidet jeg med helt til Nittedals fabrikker ble flytt hit ned. Den ble flytt for billigere transports skyld. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da, men jeg antar jeg kunne være en 21-22 år. Så var det bare noen uker, da jeg reiste til Sverige. 

Jeg var gift med en stockholmer. Han var finstenshugger (hugde monument o.s.v.) [...] Jeg var i Sverige i 13 år, men vi flyttet litt, ettersom de fikk store bestillinger. [...] Men så døde han av lammelse, som han gikk med i et par år før han døde. Da reiste jeg hit igjen til min familie. Da begynte jeg på Grønvold. Jeg bodde først hos mine foreldre på Nittedal, så noen uker hos min bror i Gamlebyen. Han kjørte is for en, og drev melkeforretning. Så fikk jeg egen leilighet i Østdalsgate 6, der hvor Sæthre kjeksfabrikk ligger. 

Gamle disponenten vår, som jeg hadde arbeidet under i Nittedal levde. Han het Maurits Hansen, var disponent på Grønvold og var hovedeier av bedriften. [...] han tok meg inn her på Grønvold. 

[...] Fordi det var innskrenkning, begynte jeg å bake litt de dagene vi ikke var på fabrikken. Det ble litt lite penger, jeg hadde de to guttene, sønnene mine. Så solgte jeg ut fra kjøkkenet til folk som bodde her. [...] Da 3 år var gått, var jeg fullært i baking[...] og så ble avdelingen hvor jeg arbeidet, nedlagt. Der var det vel 150-200, vel mest kvinner. Da var de store kompletmaskinene kommet [...]. 

Jeg har tenkt mange ganger på den siste lønningen vi fikk da vi skulle slutte. Da var det mange som gråt. Det var arbeidsledighet og ikke godt og få arbeid da. Men jeg smilte, fordi jeg skulle være hjemme og bake. Jeg fikk solgt så mye av det jeg fikk ferdig. Men så skulle jeg forsøke å drive det opp så stort som mulig. Da guttene ble konfirmert, var de på hoteller, kelnere. Nå er ingen av dem det. Den eldste arbeider på Alnabru, visstnok på et militært verksted, den yngste er sjåfør for direktøren på en kabelfabrikk. Det fikk han fordi jeg kjøpte en drosje med holdeplass på Etterstad, så begge guttene drev drosje en tid. Men det var gammel bil, og de måtte levere den igjen, la den gå tilbake. Jeg hadde kjøpt den på avdrag. Men da kunne guttene ta drosjekjøring. Så kjøpte jeg en «Star», en kalesjebil, som jeg brukte som varebil. Guttene kjørte ut for meg, det var gjerne på fredagskvelden. 

Men da de giftet seg, og flyttet, kunne jeg ikke drive med det lenger. Jeg drev med fremmede en stund, men det var ingen inntekter og bare gjeld. Så begynte jeg å selge bare her oppe igjen. Så kom tyskerne. Jeg holdt på bare et år, men det var ingen smak i kakene, for liten bedrift, og vanskelig på grunn av rasjoneringen. Jeg syntes det var best å slutte, og siden da har jeg levd på pensjon. 

De årene jeg hadde det best var da mannen levde. Men det var ikke godt da jeg ble alene. Den yngste var 8 og den eldste var vel 9 år. Jeg hadde bare 2 kr. i lomma da jeg kom fra Sverige, men det greide seg. 

[...]I Nittedal bodde vi på et sted som het Høgda, overfor den gamle Nittedal-skolen. Der gikk jeg i skole til jeg var konfirmert. [...] Alle penger vi tjente måtte vi levere til far og mor. Men ettersom årene gikk, skulle vi betale fast til kost og losji, og spare til klær ut av det vi fikk igjen. 

[...] Vi hadde skole 2 dager i uken, sluttet kl. 2, så var det å spise og løpe ned på fabrikken. Vi begynte kl. 6 om morgenen på fabrikken og holdt på til kl. 7 i noen år. Så ble det avkortet og det ble til 6 [...]. 

Jeg turte ikke ta post hos fremmede, det trodde jeg ikke jeg greide. Og det var ikke så lett å rive seg løs fra noen ting den gangen, så jeg fortsatte i fyrstikkindustrien. Men en kunne bli kjed mange ganger. Når man er barn, kan en fort bli trøtt, og ulyst kommer over en. 

[...]Forholdet på arbeidet var som om vi ble strengere holdt enn skolebarn. Så fort jeg gikk fra plassen og snakket med noen, var det et par bestyrerinner som ropte: «Inga, gå på din plass!» Det var for alle, enten en var stor eller ung, så måtte en lyde ordre. 

Det kunne bli for lite esker, da var det forlis for oss, og når det var noe vi ikke var fornøyd med, kunne det hende vi ble enige om å stoppe arbeidet. Vi stilte oss med ryggen til arbeidsplassen og stod rett opp og ned. Jeg husker særskilt en gang. Jeg vet ikke hva det var for, men i hvert fall sluttet vi å arbeide. Da skulle bestyrerinnene presse ut av oss hvem som hadde kommet med forslag. De meldte fra til kontoret, og så ble vi innkalt en og en til kontoret. Og alle som ble innkalt, så husket de ikke det, og til slutt måtte bestyreren gi seg. Hadde noen oppgitt et navn, at det var den og den, ville vedkommende bli oppsagt. Og så kunne han få igjen jobben ved å ydmyke seg, og be om forlatelse. Vi fikk strenge ordrer om at hvis det gjentok seg en gang til, skulle vi få gå. 

[...] Da de første pakkemaskinene kom, som legger stikkene i eskene, var det jeg som opparbeidet den første maskinen. Den kom fra utlandet. [...] Når maskinene gikk i stykker, måtte vi hente mekanikere på verkstedet. Når jeg ikke fikk maskinen til å gå ordentlig, kom de, og da så jeg etter hvordan de gjorde når de tok sine nøkler og skulle skru og stelle. Så var det ikke så mange dagene som gikk før jeg tok skiftenøkkelen og forsøkte å gjøre selv det som jeg så mekanikerne gjorde. Og det var ikke mange dagene som gikk før vi kunne pakke nokså bra. [...]

Så fikk vi flere og flere pakkemaskiner, 12 i alt. Når en maskin gikk i stykker for en av jentene, ordnet jeg den mens de andre tok pakkingen min. Så når en mekaniker skulle se på maskinen en dag, sa han gjerne: «Er ikke Inga her i dag?» Jeg var veldig interessert i maskiner, og det går gjerne når man er interessert. Men det jeg kunne gjøre var ikke når noe var ødelagt, da måtte det mekanikerne til. Men når noe bare skulle rettes på, kunne jeg gjøre det. [...] 

(Følgende avsnitt må ikke offentliggjøres så lenge I.F. lever: 

Men så kom komplettmaskinene. Da prøvde de stadig å kjøre maskinene i stykker. Det er lett gjort å ødelegge med sånne maskiner. Det var ikke lite fyrstikker som ble til vrak og måtte kastes. Forferdelig store mengder ble ødelagt. Jeg la merke til det, og sa det til dem. Da spurte de meg om jeg ikke skjønte at de ville miste arbeidet fordi disse maskinene var kommet. Men jeg sa til dem at den tekniske utviklingen må gå videre. Hvordan skulle det gå med oss hvis vi ikke fulgte med, for de gjorde vel ikke sånn med maskinene andre steder i verden? Mens jeg passet arbeidet mitt, la jeg merke til de andre, og det så de. Derfor hatet de meg og ville ha meg vekk fra fabrikken. Jeg ble innkalt til kontoret flere ganger, og de sa til meg at de måtte ha fred på arbeidsplassen. Men jeg gjorde arbeidet mitt, så de kunne ikke gi meg avskjed. Det turde de ikke heller, for gamle disponenten fra Nittedal kjente meg. Det hendte de kom inn til meg og spurte hvordan det gikk, og da svarte jeg gjerne: «Det er som vanlig.»)

[...] Jeg har arbeidet med alle år for bedriften i omkring en 40 år. 

[...] 

Les original kildetekst

Fabrikkarbeiderske Inga Freys arbeiderminner 

Fortellerens navn: Inga Frey

Adresse: Grønvold. 

Fødselsår: 1869. Fødested: Ullensaker.

Samtale hjemme hos I.F. 21/6 54:

Jeg ble født i Ullensaker, men ikke døpt der. Det var vel streng vinter, jeg ble født i februar, og derfor ble jeg antagelig ikke døpt der. Jeg ble døpt først ett år gammel i Ø. Aker kirke. Far flyttet til Bjølsen fordi han hadde så mange barn. Han drev antagelig bondearbeid på gårdene i Ullensaker. Vi flyttet hit før jeg var ett år. Da vi kom hit, begynte han på Bjølsen papirmølle. Mor arbeidet på teglverket. 

Men så begynte fyrstikkfabrikken i Nittedal, og da var jeg 3 år da vi flyttet dit. Han som drev det het Trepkar. Han som eide det, het Sundt. Om Trepkar overtok fabrikken eller bare bestyrte den, vet jeg ikke. Han var den første som mine søsken arbeidet for der. Vi har vært 10 søsken, men den første døde da den var 7 år, så den har ikke jeg sett. 

Mitt første arbeid var at vi limte eskene i husene. Jeg kan anta at jeg var 4 år da jeg begynte å brekke sponene for at de eldre skulle lime papiret på eskene. Det var det første de nye måtte gjøre. Hele familien var i virksomhet om kvelden etter at vi hadde vært i arbeid, for det var mange som skulle ha mat og klær. 

Mitt neste arbeid var å lime papiret på rimsene. Min bror sto så med en kloss som var skrudd fast på bordkanten, og han satte bunn i rimsene. Småbarnarbeid var det også å brekke sponene til trusken og lime på papiret, og til slutt sette på vignetten. Når rimsen og trusken var blitt tørr, skulle de settes sammen. Så var det visse dager, en dag i uken, jeg tror for det meste torsdag, skulle esken leveres på fabrikken og sees over av en frøken, en bestyrerinne. Når vi kom dit, måtte vi parre dem, gjerne i 5, og sette dem i kasser, som visstnok tok 5000 esker. Når vi hadde fått satt dem i kasser, gikk bestyrerinnen og telte opp hvor mange tusen vi hadde. Så ble det oppskrevet, og vi fikk lønning etter det. Lønningene varierte etter som tiden gikk fremover, så jeg husker ikke hvor mye det var, men mye var det ikke. Vi fikk betaling for hvert tusen. 

Dette arbeidet holdt jeg på med til jeg var 9 år. Da begynte jeg på fabrikken. Min eldste søster var 7 år eldre enn meg (bortsett fra hun som døde). Så hadde jeg noen brødre. Mine søsken var Olava, Marta, Jørgen, Tilla, Olav og Lars. Så var det meg også var det Anne, så Karl, så Sigvart. Det er han og jeg som lever igjen. Min eldste bror drev visst også på fabrikken, i hvertfall i begynnelsen. 

Mitt første arbeid på fabrikken var å legge stikker. Det var ramleggermaskiner som ristet stikkene i sprosser, så de kom ned i rammene. Så kom parafinering. Rammene ble lagt ned i parafin. Så gikk stikkene derfra. Det var en maskin som hadde satsen. Satsen ble lagt på et brett. Med en linjal gikk en over satsen for å få passe høyde på den. Så ble rammen lagt ned i satsen, så en fikk sats på den. Så ble de satt i hekker, så de sto og tørket. Når de ble tørre, ble de båret bort og satt i en glugge, hvor en mannsperson stod og bente for stiften. Så skulle en stå og pille for vraket, så det var rene og pene stikker igjen. Når damene var ferdig med dette, så fikk vi dem og la dem i esker. 

Det arbeidet jeg med helt til Nittedals fabrikker ble flytt hit ned. Den ble flytt for billigere transports skyld. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da, men jeg antar jeg kunne være en 21-22 år. Så var det bare noen uker, da jeg reiste til Sverige. Jeg var gift med en stockholmer. Han var finstenshugger (hugde monument o.s.v.) Han arbeidet på Grorud og losjerte hos en familie jeg vanket hos. Vi bodde i Svenby i Bohuslen. Jeg var i Sverige i 13 år, men vi flyttet litt, ettersom de fikk store bestillinger. Det siste stedet vi bodde på, skulle han få eget huggeri. Han hadde fått bestilling til Stockholms stad. Stedet het Vallentuna. Men så døde han av lammelse, som han gikk med i et par år før han døde. Da reiste jeg hit igjen til min familie. Da begynte jeg på Grønvold. Jeg bodde først hos mine foreldre på Nittedal, så noen uker hos min bror i Gamlebyen. Han kjørte is for en, og drev melkeforretning. Så fikk jeg egen leilighet i Østdalsgate 6, der hvor Sæthre kjeksfabrikk ligger. 

Gamle disponenten vår, som jeg hadde arbeidet under i Nittedal levde. Han het Maurits Hansen, var disponent på Grønvold og var hovedeier av bedriften. Han var gift med datter til Sundt på Nittedal, og fikk overta bedriften. Selve bestyreren på Grønvold het Gustav Piene, og han tok meg inn her på Grønvold. Så arbeidet jeg der til Kreuger kom. 

Allerede før Kreuger kom hadde vi ikke så mye bestillinger, så arbeidet ble innskrenket. Jeg vet ikke om det var bare 3 dager i uken vi arbeidet. Da Kreuger kom, ble avdelingen nedlagt som jeg arbeidet i. Så skulle jeg ha fortalt noe først: Fordi det var innskrenkning, begynte jeg å bake litt de dagene vi ikke var på fabrikken. Det ble litt lite penger, jeg hadde de to guttene, sønnene mine. Så solgte jeg ut fra kjøkkenet til folk som bodde her. Det var på Grønvold. Jeg bodde i Østdalsgate på Vålerengen i ca. 6 år, så bygde de de 3 første gårdene her på Grønvold. Jeg bodde i nr. 1 på kvisten i 7 år, så flyttet jeg i nr. 7, og der var det jeg bakte. Da 3 år var gått, var jeg fullært i baking, og da var det Kreuger kom, og så ble avdelingen hvor jeg arbeidet, nedlagt. Der var det vel 150-200, vel mest kvinner. Da var de store kompletmaskinene kommet, som tar sprossene og setter parafineringen på hodet. Da fabrikken ble svensk, fikk vi ikke så store bestillinger. 

Jeg har tenkt mange ganger på den siste lønningen vi fikk da vi skulle slutte. Da var det mange som gråt. Det var arbeidsledighet og ikke godt og få arbeid da. Men jeg smilte, fordi jeg skulle være hjemme og bake. Jeg fikk solgt så mye av det jeg fikk ferdig. Men så skulle jeg forsøke å drive det opp så stort som mulig. Da guttene ble konfirmert, var de på hoteller, kelnere. Nå er ingen av dem det. Den eldste arbeider på Alnabru, visstnok på et militært verksted, den yngste er sjåfør for direktøren på en kabelfabrikk. Det fikk han fordi jeg kjøpte en drosje med holdeplass på Etterstad, så begge guttene drev drosje en tid. Men det var gammel bil, og de måtte levere den igjen, la den gå tilbake. Jeg hadde kjøpt den på avdrag. Men da kunne guttene ta drosjekjøring. Så kjøpte jeg en «Star», en kalesjebil, som jeg brukte som varebil. Guttene kjørte ut for meg, det var gjerne på fredagskvelden. 

Men da de giftet seg, og flyttet, kunne jeg ikke drive med det lenger. Jeg drev med fremmede en stund, men det var ingen inntekter og bare gjeld. Så begynte jeg å selge bare her oppe igjen. Så kom tyskerne. Jeg holdt på bare et år, men det var ingen smak i kakene, for liten bedrift, og vanskelig på grunn av rasjoneringen. Jeg syntes det var best å slutte, og siden da har jeg levd på pensjon. 

De årene jeg hadde det best var da mannen levde. Men det var ikke godt da jeg ble alene. Den yngste var 8 og den eldste var vel 9 år. Jeg hadde bare 2 kr. i lomma da jeg kom fra Sverige, men det greide seg. 

Jeg har gjort det meste av arbeidet på fyrstikkfabrikken, for når det manglet mannshjelp, måtte jeg overta.

I Nittedal bodde vi på et sted som het Høgda, overfor den gamle Nittedal-skolen. Der gikk jeg i skole til jeg var konfirmert. Det første stedet var en bondegård, hvor de drev landhandleri. Den het Lie. Der fikk vi leilighet i den ene gården. Den brukte de både til stabbur og litt av hvert. Der kan jeg ikke huske vi hadde mer enn ett rom, og vel kjøkken. På Høgda hadde vi 2 rom, stor stue pluss soverom, og kjøkken. Far arbeidet hos grosserer Young der. Han hadde to gårder i Nittedal og 2 i Skedsmo. 

Far arbeidet på disse gårdene, og han hadde visst 3 kr. dagen. Han hadde fritt hus og fritt furasje til en ko, og fri jord til hage til høst- og vinterforsyning, og fri brensel. Han fikk mye hakkeslått som de ikke kunne komme til, så vi kunne ofte ha to kuer, en gris og høns. Men så solgte Young både Hellerud (Skedsmo) og Slåttum og Brenninghaugen og Nittedal. Da bygde far og svigersønn som var gift med min eldste søster, et hus på Haga i Nittedal, og far begynte på fyrstikkfabrikken som fyrbøter. Det var vel året etter at jeg ble konfirmert, jeg var vel da en 16 år. Siden sluttet han, før det ble nedlagt, kjøpte hest og drev arbeidskjøring så lenge han arbeidet. 

Min mor hjalp til med fyrstikker hjemme da vi var små. Siden hadde hun hus og fjøsarbeid, og fikk vondt i den hoften, så hun ikke orket så mye. 

Til konfirmasjon brukte de sort kjole og silketørkle. Alle penger vi tjente måtte vi levere til far og mor. Men ettersom årene gikk, skulle vi betale fast til kost og losji, og spare til klær ut av det vi fikk igjen. 

Mor bakte brød for det meste, kjøpte hele melsekker. Vi hadde brød med sirup på. Smøret hun fikk ut av fløten, måtte far ha. De slaktet gjerne høst og vår, og når det var oppbrukt, var det å kjøpe. Det står jo ikke lenge, hverken gris eller gjøkalv, når det er 11 stykker. Og så hadde vi jo egg. Men alle barna kunne ikke få smør på maten. Men det var nokså bra med sirup også, og mor laget en prim av kjernemelk. Den måtte søtes med sirup, de hadde ikke råd til å bruke sukker. Jeg må nok si vi har hatt det bra. 

Vi hadde skole 2 dager i uken, sluttet kl. 2, så var det å spise og løpe ned på fabrikken. Vi begynte kl. 6 om morgenen på fabrikken og holdt på til kl. 7 i noen år. Så ble det avkortet og det ble til 6, men det var mange år før det ble så liten arbeidstid. Vi arbeidet bare med sikkerhetsstikker, ikke med fosfor. Det var Nittedal som begynte med sikkerhetsstikker. 

Jeg turte ikke ta post hos fremmede, det trodde jeg ikke jeg greide. Og det var ikke så lett å rive seg løs fra noen ting den gangen, så jeg fortsatte i fyrstikkindustrien. Men en kunne bli kjed mange ganger. Når man er barn, kan en fort bli trøtt, og ulyst kommer over en. 

Det var jo på landet, så det var bare nærmeste granner en hadde selskap med. Det var jo ikke kinoer og den slags den gangen, bare dansemoroer, på søndagskvelder og sånn. 

Forholdet på arbeidet var som om vi ble strengere holdt enn skolebarn. Så fort jeg gikk fra plassen og snakket med noen, var det et par bestyrerinner som ropte: «Inga, gå på din plass!» Det var for alle, enten en var stor eller ung, så måtte en lyde ordre. 

Det kunne bli for lite esker, da var det forlis for oss, og når det var noe vi ikke var fornøyd med, kunne det hende vi ble enige om å stoppe arbeidet. Vi stilte oss med ryggen til arbeidsplassen og stod rett opp og ned. Jeg husker særskilt en gang. Jeg vet ikke hva det var for, men i hvert fall sluttet vi å arbeide. Da skulle bestyrerinnene presse ut av oss hvem som hadde kommet med forslag. De meldte fra til kontoret, og så ble vi innkalt en og en til kontoret. Og alle som ble innkalt, så husket de ikke det, og til slutt måtte bestyreren gi seg. Hadde noen oppgitt et navn, at det var den og den, ville vedkommende bli oppsagt. Og så kunne han få igjen jobben ved å ydmyke seg, og be om forlatelse. Vi fikk strenge ordrer om at hvis det gjentok seg en gang til, skulle vi få gå. 

Det er blitt mer ut av den slags siden teknikken begynte, for det var jo da de begynte å organisere seg. Vi hadde i grunnen en grei, snill bestyrer, en svenske som het Syberg. Han var ikke så umulig som mange andre har vært. 

Da de første pakkemaskinene kom, som legger stikkene i eskene, var det jeg som opparbeidet den første maskinen. Den kom fra utlandet. Min yngste søster ble satt til den, men jeg syntes ikke hun greide den. Så gikk jeg til Syberg og ba om å få bytte med henne. «Hvorfor det?» sa han. «Jeg tror jeg kan greie den bedre enn henne,» sa jeg. «Ja, De får forsøke om De kan gjøre det noe bedre da,» sa han. Så byttet vi. Min søster overtok håndpakkingen etter meg, jeg overtok maskinen. Jeg var sånn at jeg så på arbeidet hva som kunne gjøres annerledes og bedre. Når maskinene gikk i stykker, måtte vi hente mekanikere på verkstedet. Når jeg ikke fikk maskinen til å gå ordentlig, kom de, og da så jeg etter hvordan de gjorde når de tok sine nøkler og skulle skru og stelle. Så var det ikke så mange dagene som gikk før jeg tok skiftenøkkelen og forsøkte å gjøre selv det som jeg så mekanikerne gjorde. Og det var ikke mange dagene som gikk før vi kunne pakke nokså bra. Man lærer å kjenne det man arbeider med. Det var ikke mange dagene før jeg kunne pakke en 20 gross om dagen. Så var det ikke mange dagene før jeg kunne pakke 50 gross om dagen. 

Så fikk vi flere og flere pakkemaskiner, 12 i alt. Når en maskin gikk i stykker for en av jentene, ordnet jeg den mens de andre tok pakkingen min. Så når en mekaniker skulle se på maskinen en dag, sa han gjerne: «Er ikke Inga her i dag?» Jeg var veldig interessert i maskiner, og det går gjerne når man er interessert. Men det jeg kunne gjøre var ikke når noe var ødelagt, da måtte det mekanikerne til. Men når noe bare skulle rettes på, kunne jeg gjøre det. Da jeg kom fra Sverige til Grønvold, og noe skulle ordnes på en maskin en dag, sa en av jentene: «At ikke de setter Inga til det!» Men de på fabrikken visste ikke det. 

(Følgende avsnitt må ikke offentliggjøres så lenge I.F. lever: 

Men så kom komplettmaskinene. Da prøvde de stadig å kjøre maskinene i stykker. Det er lett gjort å ødelegge med sånne maskiner. Det var ikke lite fyrstikker som ble til vrak og måtte kastes. Forferdelig store mengder ble ødelagt. Jeg la merke til det, og sa det til dem. Da spurte de meg om jeg ikke skjønte at de ville miste arbeidet fordi disse maskinene var kommet. Men jeg sa til dem at den tekniske utviklingen må gå videre. Hvordan skulle det gå med oss hvis vi ikke fulgte med, for de gjorde vel ikke sånn med maskinene andre steder i verden? Mens jeg passet arbeidet mitt, la jeg merke til de andre, og det så de. Derfor hatet de meg og ville ha meg vekk fra fabrikken. Jeg ble innkalt til kontoret flere ganger, og de sa til meg at de måtte ha fred på arbeidsplassen. Men jeg gjorde arbeidet mitt, så de kunne ikke gi meg avskjed. Det turde de ikke heller, for gamle disponenten fra Nittedal kjente meg. Det hendte de kom inn til meg og spurte hvordan det gikk, og da svarte jeg gjerne: «Det er som vanlig.»)

Jeg var organisert en tid, men så kom den noe fra Russland, noen teser, om at de som var organisert skulle skrive under på gudløsheten. Som kristen kunne jeg ikke det. Da gikk jeg ut av foreningen, og siden har jeg ikke stått der. Men jeg ser ikke noen feil i å være organisert nu. De har jo gått fra mye av det nu. Da jeg stemte, stemte jeg på Arbeiderpartiet. 

Jeg har arbeidet med alle år for bedriften i omkring en 40 år. 

Ny samtale med Inga Frey 13/7/54:

Ramleggermaskinene på Nittedal la først stikkene mellom sprossene i rammene. Så var det et brett som parafinen lå i. De la ramma ned i der, og tok og satte den inn i en tralle. Så var det satsen deretter igjen. De hadde også brett med sats i, og der la de rammene nedi, og satte hoder på. Så satte de dem i traller igjen, og der sto de til tørk. Med det aller første var det trehekker, hvor de kunne tørke videre. Men sånn var det ikke hele tiden, det ble bare traller til sist. Trallene var av jern, hekkene av tre. Da gikk de frem i teknikk, vel, så de skulle gjøre det mer brannsikkert. 

De måtte ha stift for at stikkene ikke skulle gli for sprossene i rammene. Stiften bender så stikkene blir stående i sprossene. Stiften var en rundt stålstift, en ståltråd. Den ble stukket i et hull i en jerntegn som sprossene satt på. Jerntegnen var rund, av tykkelse som en lillefinger. Det var gjort huller tvers igjennom den. 

De gjorde spor i en tykk planke, og så satte de ramma nedi det sporet da de skulle ta tor stiften. Det var en mann som bendte tor stiften. Da måtte han ha en list ovenfra også så han kunne få noe å bende imot. Han hadde et bendetre, en kloss, som han satte ramma under. Så bendte han ned ramma så han bendte for stiften. 

Han måtte ta ramma forsiktig og sette den ned på gulvet. Når de parafinerte, sto ramma opp og ned, derfor måtte de ha stiften til å holde sprossene sammen. 

Så var det pillejentene, som vi kalte dem for, de gikk og tok rammene og satte dem opp på et bord, også pilte de for vrakstikkene. Så satte de dem i en glugge som var mellom pakkeriet og pilleriet. 

Da tok vi i pakkeriet stikkene og la i esker. Da tok vi rammene og så hadde vi et spor som vi satte rammene i. Og så hadde vi esker og skuffer i en kasse stående foran oss. Så tok vi 5 sprosser og dro stikkene sammen og tok dem ut og la dem ned i plassen. Når vi hadde lagt dem ned i plassen, tok vi en porsjon som passet til en eske. Det var et fingerknep vi hadde. Så tok vi skuffen og la det nedi. 

Plassen var et lite bord. Der hadde vi til å stå og arbeide, og så hadde vi skuff og esker foran oss i en kasse. Et bord var på hver side av kassen, så kassen gjorde dobbelt betjening. Da tok vi ut skuffer og esker fra to sider. Vi var 5 stykker ved bordet, men hver vår plass hadde vi. Bordet var da så bredt så kassen kunne stå imellom våres plasser på begge sider. 

Vi tok og la stikkene i esker, og så hadde vi et brett som tok 2 gross. Når vi hadde pakket brettet fullt, så tok vi og satte det i en hekk med nummer på. Vi hadde hvert våres nummer. Det var 2 oppsyningsdamer som skulle se om det var noen feil, vrakstikker eller for lite stikker eller sånn. De hadde en forhøyning ved den nederste hekken mellom pakkeriet og sanderiet. Våres nummer ble oppropt, så gikk vi ned og tok brettene, og var det noen vrakstikker, måtte vi skifte nytt. 

Etter at vi hadde pakket, ble det satt rivetøy på. Det gikk med maskineri. Det var med sikkerheten. Fosforen var det slutt på da jeg begynte. En dame tok dem fra brettet og la dem i et spor, vi kalte det en renne. Så gikk de under en børste og i en innebygget transport, vel en 10-12 m. kanskje, og da sto en dame der og la dem i en kasse. I transporten innover var det tørking av rivetøyet.

Når hun hadde lagt kassen full, de tok 5 gross tror jeg, så var det grossere, damer, som tok disse kassene og satte dem på et bord og la dem i pakkene, de grønne vi får kjøpt dem i i butikkene. Grosserne sto to og to. Så tok en av dem og la pakken på et bord lenger borte i rommet, Så kom en mann med en tralle, med en kasse foret med sink, og satte grossene nedi der. Når han hadde fylt kassen, kjørte han dem ut på lageret. 

Der var det en mann som bretta sinken og lodda den igjen. Så kom det en mann fra snekkerverkstedet med bord og spikra over, så den ble helt utvendig kledd med tre. Den samme mann som hadde grossene nedi kassen, hadde navnebrett og svart maling, og han la navnebrettet på kasselokket. Så tok han svart maling og satte navn på, børsta maling på. Navnet sto i brettet. Det ble hengt på veggen igjen. Så ble kassene kjørt ut på lageret. Der sto de til morran. Da kom kjørerne med hester og tok dem med til Christiania. 

Far sluttet på fyrstikkfabrikken. Det var visst fordi han tålte ikke varmen fra fyren. Han mistet håret, og det trodde han kom av det. Da mor og fra ble gamle og ikke orket noe, kom de på forsorgen. Så kom de på gamlehjem i Hakedal. Det ble deres siste reise. Far ligger begravet ved Hakedal kirke. Men mor levde mye lenger og døde her i byen. 

På Høgda var det ikke så store utstyret. Da jeg var barn, husker jeg mor og far hadde en stor familieseng. Det var deres plass, for det var jo gjerne sånn i den tiden at når det kom en ny verdensborger, fikk han ligge sammen med mor og far. Derfor hadde de så store senger. Så var det vi barna. Vi hadde tre-sofaer, av bare tre. Det var skuffer til å sette i. Det var mye spetakkel mange ganger med det, for vi ville ha så stor plass som mulig, så det hendte de som lå i midten, falt på gulvet, når en satte bena mot veggen for å få plass, så skuffen kom for langt ut. Med guttene var det særskilt sånn, for de var ofte så uenige om plassen. Guttene lå isammen, og pikene lå isammen. Vi hadde en treledes benk. For å få plass måtte klærne ligge i høyden, for de måtte skyves sammen om dagen. Vi lå 3 og 3 sammen. 

Ble det knapt om sengeplass, var det bare å gå på låven og putte en madrass full av halm, og ligge på gulvet. Kom det fremmede, var det på samme måte. De måtte også ligge på gulvet. 

Så hadde vi et nokså stort bord, for alle satt ved ett og det samme bordet og spiste. Og så hadde vi da trestoler, og så var det gjerne skamler og sånn til de minste. Det var den ene stuen. Den var stor, for vi skulle ha plass til eskearbeid. Så hadde vi sovekammerset, som vi kalte det. Der lå vi seks stykker av oss. 

Det var ikke stor plass når vi hadde dradd ut alle sengene og redd opp for kvelden. Det var bare så vidt vi hadde plass til å kle av oss. Så hadde vi kjøkken da. Der hadde vi et stort skatoll, med tøy til skift. Det var jo ikke stort en hadde til skift dengangen, så det skulle ikke svære møblene til å gjemme det. Så hadde vi en nokså stor kjøkkenbenk da, som vi hadde kjøkkensaker og sånt i. Og så hadde vi en åpen peis på kjøkkenet. Vi hadde en jernstang som hang over varmen, til å henge gryten på som vi kokte maten i. Den gryten tok vel en 15-20 liter, tenker jeg. Så var det triangle brannjern til å henge mindre gryter på. 

Vi hadde senger og bord og stoler og skatollet, og skamler, det var vel en par stykker vi hadde. Jeg kan ikke huske det var mer møbler i min barndom. 

De måtte hjelpe til, de som kom fra fabrikken, når ikke vi hadde fått ferdig alt arbeid med eskene hjemme. Det kunne hende far var med og skjøv skuffene inn i eskene. Men det var sjelden, for han hadde jo mye å gjøre hjemme, vedhogging, kosteliming og sånt. 

Grannene var for det meste fabrikkarbeidere. Det kunne hende en enkelt gang at bondesønner og -døtre kunne slå lag med oss, men ellers hadde de vel ikke tid. De hadde vel ikke fritid, bøndene, ellers hadde de vel slått lag med oss. For Nittedals folk var godt holdt blant de andre, de levde stille og rolig blant de andre. Der var visst her i byen det var annerledes. Her var de nokså urolige av seg visst. 

Fyrstikkarbeiderne på Nittedal bodde nokså spredd. Noen bodde så langt unna at de hadde vel en times vei til fabrikken om morgenen. De kom om snøen hadde falt aldri så tjukk om natten. Jeg løp for det meste. Min lærer sa at han aldri hadde sett meg gå hverken opp eller ned ad bakke. Så jeg kan anta at vi løp ned på 5 minutter, ungdommen, fra der vi bodde. Det var nokså mange fyrstikkarbeidere som bodde på Høgda på slutten. 

Det var mest nedover Nittedalselven at fyrstikkarbeiderne bodde. På begge sider av elven var det familier. Men den siste tiden bodde de mest omkring fabrikken. De bygde mye der oppe så lenge fabrikken sto. Den tiden jeg har levd, er det blitt store forandringer. Jeg var vel en 18 år da det elektriske lyset kom. Da fikk vi det først der på fabrikken i Nittedalen.

Guttene kunne begynne på fabrikken i skoleårene. Etter at de hadde begynt på skolen, var de pellegutter. De sto ved ramleggermaskinene, der hvor stikkene ble lagt i sprossene, og pella vekk stikker som ikke skulle følge med, løse stikker og sånn. Pikene begynte gjerne ved pakkeriet. På slutten i Nittedalen begynte guttene også på pakkeriet, for det var mest tilgjengelig for barn, det arbeidet, for det var ikke tungt akkurat. Jeg tror det var mest kvinner på fabrikken, for det var maskiner som de meste menna sto ved. Etter som åra gikk ble det flere og flere, både kvinner og menn. De fikk flere og flere bestillinger, og da måtte de utvide. 

Vi var nokså rolige av oss, for vi hadde så strengt oppsyn, og vi var så glad vi fikk arbeide, for det var penger å tjene. Vi var ikke så urolige av oss da. Det var når maskinene kom det ble største konflikt mellom arbeidsgiver og arbeidere. 

Når det var lite esker, måtte det deles på mange, og da kunne den hende det ble mere på en enn på andre, og da kunne det bli litt greling. Men det var sjelden det ble noe oppstyr for det, for vi var redd for å miste vårt arbeide. 

Det var bare oss på pakkeriet som stoppet, den gangen jeg husker vi stilte oss med ryggen til arbeidsplassen, men da stopper det hele. Jeg kan anta jeg var mellom 16 og 17 eller imellom 15 og 16. det var Syberg som var bestyrer den gangen. Han var jo så hyggelig så. Det hadde nok vært noen som hadde fått avskjed hadde det ikke vært ham. Det var en menneskekjærlig mann, en hyggelig mann. 

Den som var der da jeg begynte, det var Maurits Hansen, det. Han var bestyrer og vel nesten også eier, han da. Han var streng angående arbeidet, så at det ikke skulle sløses og være uforsiktig. Men ellers så var det en rettferdig mann. Jeg kan aldri huske jeg merket noen urettferdighet av ham. Det var bare en gang, da jeg var liten og gikk med mat til mine søsken på fabrikken, men urettferdighet kan jeg vel ikke kalle det. Jeg hadde sånn respekt for mennesker som var noe stort den gang. Jeg møtte ham flere ganger, da jeg gikk med frokost til fabrikken, og han kom fra fabrikken til villaen sin for å spise frokost. Men jeg torde aldri hilse på ham. Da han møtte meg en gang, sa han: «Du skal hilse på meg, du!» sa han. Siden hilste jeg på ham. Han ville vel være vennlig mot alle. Han var så bydende, Maurits Hansen, han så sånn ut. Han stoppet da jeg kom fra Sverige og sa: «Nei, møter jeg ikke en gammel nittedøling nu?» Jeg kjente ham jo godt fra Nittedal. Og han var vennlig Maurits Hansen. Så jeg må si jeg har hatt hyggelige arbeidsherrer. Men bestyrerinnene kunne være litt nebbete. Du vet, kvinnene vil vise seg litt, de.

Etter jeg ble konfirmert, bygde fabrikken en stor bolig. Vi kalte den «den røde bolig», for den var rødmalt. Den var 2-etasjes. Jeg tror ikke det var stort mer enn 3 familier i den boligen jeg. Og så en tid etter så satte de opp 3 boliger, som hver av dem skulle betale på. De skulle visst bli selveiere, jeg tror nesten det var sånn, jeg. Det var ved siden av den gamle skolen jeg gikk på, der hvor man kjører av Hadelandsveien og ned til Kirkeveien. Der sto de gårene. Den røde bolig sto et lite stykke fra porten som gikk ned til fabrikken. Det var vel en 3 minutters vei fra fabrikkporten, kanskje. De andre 3 ble bygd et lite stykke bortenfor den igjen. Men ellers var det for det meste at de hadde huser selv eller leide hos andre, de som arbeidet på fabrikken. 

Jeg kan ikke huske noen annen fest en den Maurits Hansen holdt da fabrikken brant. Da begynte det å brenne i vælven, vi kalte den, der rammene sto til tørk. Hadde det ikke begynt å regne, så tror jeg det hadde brent ned, alt sammen. Da det begynte å regne så rekti fært, så Maurits Hansen opp og sa: «Å, det er godt at du hjælper oss!» Og så gjorde de fest, for det måtte gjøres i stand innen vi kunne begynne å arbeide igjen. Det var vel selve vælven, vel, som måtte fornyes, og kanskje noe på loftet. Men den dagen det var fest, ble det et forferdelig tordenvær. Så skulle de ha dans etterpå. Men jeg tror de måtte være der til morran. Jeg var ikke begynt på fabrikken enda, men søsknene mine var der. Og den festen besto sjefen, Maurits Hansen. Det skulle liksom godtgjøre arbeiderne for at de hadde vært flinke og vært med på å få slukt brannen, da. De hadde en vanndam i gården til renhold, som de brukte til å slukke med.