Håkon Håkonssons saga – jomfru Kristins reise til Spania

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

Sagaen om Håkon Håkonsson

290.

Da Håkon var klar til reisen, styrte han først øst til Vika. Og da han var kommet øst for Agder, fikk han høre at Håkon, sønnen hans, var død. Han syntes dette var en svært alvorlig nyhet, slik det også var, og et tungt tap.

Han dro da først til Tønsberg og stevnet til seg dit erkebiskopen og alle de klokeste menn i landet for å legge råd om hva de skulle svare på det ærendet som sendemennene fra kongen i Spania hadde til kongen og jomfru Kristin. Da erkebiskopen kom, og det ble snakk om dette, da syntes noen kloke menn at dette var et hederlig giftemål, om lykken ville følge. Det ble da kongens svar etter råd fra vennene hans å love sendemennene at han skulle sende jomfru Kristin, dattera si, sør til Spania slik kongen hadde sendt ord om. Og jomfruen skulle komme i hans land på den måten at hun skulle velge seg til mann den som hun og de beste mennene som kongen sendte med henne, likte best av brødrene til kongen.

Siden lot kongen ferden deres bli forberedt og valgte menn til å reise med henne. Biskop Peter i Hamar, Simon preker og enda flere lærde menn var føremenn og likeså Ivar Engelsson, Torlaug Bose, Lodin Lepp, Åmunde Haraldsson og mange andre gjeve menn. De hadde mer enn hundre menn. Mange gjeve kvinner var også i følge med jomfruen. Kong Håkon sendte henne hjemmefra med så mye gods i gull og brent sølv, hvitt og grått skinn og andre kostelige ting, at ingen mann visste andre eksempler på at så mye gods hadde blitt sendt ut av Norge med noen kongsdatter tidligere.

Kong Håkon bygget en stor snekke til dem, og der laget de husrom til jomfruen ved den ene skipssiden og til sira Ferant på den andre; for han kunne ikke være oppe på grunn av sjøsyke. Denne ferden ble forberedt med svært store kostnader og var ekstremt staselig.

Som Sturla kvad:

Fyrsters herre, rask i råd,
ut i verden møya sende
over ville havbruset
aldri spurtes slik et utstyr

Sør for havet alle gjeve
herrer dattera di vil ha
som om du selv var kommet
for å være gjest der i landet

Straks de var ferdige med å forberede ferden til jomfruen, seilte de til havs og kom til lands ved Jarnamoda [Yarmouth] i England. [...]

294.

Nå skal det fortelles om jomfru Kristin og følget hennes: De dro fra England over sjøen sør til Normandie. Da de kom dit, ville Ivar Engelsson fare den vestre skipsleden, men sira Ferant og Torlaug Bose og de som hadde ærende til kongen i Frankrike, ville først besøke han. De tok da vegen opp i landet og kjøpte mer enn sytti hester i tillegg til de som de hadde fra før.

Torlaug Bose og sira Ferant dro da til franskekongen. Han tok vel imot gruppen fra Norgeskongen, og da han fikk vite at jomfruen var på ferd, ga han dem det rådet at de ikke skulle reise vestre vegen om Gaskonia [Gascogne sørvest i Frankrike som lå under den engelske kongen]. Han ba de reise gjennom riket sitt og dessuten lot han de få en mann med sitt brev med seg, så de kunne få all den hjelpen de trengte. Denne mannen dro da med dem helt sør til den byen som heter Narbon [Narbonne] og ligger ved Jorsalahavet [Middelhavet].

Så snart han som var herre i byen fikk vite at jomfruen kom, lot han henne og hele følget hennes reise på sin bekostning den dagen.

Derifra dro de til Katalonia – det er i riket til kongen i Aragun [Aragon] – og der ble de vel mottatt. Derifra dro de over store fjell og harde veier fram til Jorsalahavet.

Jomfruen tålte ferden vel, og hadde det bedre og bedre jo lenger de dro. De kom til den byen som heter Gerun [Gerona]. Da jarlen som var i byen hørte om jomfruen red han og en biskop vel to mil med tre hundre mann mot henne. Og da hun kom til byen, tok jarlen i hodelaget på hesten hennes på den ene siden og en biskop på den andre siden, og de leide henne inn i byen helt til stedet som var gjort klart som husrom for henne. Med stor ære tok folk imot henne og følget hennes hvor hen de kom.

Da jomfruen red til Barzalon [Barcelona], red kongen i Aragun ut mot henne mer enn tre mil med tre biskoper og en talløs hær og hilste henne på det verdigste, og han tok selv i hodelaget og leide henne inn i byen og holdt henne og mennene hennes ærefult med kost i to dager der, og etter det på samme vis gjennom hele riket sitt. Og fra hver en by de kom til, red riddere og baroner imot jomfruen og følget hennes, slik som kongen i Aragun hadde slått fast.

Jomfruen kom to netter før jul til den byen i Kastel [Castilla, Spania] som heter Sarri [i nærheten av dagens Burgos]. Der red Lovis [egentlig kongens søskenbarn], bror til kongen i Kastel og biskopen av Storga [Astorga] imot henne og der ble de godt mottatt.

Julekvelden kom de til Burgs [Burgos], og der ble de vel mottatt og fikk husrom i et munkekloster, der kongens søster fru Beringer var. De hørte messa der i byen tredjedag jul, og der ofra jomfruen et stort beger, et annet beger hadde hun ofret i Rothemadun [Roen]. Av dette og andre lignende hendelser vant hun så stort ry på denne reisen at ingen mann visste noen eksempler på at en utenlandsk jomfru hadde fått så stor ære. Og det mener folk etterpå at aldri har det fart en ferd fra Norge som har vært så hederlig siden kong Sigurd Jorsalfare dro.

Fjerdedag jul red de fra byen Burgs etter råd fra kongen i Kastel; for han ville at jomfrua skulle komme til han åttendag jul [1. januar 1258]. Om kvelden samme dag sendte kongens søster, fru Beringer, syv fine kvinnesaler til jomfruen, og med dem, et stykke baldakin [eksklusiv vev] som jomfruen selv skulle ha. Samme dagen red kongen i Kastel fra Palens [Palencia] mot jomfruen med en stor hær og mottok henne som om det skulle være hans egen datter. Han tok selv i hodelaget hennes og leide henne verdslig inn i byen.

Tidende dag jul red kongen selv med henne til Valledelit [Valladolid] og da kom sønnen til kongen ridende imot dem med en enorm hær av riddere, baroner, erkebiskoper og lydbiskoper, og både kristne og hedenske sendemenn. Kongen lot jomfruen få husrom der i byen og viste henne så mye ære som noen utlending der, verken mann eller kvinne, hadde blitt vist før. Hver gang kongen og dronningen ville finne henne, leide de henne begge til setet sitt.

Etter dette sendte kongen i Aragun [kong Jaime 53 år og enkemann] brev til kongen i Spania, vennen sin, og til dronninga som var hans datter, og ba om at kongen skulle gifte bort jomfruen til han. Kongen bar denne saken fram for jomfruen og nordmennene, og lot henne selv få ha valget i dette giftespørsmålet, og sa at beileren var en gild kar og en stor høvding. Men da nordmennene visste at kongen var litt aldrende, hadde de dette som innvending mot tilbudet. Det ble da ikke snakket mer om dette.

Etterpå regnet kongen opp alle brødrene sine og fortalte detaljert om dem. Han sa at Fridrek var den eldste av brødrene, at han var en dyktig mann og god ridder, og en god rettsstyrer i landet sitt. Han var en god jeger, men han var haremynt [hadde hareskår]. Heinrek var den beste rytteren av alle brødrene, sa han, men han trengte ikke snakke om han for Henrek hadde satt seg opp mot han og faren deres og sloss mot deres rike. Men Sancius, som var valgt til erkebiskop i Tolet [Toledo], var en dyktig mann og allerede blitt en god klerk, sa han. Filippus, som var valgt til erkebiskop i Sibilia [Sevilla], var derimot ikke blitt klerk ennå, men likte å fare med lek og med hauker og hunder. Han var den modigste til å gå alene mot bjørner og villsvin, og var alltid glad og lystig og beskjeden, og den beste kamerat. ”Han er også sterkest av alle oss brødrene og en god rytter”, sa han. Men om kroppsbygningen eller utseendet hans sa han ikke noe, for nordmennene kunne snart se han.

De kunne merke at av alle brødrene så likte kongen han best, og det samme syntes jomfruen og nordmennene, og derfor kåret hun seg han til mann etter råd fra sine venner.

Slik kvad Sturla om ferden dit sør:

Jeg har hørt, fra store byer
folk mot møya red i mengder
velske menn fikk stor glede
av gullet du ga til ferden

Siden valgte kloke møya
mellom ærefulle kongsbrødre
den som helst hun eie ville
etter dine vise råd

Askeonsdag [6. februar 1258] festet herr Filippus jomfruen med Guds miskunn og Kastel-kongens råd og med hennes egen vilje.

Men det var den første bønnen hennes at hun ba herr Filippus om han skulle bygge en kirke til hellig kong Olav, og det var han mer enn villig til å gjøre. En trenger ellers ikke sløse mange ord på dette, for alt hun ba om, det ble gjort.

Det ble så avtalt at bryllupet skulle være søndagen etter påskeuka. Og da den tiden kom, ble det holdt med så stor ære som det lar seg gjøre i det landet.

Fru Kristin Håkonsdatter døde alt i 1262, 28 år gammel.

Les original kildetekst

Håkon Håkonssøns saga

Ordforklaringer

Velsk: folk som snakker romanske språk, som fransk, spansk og italiensk