Husmannsminner - Møre og Romsdal

Kildeintroduksjon

"Til kvardags var det oftast sild eller fisk og poteter – ja og so havregraut med sur mjølk til. Kjøt eller flesk såg vi sjeldan noko til."

Husmannsminner er en rekke kulturhistoriske beretninger som ble samlet inn av Edvard Bull d.y. i regi av Norsk Folkemuseum på 1950- og 60-tallet. Beretningene er verdifulle og viktige kilder til hvordan det har vært å leve og arbeide i husmannsfamilier på den norske landsbygda.

I kilden nedenfor kan du lese hvordan Andreas A. Midtgård opplevde livet på husmannsplassen "Nytrebakken".

Bildet viser slåttfolk på Bø i Sortland samlet til slåttegraut på Bø-Røa rundt 1918. Fotograf: Ukjent. Eier: Museum Nord.

Kilden

Tittel:

Husmannsminner av Andreas A. Midtgård.

Datering:

1880-1900

Opphav:

Andreas A. Midtgård. Samlet inn av Edvard Bull d.y. og Ingrid Semmingsen og skrevet ned av Ola Tandstad i 1955

Hentet fra: Norsk Folkemuseum, F Husmannsminner, nr. 1051 s.2-7
Rettigheter: Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse fra Norsk Folkemuseum

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er oversatt til bokmål og modernisert. Originalversjon på nynorsk kan leses lenger ned på siden.] 

 

Jeg heter Andreas Andreassen Midtgård, adresse Hundeidvik, er født i Hundeidvik den 18/10 1882. Far min var Andras Karlson Midtgård, førdt i 1850. Mor mi Susanna Berntsdotter født i 1854.

Far og mor gjette da de var unge, slik som nesten alle unge på den tiden måtte gjøre. Da de ble voksne tok de seg tjeneste på forskjellige gårder. I 1880 gifta de seg og leide husmannsplassen ”Ytrebakken” under gården Modtgård i Sykkylven.

Husmannsplassen som er ca. 14 dekar stor var da helt urydda, men far og mor tok til å dyrke og rydde plassen. Det var ikke mye å slå der. Første året var det så vidt nok fôr til en sau, men det vokste litt og litt. Far brøt opp åkerland, og om ikke mange år ble det 2 mål havre, ½ mål poteter og noen bærbusker. Fôravlinga økte også litt om senn så det ble nok til 2 sauer. Beiterett hadde vi i utmarka sammen med de andre på gården. Far hadde også vedrett i en skogteig som hørte til hovudbruket.

Husa

Da far leide plassen i 1880 kjøpte han en liten stue på Øvrebust i Stordalen. Stua hadde før stått på Stordalsholmen der den ble brukt som hytte av de som kom roende og skulle overnatte på Holmen. Stua kostet kr. 200,- kontant, som far betalte av bryllupspengene som de fikk i bryllupet. 

Det var ikke kjeller under stua, men far gravde ut en liten potetkjeller. Det var nevertak. Den var ikke stor, men den greide seg bra.

Far satt opp stua og innreda den så enkelt som råd var: Ett bord, en seng, et hjørneskap, en benk og et par krakker. Det var alt. Grue i stua og en liten kokeovn i kjøkkenet. Koven [et lite rom innenfor stua] var til å henge klær i. Det var bare en seng, men når det kom barn, måtte det vogge til. Far lagde alt innboet selv.

Et par små gryter og en liten kjele var alt kokeutstyret. Et par små potteblomster i vinduet og et skilderi [maleri] på veggen var all stasen vi hadde i huset.

Far var svært flink å lese på skolen, og da han ble konfirmert fikk han et nytestamente av presten Schønning. Det var i 1865, da han var i tjeneste på Store-Standal. Det hadde far liggende i hjørneskapet i lag med en Kingo salmebok. Det var vist de eneste bøkene foreldra mine hadde fra begynnelsen av.

I 1885 fikk vi oss ei ku. Det var stor stas, men vi hadde ikke fjøs til henne. Så måtte far grave ut mer plass i kjelleren, så kua kunne få båsen sin der. Høyet hadde vi i et lite skur, og det ble nok lite til kua di første åra, men bark og bar var godt å ha, så det skrangla i vei fra år til år. Det ble ikke så mye melk, men det holdt til oss såvidt. I 1887 bygde far låve og fjøs og da fikk kua flytte dit. Da slapp vi gjødsel-lukta fra kjelleren. 

Huslyden

Det vokste opp 3 barn på plassen: 2 jenter og en gutt som var meg. Det var ikke store flokken, men likevel var det skralt nok for oss mang en gang.

Maten

Ja den var enkel nok. Til hverdags var det oftest sild eller fisk og poteter – ja også havregrøt med surmelk til. Kjøtt eller flesk så vi sjelden noe til. Flattbrød av havre var daglig kost. Og det var så godt, for mor var så flink til å bake. Kake eller annen brødmat var sjelden vare. Det eneste var potetkake og noen ganger hellekake [lompe]. Det var bare til jul vi kjøpte litt mel, ellers spiste vi av det vi avla på plassen. Men av og til var det i knappeste laget. Likevel kan jeg ikke si at vi sulta. Det var ofte at mor satt varme poteter på bordet med litt salt ved siden av og en liten skål surmelk. Det var kveldsmaten. Når vi så hadde spist oss mette sa far: «Ja nå skal Gud ha takk! Nå slipper vi å gå sultne til sengs. Gud passer på oss!»

Det hendte noen ganger at vi fikk litt mat av husbondsfolket på hovedbruket, og hvis far kjøpte noe av dem var det alltid til en billig pris. Vi slapp å gå til ”fattigkassa” for å klare oss. Folk var snille med oss og hjalp oss når det kneip som verst.

Klæda

Det var ikke mye stasklær vi hadde på den tiden. Både sko og klær var hjemmelagde. Far fikk barka og tilberett en kuhud og en grisehud, og av disse laga han sko til hele huslyden. Vi brukte griselærsko også i kirken. Men lærsåler måtte far kjøpe.

Til hverdags var det vanlig å bruke trelappasko. De var tørre og varme, og vi satte de av oss ute før vi gikk inn i stua. Om sommeren gikk vi alle barbeint til langt utpå høsten når det tok til å snø. Da først fant mor fram igjen sko til oss.

Karene brukte for det meste vadmelsklær, men noen ganger også av mentaskinn [hvitgarvet skinn]. Mor vevde vadmelet hjemme. Det ble stampa og lagt i brisel [tøyfarge]. Da ble det gråbrunt og var ferdig til å sys. Noen ganger var det også presset, og da ble det ekstra fint. Så sendte de bud på bygdeskredderen som kom og klipte og sydde klærne. Så lenge de var nogenlunde nye var det ”kisteklær” som ble brukt bare til helg og høytid og til kirkeklær. Ellers lå de i kista. De gamle klærne ble derimot brukt til hverdags. Noen brukte da knebukser av mentaskinn og strømpebånd. Ytterklær var det få som hadde, uten det kunne det være en oljekappe til å ha i regnvær. Dersom noen fikk seg ulster [lang frakk] eller annen frakk, så ble han kalt ”frakkefant”. Kvinnfolk-klærne var oftest vevet av einskjefte [grovt ull]. Det var mor som vevde de og sydde klærne. Stakkene var side og rakk helt ned til skoene.

Ellers hadde de mange understakker med ymse farger og mønster. Når de løftet på utapåstakken viste de alle understakkene sine, og da var det om å gjøre at de var fine. Kjolelivet sydde de også selv. Det kunne være av ymse farger eller mønster etter stand og stilling. På hodet hadde de et plagg av ull eller bomull.

Småguttene gikk i stakk til de var 5-6 år gamle. Først da fikk de seg kortbukse som de brukte på skolen. Barna var varmt kledd om vinteren, men om sommeren gikk de som regel svært lettkledde. Noen ganger fikk de avlagte klær av barna til husbondsfolka.

Husmannsplikta

Den årlige avgifta for plassen var 2 ukers slått hver sommer, [...], plikt til å gjete sauene 7 dager hver sommer, plikt til å gjete kyrene 2 dager og sanke sauer 2 dager. Det ble i alt elleve dagsverk for året.

Arbeidstiden i slåtten var fra kl. 5 om morgenen til kl. 9 om kvelden, - da med 2 timer middagshvil og en liten pause til dugurd [formiddag] og nonn [ettermiddag]. Når så slåtten var unnagjort var det slåttegrøt til alle sammen.[...] Det var byggmelsgrøt med ekte rømmegrøt oppå og litt sukker og rømmegrøtsfett. Det var herlig god mat, synes vi.

Far dreiv fiske i åpen båt i 38 år. I tillegg var han noen ganger på arbeid hos andre for å tjene litt penger. Mor var med å rake på hovudbruket og fikk litt betaling og mat. Når begge foreldrene våre var i arbeid hos husbonden var vi med de så lenge vi var små. Senere tok vi oss gjeterarbeid. Også mor arbeidet innimellom hos andre enn husbonden, men han hadde likevel første retten på arbeidet.

Husmann og husbonde

Til høytider og gjestebud, bryllup og gravøl var det vanlig at far og mor ble budne av husbondfolket.

Det var likevel stor økonomisk og sosial forskjell mellom gårdbrukeren og husmannen. Husmannen hadde lite penger mellom hendene og satt trangt i det så ofte. Husbonden var derimot en velholdt mann, og det syntes både på klærne og i kostholdet som var bedre enn hos husmannen. Også i kirka hadde bonden en høyere rang enn husmannen. Den siste måtte ta til takke med husmannsbenken langt nede i kirka, mens bonden satt selvbevisst i stolen sin langt framme der alle kunne se han.

Far hadde spart seg opp omkring 600 kroner som han hadde stående i Landmandsbanken. I 1880-åra gikk banken over styr, og far mistet pengene sine, som så mange andre. Far døde den 18/9 1904, 53 år gammel. Enka fikk sitte på plassen etter mannen sin, men da mor ble gammel overtok jeg plassen i 1906.

Skal så prøve å fortelle litt om meg sjøl. Så snart jeg var stor nok til det, måtte jeg ut og gjete, for husbondsfolket eller andre. Jeg var vel da 7-8 år. Lønna var 25 øre dagen. Det var ofte surt og ufyselig i regn og skodde, men kvelden kom nå etter hver en dag.

Så kom jeg i omgangsskole. Jeg hadde mange lærere: Ane Oline Jarnes, Olave Strøm, Bernt Vik, Ole Strømme, Hans Henningsen Midtgård, lærer Grov fra Stryn, og sist Karl M. Habostad. Av han lærte jeg å synge.

Petter Østby var sogneprest her da jeg ble konfirmert, men det var kapellan Roald som konfirmerte meg 4 juli 1897. Jeg hadde fått meg nye vadmelsklær til konfirmasjonen, men de fikk jeg ikke ta på meg før jeg kom til Aure. Vi rodde ofte til kirken den tiden. Da vi kom til Aure og skulle bytte klær, gikk vi inn i ishuset som stod i fjæra nedenfor kirka. Og der i ishuset kledde jeg meg om og tok på meg besteklæda, - så jeg ble passe avkjølt. Det regnet ute, så jeg fikk et storplagg over meg på veien til kirka, men jeg kom da inn i lag med de andre. Kapellanen var en grei og koselig kar, og alt gikk bra.

Så måtte jeg ut og tjene, først på Vigra, senere på Kongshaug i Vegsundet som landhandler Stafseth eide. Han drev landhandel, post og ekspedisjon. Første året hadde jeg 80 kroner i lønn. Siden ble det til 200 kroner. Jeg spilte munnspill og fele i den tida, og det var en restaurant der de dansa innimellom på lørdagskveldene.

Men så slutta jeg hos Stafseth og gikk i skredderlære på tredje året i Borgund. I denne tiden tok jeg til å interesere meg for orgelspill. Organisten i Borgund kirke tok meg i lære en stund hver lørdag et helt år. Siden gikk jeg 4 måneder på orgelkurs i Volda, og i 1909 tok jeg eksamen i orgelspill med karakter ”Særdeles tilfredsstillende”.

I 1906 ble jeg gift med Petrine H. Gjævenes. Vi har ikke hatt barn. Jeg kjøpte et husorgel til 180 kroner. Så dreiv jeg som skredder i 20 år og sydde alle slags klær, og dessuten spilte jeg orgel til husbruk og litt mer når det passet slik. I 1917 ble jeg ansatt som organist i bedehuset til Hundavik misjonsforening. Dessuten har jeg spilt kirkeorgelet på Aure i mange anledninger, således til ca. 40 bryllup og andre tilstelninger.

I 1916 tok de til å bygge elektrisitetsverk for Sykkylven. Da ble det bruk for installatører og andre. Solem var første driftstyreren, så kom Peder Frøyse, så Ludv. Hole og nå sist Schott Dahl. Drege og Fjørstad fra Stranda var montører. Det var Peder Frøysa som fikk meg til å begynne som installatør, og han tok meg i lære. Jeg arbeidet så sammen med flere i alt omkring 14 år før jeg endelig ble autorisert som installatør, og jeg har drevet med dette arbeidet mest til det siste.

Men nå er jeg snart 73 år og føttene slår feil, så det er snart slutt nå.

Les original kildetekst

Eg heiter Andreas Andreassen Midtgård, adr. Hundeidvik, er fødd i Hundeidvik den 18/10 1882.

Far min var Andreas Karlson Midtgård, fødd Kurseth den 23/1 1850. Mor mi Sussanna Berntsdotter f. Erstad den 19/5 1854.

Far og mor gjætte då dei var unge, slik som mest alle unge i den tida måtte gjere.

Då dei vart vaksne, tok dei seg teneste på ymse gardar. I 1880 gifte dei seg og byksla [leide] husmannsplassen ”Nytrebakken” under garden Midtgård gnr. 55 brn. 3 skyld 5,70 i Sykkylven herad.

Husmannsplassen som er ca. 14 dekar stor, var då heilt urydda, men far og mor tok til å dyrke og rydde plassen. Der var ikkje mykje å slå. Første året var det så vitt nokk for til ein sau, men det voks på litt om senn. Far braut opp åkerland, og om ikkje mange år vart det 2 mål havre, ½ mål poteter og nokre bærbusker. Foravlinga voks ogso litt om senn så det vart nokk til 2 sauer. Beiterett hadde vi i utmarka saman med dei andre på garden.

Far hadde også vedrett i ein skogteig som høyrde hovudbruket til.

Husa

Då far byksla plassen i 1880, kjøpte han ei lita stove på Øvrebust i Stordalen. Stova hadde før støtt på Stordalsholmen der ho vart nytta til hytte åt dei som kom roande og skulle overnatte på Holmen. Stova kosta kr. 200,- tohundrad kroner – kontant, som far betalte av brudlauspengane som dei fekk i brudlaupet. Stova vart oppsattsett slik som ho var, og dette risset syner storleik og inndeling.

Det var ikkje kjellar under stova, men far grov ut for ein liten potetkjellar. Det var nævretak. Den var ikkje stor, men den greidde seg bra.

Far sette opp stova og innreidde den så enkelt som råd var: Eit bord, ei seng, eit kråskåp, ein benk og eit par krakkar. Det var alt. Grue i stova og ein liten kokeomn i kjøkenet. Koven var til å henge klæde i. Det var berre ei seng, men når det kom born, måtte det vogge til. Far arbeidde alt innbu sjølv.

Eit par små gryter og ein liten kjel var alt kokeutstyret. Eit par små potteblomster i glaset og eit skilderi på veggen var all stasen vi hadde i huset.

Far var svert flink å lese på skulen, og då han vart konformert fekk han ei nytestamente av presten Schønning. Det var i 1875, då han tente på Stre-Standal. Denne testamente var trykt i Bergen i 1858, og den hadde far liggande i kråskåpet i lag med ei Kingo psalmebok. Det var visst dei einaste bøkene foreldra mine hadde frå først av.

I 1885 fekk vi oss ei ku. Det var stor stas. Men vi hadde ikkje fjøs til henne. Så måtte far grave ut meir plass i kjellaren, så kyra kunde få båsen sin der. Høyet hadde vi i eit lite skur, og det vart nokk lite til kua dei første åra, men bork og bar og beit var godt å ha frammed, så det skrangla i veg frå år til år. Det vart ikkje så mykje mjølk, men det greidde seg åt oss såvitt. I 1887 bygde far løde og fjøs og då fekk kua flytte dit. Då slapp vi gjødsel-lukta frå kjellaren. Både stova og løda står enno. Dei har vore vølte [reparert] av og til. Stova fekk nytt tak i 1909 og løda noko seinare.

Huslyden

Det voks opp 3 born på plasse: 2 gjenter og ein gut som var eg. Det var ikkje stor flokken, men likevel var det skralt nok for oss så mang ein gong.

Maten

Ja den var enkel nokk. Til kvardags var det oftast sild eller fisk og poteter – ja og so havregraut med sur mjølk til. Kjøt eller flesk såg vi sjeldan noko til. Flatbrød av havre var dagleg kost. Og det var så godt, for ho mor var så flink til å bake. Kake eller annen brødmat var sjeldan vare. Det einaste var potetkake og stundom Hellekake [lompe], som mor steikte millom hellå av rugmjøl. Det var no berre til jul vi kjøpte litt mjøl, elles so åt vi av det vi avla på plassen. Men av og til var det i knappaste laget. Likevel kan eg ikkje seie at vi svalt. Det var ofte at mor sette varme poteter på bordet med litegrand male salt attåt og så ei lita skål skyr (surmjølk). Det var kveldsmaten. Når vi så hadde ete oss mette, sa far: «Ja no ska GUD ha takk! No slepp oss å gå svoltne til sengs. Gud syte for oss enn dag i senn!»

Det hende stundom at vi fekk noko mat av husbondsfolket på hovudbruket, og dersom far kjøpte noko av dei, var det alltid til ein billeg pris. Vi slapp å gå til ”fattigkassa” for å klare oss. Folk var snilde med oss og hjelpte oss når det kneip som verst.

Klæda

Det var ikkje mykje stasklæde vi hadde i den tia. Både sko og klæde var heimlaga. Far fekk barka og tilbereidd ei kuhud og ei grisehud, og av desse sauma han sko til heile huslyden. Vi brukte griselersko ogso til kyrkje. Men lappeler [lærsåle] måtte far kjøpe.

Til kvardags var det vanleg å bruke trelappasko. Dei var turre og varme, og vi sette dei av oss ute før vi gjekk inn i stova. Om sommaren gjekk vi alle berrføtte til langt utpå hausten når det tok til å snøe. Då først fann mor fram att skotyet åt oss.

Karane brukte mest berre vadmålsklær, men stundom også av mentaskinn [hvitgarvet skinn]. Mor vov vadmålet heime, Det vart stampa og lagt i brisel [tøyfarge]. Då vart det gråbrunt og var ferdigt til å sys. Stundom vart det ogso persa [presset], og då vart det no ekstra fint. Så sende dei bod på bygdeskreddaren som kom og klype og sydde klæda. Solenge dei var nokolunde nye var det ”kisteklæ” som vart brukte berre til helg og høgtid og til kyrkjeklæde. Elles låg dei i kista. Dei gamle klærne var derimot brukte til kvardags. Somme brukte då knebukse av mentaskinn og so hoseband. Ytterklær var det få som hadde, utan det kunne vere ei oljekappe til å ha i regnver. Dersom nokon fekk seg ulster [lang frakk] eller annan frakk, så vart han kalla ”frakkefant”. Kvinnfolk-klærne var oftast vovne av einskjefte [grovt ull]. Det var mor som vov dei og sauma klærne. Stakkane var side og rakk heilt ned på skorne.

Elles hadde dei mange understakkar med ymse fargar og mønster. Når dei så lyfte på utapåstakken, synte dei alle understakkane sine, og då var det om å gjere at dei var fine. Kjolelivet sauma dei ogso sjølve. Det kunde vere av ymse farge eller mønster etter stand og stilling. På hovudet hadde dei eit plagg av ull eller bomull. Seinare var det ”silkefaksaplagg” [frynser] som var halde for ekstra fint. Karane brukte strikkahue eller skjøldhue. Smågutane gjekk i stakk til dei var 5-6 år gamle stundom. Først då fekk dei seg kortbukse som dei brukte på skulen. Borna var varmt klædde om vinteren, men om sommaren gjekk dei som regel svert lettklædde. Det hende stundom at dei fekk seg avlagde klæde av borna åt hunsbondsfolka.

Husmannsplikta

Den årlege avgifta for plassen var: 2 vikers slått kvar sommar, (2dre og 4de slåttevika). Plikt å gjæte smalen [sauer] 7 dager kvar sommar, plikt å gjæte kyrne 2 dagar og sanke sauer 2 dagar. Det vart i alt II dagsverk for året. Løna for slåttvika var 7-8 kroner. Etter dei gjengse prisar på den tida, vart avgifta for plassen omlag kr. 20,- pr. år.

Arbeidstida i slåtten var frå kl. 5 om morgonen til kl. 9 om kvelden, - då med 2 timar middagskvild og ein liten pause til dugurd [formiddag] og nonn [ettermiddag]. Omframt pliktarbeidet arbeidde far stundom ogso for løn hjå husbonden på hovudbruket. Då var løna den vanlege som elles var brukt – kring kr. 1-1.25 pr. dag og dertil maten. I den tid far hadde pliktarbeide hjå husbonden, fekk han også maten om sundagen. Når så slåtten var unnagjort, vanka det slåttegraut til alle saman. Dei kom då berande med graut til husmannsplassen i eit leirfat med øyre på, og då fekk vi mette oss alle saman. Det var byggmjølgraut med ekte rjomegraut oppå og litt sukker og rjomegrautsfeitt. Det var herleg god mat, tykte vi.

- Dei slo ikkje berre heimebøen i den tida, nei dei slo på sætra og oppi liene, stundom heilt opp til svafjellet. På heimsætra slo dei i lag og delte høyet millom seg.

Far dreiv fiske i open båt i 38 år. Omframt det var han stundom på arbeid hjå andre for å tene litt pengar. Mor var med å raka på hovudbruket og fekk litt betaling, og dertil maten. I 1913 slutta dei å slå på sætra. Far fekk låne hest og reiskap av husbonden når han trong til det på plassen. Oftast slapp han å betale stort for det. Når båe foreldra våre var i arbeid hjå husbonden, var vi med dei sålenge vi var små. Seinare tok vi oss gjætararbeid. Far og mor fekk som regel oppgjør for arbeidet sitt når arbeidssesongen var slutt – etter slått og skuronn. Ogso mor arbeidde stundom hjå andre enn husbonden, men han hadde likevel første retten på arbeidet.

Husmannskontrakta

Far hadde skriva kontrakt (bykselkontrakt), og den var tinglyst. Han hadde plassen på levetid, men skulle ikkje ha godtgjersle av husbonden for arbeid han la ned på bykselplassen.

Husmann og husbonde

Til høgtider og gjestebod, bryllaup og gravøl, var det vanleg at far og mor vart bedne av husbondfolket. Slåttegraut og skurdagraut var serskilde gjestebod som dei heldt når onnene var slutt, og det skulle alle få vere med på. Likeeins var det med julegjestebod heilt til dei tok slutt kring 1910-15 åra. Foreldra mine var med i belaget, bad og vart attbedde.

Det var likevel stor økonomisk og sosial forskjel millom gardbrukaren og husmannen. Husmannen hadde lite pengar millom hendene og sat trangt i det så ofte. Husbonden var derimot ein velhalden mann, og det synte både i klædebunad og i kosthaldet som var betre enn hjå husmannen. Jamvel i kyrkja hadde bonden ein høgare rang enn husmannen. Den siste måtte ta til takke med husmannsbenken langt nede i kyrkja, medan bonden sat sjølbevisst i stolen sin langt framme der alle kunde sjå han.

Far hadde spart seg opp kring 600 kroner som han hadde ståande i Landmandsbanken. I 1880-åra gjekk banken over styr, og far misste pengane sine, som så mange andre. Far døde den 18/9 1904, 53 år gamall. Enkja fekk sitje på plassen etter mannen sin, men då mor vart gamall overtok eg plassen i 1906.

Skal så prøve å fortelje litt om meg sjølv. Så snart eg var stor nok til det, måtte eg ut og gjæte, åt husbondsfolket eller andre. Eg var vel då 7-8 år. Løna var 25 øre dagen. Det var ofte surt og ufyse i regn og skodde, men kvelden kom no etter kvar ein dag.

Så kom eg i omgangsskule. Eg hadde mange lærar: Ane Oline Jarnes, Olave Strøm, Bernt Vik, Ole Strømme, Hans Henningsen Midtgård, lærar Grov frå Stryn, og sist Karl M. Habostad. Av honom lærde eg å synge.

Petter Østby var sokneprest her då eg vart konfirmert, men det var kapelan Roald som konformerte meg 4 juli 1897. Eg hadde fått meg nye vadmålsklæde til konformasjonen, men dei fekk eg ikkje ta på meg før eg kom til Aure. Vi rodde jamt til kyrkje den tida. Då vi kom til Aure og skulle byte klæde, gjekk vi inn i ishuset som stod i fjøra nedanfor kyrkja. Og der i ishuset klædde eg meg om og tok på meg besteklæda, - så eg vart passande avkjølt. Det regnde ute, så eg fekk eit storplagg over meg på vegen til kyrkja, men eg kom då inn i lag med hine. Kappelanen var ein grei og koseleg kar, og alt gjekk bra.

Så måtte eg ut og tene, først på Vigra, seinere på Kongshaug i Vegsundet som landh. Stafseth åtte. Han dreiv landhandel, post og ekspedisjon. Første året hadde eg 80 kroner i løn. Sia vart det til 200 kroner. Eg spela munnspel og fele i den tida, og der var ein restaurang der dei dansa stundom laurdagskveldane.

Men så slutta eg hjå Stafseth og gjekk i skreddarlære på tridje året i Borgund. I denne tida tok eg til å interesere meg for orgelspel. Organisten i Borgundkyrkja tok meg i lære ei stund kvar laurdag eit heilt år. Sia gjekk eg 4 månar på orgelkurs i Volda, og i 1909 tok eg eksamen i orgelspel med karakter ”Serdeles tilfredsstillende”.

I 1906 vart eg gift med Petrine H. Gjævenes. Vi har ikkje hatt born. Eg kjøpte eit husorgel til 180 kroner. Så dreiv eg som skreddar i 20 år og sydde alle slags klæde, og dessutan spela eg orgel til husbruk og litt meir når det høvde slik. I 1917 vart eg tilsett som organist i bedehuset åt Hundavik misjonsforening. Dessutan har eg spela kyrkjeorgelet på Aure i mange høve, såleis til ca. 40 brurevigsler og andre tilstellingar.

I 1916 tok dei til å bygge elektrisitetsverk for Sykkylven. Då vart det bruk for installatørar og andre. Solem var første driftstyraren, så kom Peder Frøyse, sa Ludv. Hole og no sist Schott Dahl. Drege og Fjørstad frå Stranda var montørar. Det var Peder Frøysa som fekk meg til å byrja som installatør, og han tok meg i lære. Eg arbeidde så saman med fleire i alt kring 14 år før eg endeleg vart autorisert som installatør, og eg har drive dette arbeidet mest til det siste.

Men no er eg snart 73 år og føtene slær feil, så det er snart slutt no.

Publisert 3. okt. 2018 15:57 - Sist endret 28. okt. 2023 00:10