Arbeiderminner - Halden tændstikfabrik

Kilden

Mer informasjon om kilden

Fabrikkarbeiderske Hanna Pedersens arbeiderminner

Fortellerens navn: Fru Hanna Pedersen

Adresse: Halden

Fødselsår: 29/4 1877. Fødested: Dalsland Sverige

Intervju 7/9 1953 på Grand Hotel, Halden:

Far var svensk, fra Gøteborg, men vi kom hit til Halden i 1882, da jeg var fem år. Far kom hit for å søke seg bedre arbeid, men jeg vet ikke hva han hadde gjort i Sverige. Mor hadde vært gift før, og hun hadde et gårdsbruk i Dalsland. Far var født i 1852, og mor var ti år eldre. Det var vel gården som frista far. Stakkar, han hadde hverken far eller mor, så han hadde ikke hatt det så godt. Han solgte forresten gården, da han reiste hit. 

Jeg husker godt den dagen vi reiste fra Dalsland. Det var en annen gårdbruker som kjørte oss til stasjonen, til Kornsjø, og den gutten som kjørte, hadde mora si´s kåpe på seg. 

Far arbeidde først på gårder, og han hadde noe stenarbeid på broa her i byen. Det gikk flere år før han fikk fast arbeid. Vi var veldig fattige da. Det var så vidt vi hadde til mat når vi leverte fyrstikkesker på fabrikken. Og mor ville ikke be om noe – og ikke torde vi det heller, fordi vi var svensker. Da hadde de kjørt oss til Sverige att. Men etter noe år ble far norsk statsborger, det kosta 20 kroner den gangen. Det var leverandørene – en slags formenn i bordhuset – som gikk god for ham da. Leverandørene Hansen og Johansen gikk god for ham, eller de lånte ham de 20 kronene kanskje. Jeg hørte at de «gikk god for ham», men jeg vet ikke riktig hva det betydde. 

Da han ble norsk statsborger, hadde han arbeidd ei tid på Sagbruksforeningen. Og samme året ble han medlem av 17. mai-komiteen. 

Det var mens far ikke hadde fast arbeid at vi begynte å lime fyrstikkesker. Hjemme var vi søstra mi og jeg og en bror. Søstra mi var 7 år eldre enn jeg – hun var bare halvsøster. Broren var født i 1883, så han var for liten til å være med å lime esker. 

Faren min var fæl til å flytte. Jeg har ligget en natt og regnet etter- vi bodde 20 steder. Det var så mye rom ledig den tida. Men overalt var det 1 rom og del i kjøkken. Og da vi bodde på Banken, der vi drev med eskelimingen, hadde vi bare ett rom og ikke noe kjøkken; det sto en ovn inne.

Det var ikke greit: Vi måtte kjøpe melet sjøl til klisteret, og det kunne vært godt å ha det til grøt til vors. Vi spiste brød og kaffe og mye sild og poteter. Men jeg kan ikke huske at jeg har sulta og frosset, for far var så bra, og mor satte hele natta og karda ull, og om sommeren var hun på bondearbeid på landet- hun var fra landet. Så jeg kan ikke si vi sulta noen gang. Men bart brød spiste vi, fikk ikke smør. Mor kjøpte stomp [brød] på festningen, soldatstomp. Og så laget hun potetstappe til å ha på brødet, og somme tider hadde vi risengrynsgrøt på brødet og. Mor satt og vevde verken [en type tekstil] til folk også, og fillematter; men da hadde vi del i kjøkken. 

Far ville så gjerne ha det pent, så det var derfor han flyttet så ofte. Han kom hjem og sa at nå hadde han sett at det var ledig en pen leilighet et sted, og så flyttet vi dit. 

Slik jeg har fortalt om kosten var det særlig før far fikk fast arbeid. Vi gikk barbent hele vinteren, men da fikk vi ikke gå ut. Senere, da jeg skulle på skolen, måtte jeg jo få noe på bena. Da fikk mor noe fra noen slektninger i Sverige, og jeg fikk et par støvler. Men da jeg begynte på fabrikken, ble det bedre. Da måtte jeg jo ha mat nok. Men sild og poteter og velling var det nesten hver dag, så nå tåler jeg nesten ikke å se salt sild. 

Jeg var 7 år da vi begynte med å lime fyrstikkesker. Det var i februar, og jeg skulle begynne på skolen om våren. Den jula hadde vi nesten ikke hatt mat, for far hadde ikke noe arbeid. De bar spon og papir på ryggen helt fra fabrikken i Berg sokken og ned på Banken- og så bar de det ferdig tilbake. 

Far fyra hele natta for å tørke eskene, så vi holdt på å dø av varme. Vi hadde en hekk under taket til å tørke i. Den var av ståltrådnetting, og vi lånte den visst på fabrikken. Det var veldig mange som drev på med dette - selv en nokså velstående mann som het Grenager. Når ungene fløy ut og ble lenge borte, fikk de juling når de kom inn igjen. 

En kunne tru at denne tida var tusenårsriket, De, når folk har fått det så ille godt! 

Den kvelden jeg har fortalt om i avisen, da mor sa at jeg skulle få legge meg klokka 12 hvis jeg var riktig flink, det var en bestemt, særskilt dag som jeg husker godt. Det var så mye vi skulle ha ferdig, for å få mat til helga. Jeg kunne vel ikke klokka, men jeg spurte mange ganger om ikke klokka snart var tolv, for jeg var så trett. «Jo, når du er ferdig, er klokka tolv», sa mor. Siden fortalte hun meg at klokka var blitt to den natta, før vi la oss. 

Jeg snakka med søstra mi i går, hun som er 7 år eldre enn meg. Hun ligger på sykehuset nå. Vi hadde 60 øre tusenet for eskene, sa hun. Men det husker jeg ikke. 

Far limte ikke. Han hadde jobben med å legge eskene opp i hekken, og med å fyre om natta. Det skulle ikke være en skrukk på papiret på eskene, for da ble de vraka, og en fikk mindre betalt. Far henta somme tider på fabrikken, istedenfor mor, når han ikke hadde noe å gjøre. Det var tung sekk de bar. Jeg var med en gang da søstra mi henta. 

Det var mannfolk også som limte. En Hans Krappeto og kona hans- han var lam i det ene benet- bodde under oss, og de satt og limte. 

Da fabrikken fikk maskiner, ble liminga innskrenka. Fortjenesten ble liten, men vi hadde visst begynt å få smør på brødet da vi bodde på Banken. 

Det var i et par år vi drev med limingen. Da begynte mor å sande esker på fabrikken, og jeg var med henne. Da var jeg 9 år, tror jeg. Jeg satt og ordnet eskene seks og seks, til dem som smurte. Jeg hadde ikke noen betaling da jeg hjalp mor. Men siden hjalp jeg ei annen kone, og da fikk jeg 50 øre. Så kjøpte mor garn til strømper og forkletøy til meg. Dette var første gangen jeg tjente penger sjøl. 

Da jeg var i pakkeriet, hendte det at det ble for lite arbeid og vi jentene måtte gå hjem. Da ble jeg med mor og pelte aks- som Ruth i Bibelen. Men vi fikk bare 25 øre dagen. 

Mor var bare ett års tid på fabrikken. Hun var fra landet, og syns det var så fært å sitte inne i fosforlukta. Men søstra mi og jeg, vi måtte jo gå der. 

I alt var jeg 30 år på fabrikken. Alt i 1895 eller 96 kom det en svensk mester, og det ble ”sikkerhet” [se forklaring nederst på siden]. Da ble det jo bedre å være der, da vi fikk ut all lukta. 

Det var ikke andre bedrifter enn Sagbruksforeningen og Fyrstikkfabrikken og Spinneriet i Tistedalen. Og de som tjente hos folk, de hadde det ikke for godt - med såre hender, og ikke fri enda om natta. 

Da fyrstikkfabrikken la om til sikkerhet, var det stans i en seks uker. Da arbeidde jeg på veveriet i Tistedalen, for fire kroner uka. Mor fikk de tre kronene, og jeg hadde en sjøl. På veveriet larma det så jeg holdt på å miste hørsla. På fyrstikkfabrikken tjente vi en 6 kr. i den tida. Men de som kunne veve, tjente mer enn vi på fyrstikkfabrikken. Men jeg måtte gå hjemmefra kl. 4 om morgenen for å nå veveriet i tide. 

På fyrstikkfabrikken kom av og til disponenten, Jansen, og så over brettene med esker vi hadde pakka. Fant han ei blindstikke eller en annen liten feil, så trekte han 50 øre. Hadde det ikke vært nok å trekke 12 øre, som vi hadde for ett slikt brett som han kontrollerte! Jeg synes ellers at Jansen var snild. For han hilste på meg på gata. 

På pakkeriet var det så stille, så vi kunne synge. Kristine Andersen sang så vakkert. Men hun ble ødelagt av fosfornekrosen [se forklaring nederst på siden], som jeg fortalte om i avisen. Og det var flere og som ble ødelagt. Jeg husker en annen som de hadde tatt ut hele haka på. 

Vi syns vi hadde det hyggelig, vi. Til jul sang vi julesanger, og ellers sang vi mye gamle viser. Mye slikt som ingen synger mer nå, men jeg husker mange av visene ennå. 

Vi leste ikke høyt i arbeidstida. Vi hadde ikke tid til det, for det var som å karre smør ut av varmen. 

Dem har ikke halvparten så mye moro nå, som vi hadde. Santhanskveldene hadde vi med oss kaffekjel og mor stekte vafler, og så dansa vi hele natta. Og båtturer, med eker som vi pynta med løv. Det var dans i hver krok. Og vi lekte alle slags leker. Og månen lyste så gatene var hvite som marmor! Nei- ungdommen nå sitter bare på disse kinoene!

Bedriften stelte aldri til fester eller turer. Men sagbruksforeningen hadde en tur til Kristiania da jeg var 20 år. Da var jeg med mine foreldre. Ellers hendte det at vi fikk leidd en pram av Sagbruksforeningen og pynta den med løv og dro utover og dansa. Men etterat det ble fagforening i 1907, fikk vi ikke låne noen prammer mer. 

Far var på sagbruksforeningen i 1889, da streiken var. De ville ha litt pålegg, men fikk det ikke. De gikk i seks uker, nesten uten noe hjelp. Det var da jeg gikk på fyrstikkfabrikken hele uka. De måtte begynne igjen uten et øre i pålegg på Sagbruksforeningen. Det de tjente, kunne ikke bli mer enn til mat og hus - så de hadde nesten ikke klær på seg. Da jeg kom hjem med 6 kr. under streiken, sa jeg: «Jeg har fødd dere».  «Ja, du har vært flink», sa mor. 

På Sagbruksforeningen var det i mange år slik at konene måtte hente pengene til mennene, for at de ikke skulle bruke dem opp til fyll. Det var slik etterat jeg var gift. Alle som ikke var ungkarer, hadde det på den måten. 

En gang det hadde vært brennevinsavstemning, hendte det at kjerringene slo hatten av Harald Stang, fordi de ikke hadde fått slutt på Bolaget. De mente vel at storfolka holdt bolaget oppe. Men jeg så ikke dette sjøl, og husker det ikke helt. 

Den eneste festen som ble holdt på Fyrstikkfabrikken, var den røstekanna som jeg fortalte om i avisen. Doktor Berle som var doktor for oss på fabrikken, var der og.  Disponent Jansen holdt tale, og snakket om at sjefene og hadde sine gjenvordigheter. Og så ropte de fattige kallane hurra for ham og klappa og bar han på gullstol. Han var forresten nokså godt likt, Jansen. De var så mektige, storfolka, så bare de smilte eller nikka, var det stas. Det sto respekt av dem, for det var ikke greitt om de sa at du kan slutte på fabrikken. Mange av de peneste jentene på fabrikken fikk danse med Mads Wiel. Jeg fikk danse med kontorsjef Wesenberg, jeg og. 

En bestyrerinne som kom litt senere, fikk Jansen til å slutte å trekke de 50 ørene for småfeil ved pakkinga. 

Vi brant oss ofte når det tok varme i fosforen. Og vi fikk lett fliser i fingrene, så det ble forgiftning og vi var arbeidsudyktige i mange uker- og ikke en øre i erstatning. To ganger holdt jeg på å brenne helt opp - det var livsfarlig. Men da sikkerhetsstikkene kom, ble det slutt på brannfaren og. 

En gang var det så hett- det var deilige varme somrer den tida. Da ble vi kalt opp til kontoret, og vi fikk tre dager fri- for vi kunne ikke gjøre noe uten at det tok varme. Og så fikk vi fem kroner- det var mye, når vi tjente seks kroner uka. Vi var så glade og syns dem var så snille. Men da vi begynte på arbeidet igjen, trakk de 1 krone uka for disse fem kronene! Hva synes De om slikt?

Og vi fikk ikke ett øre når vi var syke. Det var ikke noen sykekasse, annet enn at vi hadde fri doktor og betalte 10 øre uka for det. Ellers var det bare innsamlinger til hjelp, og da ga folk kanskje ti øre på listene. 

Da jeg var jentunge, hendte det en gang at to mann falt i en kum med kokende vann som de brukte til å koke stokkene til fyrstikker i. Den ene mannen døde, men den andre levde videre. 

Det var ingen regelmessig legekontroll på fabrikken. Vi gikk bare til doktor Berle når vi feilte noe. Tannkontroll var det heller ikke. 

Det var en liten mann på fabrikken som vi kalte for «Halv elve». Han var så ille ondskapsfull. Han kjørte traller med fyrstikker, og når vi ungene spurte ham hva klokka var, svarte han alltid «halv elve», for han ville gjerne at vi barna skulle gå på skolen, så han fikk mindre å gjøre. Han hadde 1,20 om dagen. En annen mann kalte vi for «Apekatten», han var aldeles lik en apekatt. Men ellers var det ikke vanlig med oppnavn. 

Jeg ble gift da jeg var 24 år, men ble enke da jeg var 28. Da begynte jeg på fabrikken igjen. Jeg har vært gift en gang siden og, men han reiste til Amerika med en gang. 

Da fabrikken brant, begynte jeg å vaske og skure. Jeg ville ikke bli med til Bryn, for jeg hadde en sønn som gikk i bakerlære her i Halden. Jeg har vært i forretningen i Handelsforeningen i en 30 år, med rengjøringsplass. 

Fyrstikkfabrikken hadde en stor brakke oppi Bergs sokken. Men jeg bodde aldri der - jeg syns det var nok å være på Fyrstikken om dagen, om en ikke skulle være der om natta og. 

Det var trist da fabrikken brente. Det var ille å bli arbeidsledig. Men jeg var heldig og fikk arbeid i Handelsforeningen 18. mars, når fabrikken brente 11. februar. Det var en mann som brant opp på fabrikken og, men hvordan det hele gikk til, er det ingen som vet. 

Arbeidstida var fra klokka 6 til 19. Frokost var ¼ time, middag 1 ½ t., tror jeg, og om ettermiddagen var det ingen hvil. Om lørdagen slutta vi kl. 17, siden kl. 14. 

I skoletida var vi på fabrikken fra 6 til ½ 11. Skolen var fra 11 til 14, og så var vi tilbake på fabrikken kl. 15. Vi sprang hjem og sprang til fabrikken, og fikk så vidt tid til å få litt sild og velling hos mor. Det var skole hver dag. Noen gikk fra 8 til ½11. 

Vi var sikkert 20 barn på fabrikken. Vi tjente en 3. kr. i uka. Men vi fikk aldri noe av det selv. Og aldri sjokolade - bare kålrabi og gulerøtter og syre og annet slikt som vi syns var godt. 

Lekser leste vi om kvelden etter arbeidet. Men jeg satt ellers gjerne med boka i fanget under pulten. Det var mye skammekrok og ørefiker og lugging på skolen. 

Det var en del svenske jenter som kom til fabrikken. De hadde vært på fabrikk i Sverige. De her skrev etter dem. En gang kom det også en hel del fra fabrikken i Heggedal. Men de er døde alle nå. 

Vi var så nødne og gjerrige at vi ofte sto og spiste og arbeidet på en gang. Sto med papir om brødstykke for ikke å få i oss fosfor. Men det var jo farlig.

I 1922 hadde vi 1,15 kr. timen. 

I 1907 var det en svenske fra Kristiania som fikk i stand en fagforening. Det var en gang vi streika i flere uker. Det var visst omkring 1918. Det er den eneste gangen det var streik. 

Det tillegget til betalinga som vi fikk når vi hadde pakka mye, fikk vi utbetalt fire ganger om året. Da kunne det bli et kjoletøy eller noe slikt. 

Det var et hyggelig sted å arbeide på Fyrstikkfabrikken. Snille folk alle. Men jeg syns det var ille at de trakk de fem kronene den sommeren vi fikk fri tre dager!

Det var aldri noen krymping av en ny plass. 

Da jeg var jentunge husker jeg at jentene kjøpte brennevin til jul og delte det inni ramleggeriet, i pottespann. 

Jentene brukte bare tørkle på hodet. Men etter at det var begynt med «sikkerhet», ble det mer hatt og kåpe. 

På skolen ble den ene etter den andre sendt hjem med dyr på seg. Det er blitt veldig mye bedre med renslighet og orden. 

Jeg har aldri hatt ei dokke! Og aldri andre leker heller. 

Jeg var en gang inne på det gamle fattighuset- for å spå meg. Der var en stor sal, med en bås for hver, med en stol, et bord og en kiste. Hvor de sov, vet jeg ikke. Jeg husker «Napoleon» og «Trine Musikk» og andre. Det var mange mennesker der. De hadde det ikke godt. De gikk for det meste ute i byen, og var inne hos folk de kjente, og fikk kaffe. Men de fikk nok mat på fattighuset. De som var bestyrere hadde vel ikke stort å rutte med. Men som godt var, så brant det ned til slutt og ble ikke oppbygd igjen. Jeg var bare der den ene gangen, men jeg snakket ofte med dem som bodde der.  

Ordforklaring

Sikkerhet: I mange år produserte fyrstikkfabrikken fosforstikker, som inneholdt gult fosfor, og som kunne antennes ved å bli dratt over en hvilken som helst ru flate, for eksempel på buksa eller støvelen. Det gule fosforet var svært giftig og helseskadelig for arbeiderne på fabrikken. Et alternativ til fosforstikkene var sikkerhetsstikker, som ikke inneholdt gult fosfor, og som virket slik som moderne fyrstikker virker ved at de antennes når man stryker dem over siden på fyrstikkesken.

Fosfornekrose: En dødelig sykdom som ble forårsaket av inhalering av store mengder gult fosfor. Sykdommen gjorde at kjevebeinet gradvis råtnet bort. Sykdommen kunne stanses ved å operere vekk hele kjevebeinet.