Tristran og Isolde - elskovsdrikken

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert og forkortet.]

Tristran og Isolde

Elskovsdrikken

Etter dette gikk Tristran og følgesvennene hans i gang med å få i stand skipet til hjemferden. Den irske kongen lastet skipet med all slags gode ting. På kongens borg drev de flittig på med å sette i stand medgiften til Isolde. Hun skulle slik bli så flott utrustet, at det ga både henne og hjemlandet hennes ære.

Men Isolde selv gikk der stille og likeglad og så på all denne forberedelsen. Noe annet hadde hun drømt om enn å bli viet til en gammel kar hun aldri hadde sett og ikke ville ha.

Dronningen forsto hvordan det var med henne, og at det var Tristran hun hadde blitt glad i. Dronningen tenkte da at her måtte hun ta grep, hvis alt skulle gå bra nå og senere. For hun kjente kvinnehjertet. Hun ville ikke at Isond skulle slå opp med kong Mark for hun ville ikke gi fra seg den ære og makt som fulgte med dette giftemålet. Her måtte andre råd til.

Dronningen plukket mange slags urter, blomster og røtter med hemmelige krefter og blandet i vin, og laget en drikk som var slik, at når en mann og kvinne drakk av den, så fikk de så sterk lyst på hverandre, at de ikke kunne være den andre foruten. Gikk det mer enn en dag uten at de var sammen, ville de bli rent syke. Og kjærligheten varte så lenge som livet.

Denne drikken helte hun på en lærflaske og ga den til en kammerpike som het Brangien, og sa til henne: «Du, Brangien, skal følge med til kong Markes land og tjene Isond, som du har gjort tidligere. Denne drikken skal du ha med, og på bryllupskvelden skal du skjenke Marke og Isolde av den. Da vil de holde sammen med den heteste kjærlighet så lenge de lever. Men du skal passe på at de drikker opp alt, slik at ingen andre får en dråpe. Og du må sverge på at du skal ta godt vare på drikken, så ingen andre får tak på den, for ellers kan den største ulykke hende.»

Brangien gjorde som hun ble fortalt og så ga dronningen henne trygt trekannen med drikken i varetekt.

Brangien var jevngammel med Isolde og hadde tjent henne siden de var barn. Isoldes foreldre hadde ofte sett troskapen hennes og det var ingen de var så trygge på som henne.

Da de var ferdige med alle forberedelsene til ferden, gikk Tristran og følgesvennene hans om bord i skipet, og kongen og dronninga og mange folk fulgte med til stranda. Det var mye gråt på begge sider da de skulle skilles fra Isond. For hun hadde vært et godt barn og alle var veldig glad i henne.

Da hun var kommet om bord, satte de segl og seilte ut på havet.

Isolde gråt og sørget, hun klaget sårt over skjebnen. «Nå er jeg skilt fra familie og venner og hjemland», sa hun, «og har ingenting å glede meg til. Jeg er redd for denne fremmede mannen som de fører meg til. Jeg ville heller vært død!»

Tristran prøvde å trøste henne: «Tal ikke slik! Ikke alle venner er du skilt ifra, du glemmer at jeg er her!»

«Du er den verste av alle uvennene mine. Du er skyld i all min ulykke. Ulykksalig var den dagen jeg møtte deg! Som jeg angrer på at jeg ikke tok livet ditt, da jeg hadde det i min hånd.»

Han fant på alt mulig for å trøste henne. Ofte tok han harpa fram og spilte det peneste han kunne. Men like sur og tungsint var hun, og hun lot seg heller ikke roe ned med noe. Snakket han med henne, høstet han bare harde ord til takk.

Det var varmt i været og mye vindstille, så de ble liggende lenge ute på havet så alle ble lei av sjøen og latmannslivet om bord.

En dag drev de inn under en liten øy. De lengtet etter å kjenne fast grunn under føttene, og la til lands. Så strøk de opp på øya, alle unntatt Isolde. Hun satt i teltet sitt om bord og sturet som vanlig og ville ikke rikke seg. Da ble Tristran igjen han også, han ville ikke la henne sitte alene. Utenom de to, var tjeneren til Tristran om bord.

Det var ved middagstid. Sola sto høyest på himmelen og glødet og stakk, og lufta var kvelende het. De som var om bord, ble så tørste, at de var klare for å stupe. Tristran ba tjeneren hente noe drikke, men han kunne ikke finne noe. Så for han ut på en ny leiting og ransaket alle steder, om han der ikke kunne komme over noe drikkende. Til slutt fant han kannen som Brangien hadde gjemt og bar den til Tristran.

Tristran tok imot kannen og ga den til Isolde. De drakk og kjente på tørsten og drakk på nytt, og de tømte kannen så det ikke var en dråpe igjen da de satte den fra seg.

Like etter kom Brangien springende om bord. Hun hadde fått en slik underlig følelse mens hun var på øya, så hun gikk ikke videre, men sprang tilbake til skipet for å se om det var noe på ferde.

Da hun kom og så kanna ligge tømt på dekket, skrek hun rett ut, og klaget og bar seg, så de trodde først hun hadde gått fra vettet. Men etter hvert fikk de en forståelse av alle disse fortvilte og forskremte ord og klageropene.

Og i det samme var det som om en flamme slo opp i begges bryst. Det var all den kjærlighet som hadde ligget skjult å hjertebunnen hos begge – den brøt nå ut. Det var som om de så seg selv og hverandre og hele verden i et nytt lys. Isolde så at all sinne rettet mot Tristran og hvert et hardt ord, det var bare kjærligheten som hadde snudd vrangsiden ut. Og Tristran skjønte at den skjulte årsaken til alle hans dyder og bragder, til sorg og glede, hadde bare vært Isond, helt siden første gangen han fikk se henne – Isolde av Irland, den vakreste jente som en mann kunne drømme om.

Øynene deres møttes i smil og glede.

«Nå har dere skålt med døden!» jamret Brangien seg.

«Ja, er dette døden, så vil jeg ønske vi måtte gå fra død til død i all evighet for da er døden tusen ganger bedre enn livet», sa Tristran.

Men akkurat da han hadde sagt det, så våknet han liksom brått av en rus og husket hvem han var, hvor han var og hva slags ærend han var i. Hva tenkte han på? Hva holdt han på å gjøre? Ville han svikte kongen og onkelen sin, som han hadde sverget troskap og tjeneste til? Det var som om han sto nært et forferdelig stup; tilbake kunne han ikke gå, fram gikk det to veger, men begge førte til avgrunnen. Og en av to måtte han velge.

Han ravet bort fra der Isolde var. Han syntes han var det ekleste menneske på jorda.

Han prøvde å tvinge seg selv til å ikke se ut til siden etter Isolde. Men det var ikke lenge før øynene søkte henne likevel, og han ble dratt bort til teltet hennes av en makt som han ikke rådde over.

Isolde var blek hun også. Det var så vondt å være til for dem begge. Hun kjente seg ikke bundet til kong Marke, verken med kjærlighet eller trofasthet. Men det var skammen som gjorde så vondt, skammen fordi hun var solgt som en annen eiendom til denne gamle kallen, og ikke fikk lytte til hjertet og gi seg med liv og sjel til den hun elsket. Det var så vondt, så hun trodde hun skulle dø av det. Hvordan skulle hun kunne leve med noen annen mann enn Tristran?

Men kjærligheten er sterkere enn både skammen og alt annet i verden. Og da hun så Tristran, var skammen som blåst bort, og det kom en ny følelse i dens sted, og det var trass. Som ilinger for opprørstankene gjennom hodet hennes: «Hvem har rett til å rane liv og lykke fra to mennesker som har blitt glade i hverandre? Jeg har berget livet hans av kjærlighet, og han våget sitt liv for meg. Livet har ført oss sammen og latt oss gro sammen til én. Hvem har rett til å krenke livets lov og lagnad? La dem ta kroppen min! Hele meg, med sjel og sinn, hører bare én til. Han skal eie meg, og aldri noen annen!»

Stolt og fri, og med en glød i øynene som om hun bød en helt urettferdig verden på trass og krevde livsens rett, steg hun frem i teltdøra for å møte Tristran.

Han sto forvilla og rådvill foran henne. Han lette etter noe å si – helst noe på spøk – men han fant ingenting, og så snubla han borti det ene og det andre: «Nå, Isolde, ville du fortsatt gitt meg banehogg om du kunne?» sa han. «Nå vil jeg gi deg noe som er tusen ganger farligere,» svarte hun dristig og sterkt. «Hva er det da?» ville han til å spørre, men hun svarte allerede: «All min lyst, hele mitt liv, som alltid har tilhørt deg, bare deg!» Hun hadde sett han sterkt inn i øynene og slengt begge armene om halsen på han, og drog han inntil seg.

Brangien gikk som i en ørske, så hun verken skjønte eller sanset noe. Hun gikk fram til teltet og ville inn til Isolde. Men hun ble stående utenfor – henfallen. Hun hørte de var der inne begge to. Det var ikke ord hun hørte, annet enn åndedraget fra to bryst som ble klemt hardt mot hverandre i et hett favntak.

Da våknet hun brått av ørska, stengte teltduken godt igjen, så ingen skulle få se inn, og gikk gråtende derifra. Hun kjente det så tungt på seg at hun holdt hemmeligheten og skjebnen i sin hånd til de to som hun var sterkest bundet til i hele verden. Nå gjaldt det å skjule det vel, og vokte at ingen fikk gløtte inn i det som hun visste.

Kjeldeutdrag på nynorsk

[Kjldeutdrag frå S. Eskelands omsetting frå 1913.]

Soga om Tristram og Isond

Elskhugsdrykken

Etter dette gjekk Tristram og fylgjesmennene hans i gang med å bu skipet til heimferd. Irekongen lét det løda med allsags gode ting. På kongsborga dreiv dei trottigtt på med å setja i stand heimanfylgja [medgifta] åt Isond. Ho skulde verta soleis heimanfjord i alle måtar, at både ho og heimlandet hennar kunde ha ære av det.

Men Isond sjølv gjekk der fåmælt og huglaus og såg på all denne fyregjersle. Anna hadde ho drøymt um enn å verta vigd til ein gamal kall ho aldri hadde set og inkje ville ha.

Dronninga skyna korleis det det var vore med henne, og at det var Tristram ho hadde huglagt. Ho tenkte då at her laut det noko gjerast, skulde alt gå vel no og seinare. For ho kjende kvinnehjarta. Inkje so at ho tenkte på å slå upp med kong Markis. For å ville kje gi frå seg den ære og makt som fylgde med dette giftarmålet. Her laut det andre råder til.

Ho drog ut dei løynde krefter i mangslags urter og lyv og blanda i vin, og laga til ein drykk som var soleis, at når ein mann og ei kvinne drakk av han, so fekk dei so sterk hug til kvarandre, at dei kunde kje vera kvarandre forutan. Gjekk det meir enn ein dag at dei inkje såg kvarandre, vart dei reint sjuke. Og elskhugen varde so lenge som livet.

Denne drykken hadde ho på eit tre-kjerald og gav han til ei som heitte Bringvet, og sa til henne: «Du, Bringvet, skal fylgja med til Tintajol og tena Isond, som du har gjort fyrr. Denne drykken skal du ha med, og på bryllaupskvelden skal du sjenka kong Markis og Isond av han. Då vil dei halda i hop med dei heitaste kjærleik, so lenge dei lever. Men du skal sjå til at dei drikk han vel ut, så ingen annan får ein drope av’ n. Og du skal gjera eid på at du vil ta vel vare på’ n, så ingen andre kjem til han; for elles kan det henda den største ulukke.»

Bringvet gjorde som ho var fyresagd, og so gav dronninga henne trygt dunken med drykken i til varveitsle.

Bringvet var jamgamal med Isond, og hadde tent henne sidan dei var born. Dei hadde ofte røynt truskapen hennar, og det var ingen dei var so trygge på som henne.

Då dei var ferdige med all fyrebuinga til ferda, gjekk Tristram og fylgjesmennene hans um bord i skipet, og kongen og dronninga og mykje folk fylgde til stranda. Det var mykje gråt på både sidur da dei skulde skiljast med Isond. For ho hadde vore eit godt barn, og alle heldt mykje av henne.

Då ho var um bord komen, sette dei upp segl og siglde ut på havet.

Isond grét og sytte, og klaga sårt over lagnaden. «No er eg skild frå frendar og vener og fosterland», da ho, «og har ingen ting å vonast. Eg ræddast for denne framande kallen som de fører meg til. Eg ville heller eg var daud!»

Tristram freista hugga henne: «Tala inkje so! Inkje alle vener er du skild frå, du gløymer at eg er her!»

«Du er den verste av alle uvenene mine. Du er skuld i all mi ulukke. Usæl den dagen eg såg deg! Kor eg tregar at eg inkje tok livet ditt, da eg hadde det i mi hand!»

Han fann på all ting til å trøysta henne. Tidt tok han harpa fram og leika det venaste han visste. Men like stur og hugtung var ho, og lét seg inkje roa med noko slag. Tala han åt henne, hausta han berre harde ord til takk.

Det var varmt i vêret og mykje vindstille, og dei vart liggjande lenge ute på havet, so alle leiddest av sjøen og latmannslivet um bord.

Ein dag rak dei inn under ei lita øy. Dei lengta etter å kjenne fast grunn under føtene, og la til lands. So strauk dei upp på øya, alle so nær som Isond; ho sat og sturde som vanleg i tjeldbua si um bord, og ville kje rikka seg. Og då vart Tristram verande att òg; han ville kje lata henne sitja åleine. Umfram dei to var berre skosveinen til Tristram um bord.

Det var ved middagsleite. Sola stod høgst på himmelen og glødde og stakk, og lufta var kjøvande heit. Dei som um bord var, vart so tyrste, so dei var ferdige gå til. Tristram bad skosveinen hente drikkan; men han kunne inkje finna noko. So laut han ut på ny leiting, og ransaka vel alle stader, um han inkje skulle kunna koma over noko drikkandes. Sistpå fann han dunken som Bringvet hadde gøymt, og bar han til Tristram.

Tristram tok fegen imot, og skifte med Isond. Dei drakk og tyrste og drakk å nyo, og tømde dunken, so det var kje dropen att då dei sette’n frå seg. 

Like etter kom Bringvet springande um bord. Ho hadde fått slik ein underleg otte i seg medan ho var uppå øya, so ho hadde kje fred på seg, anna ho laut skunda seg til skipet og sjå um det var noko tids.

Då ho kom og såg dunken liggja tømd på dekket, skreik ho ende over seg, og kjærde og barma seg, so dei trudde fyrstundes ho var frå vite. Men etter kvart fekk dei som ei meining i alle desse forvilla og forskræmde ord og klagerop.

Og i det same var det som det loga upp ein sterk eld i båe barmane. Det var all den kjærleik som hadde lege duld på hjartebotnen hjå båe – det var den som no braut ut. Det var som dei såg seg sjølve og kvarandre og all verda i eit nytt ljos. Isond såg at all hennar harme mot Tristram og kvart eit hardt ord, det var berre kjærleiken som hadde snudd rangsida ut. Og Tristram skyna at den dulde orsaka til all hans dygd og dåd, til sorg og sæle, hadde berre vore Isond, heilt sidan fyrste gongen han fekk sjå henne – Isond av Irland, det venaste viv som mann kunne drøyma seg.

Augo deira møttest i smil og sæle.

«No har de drukke dykk dauden til!» jamra Bringvet.

«Ja, er dette dauden, so ville eg ynskja me måtte gå frå daude til daude i all æve; for då er dauden tusen gonger betre enn livet,» sa Tristram.

Men aldri fyrr hadde han sagt det, so vakna han brått liksom av ein gløymslerus, og hugsa kven han var, kor han var, og kva han hadde til ærend. Og det var som han skulle stirra inn i sitt eige andlet, som var merkt av ulukke og daude. Kva tenkte han på? Kva stod han i ferde med å gjera? Ville han svika kongen og morbroren sin, som han hadde svore truskap og tenest? Det var som han stod nær eit øgjelegt stup; attende kunne han inkje koma; fram gjekk det to vegar; men båe førde til avgrunns. Og ein av to måtte han velja.

Han raga burtetter derifrå som Isond var. Han totte han var det mest usæle menneskje på jorda.

Han freista tvinga seg til å inkje sjå til leds etter Isond. Men det var kje lenge fyrr augo søkte henne likevel, og han vart dregen burtimot tjeldbuda hennar, av ei makt som han inkje rådde med.

Isond var bleik ho òg. Det var so vondt å vera til for deim båe. Ho kjende seg inkje bunden til kong Markis, korkje med kjærleik eller skyldkjensle. Men det var skjemsla som gjorde so vondt, skjemsla fordi ho var seld som ein annan eignalut til denne gamle kallen, og inkje fekk lyda hjarta og gi seg med liv og sjel til den som ho elska. Det var so ilt, so ho totte ho måtte døy av det. Korleis skulle ho kunne liva med nokon annan mann enn Tristram?

Men kjærleiken er sterkare enn både skjemsla og alt anna i verda. Og då ho såg Tristram, var skjemsla som blåsen burt; men det kom ei ny kjensle i staden, og det var trass. Som elingar fór uppreist-tankane gjennom hausen hennar: «Kven har rett til å rana liv og livslukke frå to menneskje som har lagt hug til kvarandre? Eg har berga livet hans av kjærleik, og han våga sitt liv for meg. Livet har ført oss saman og late oss gro i hop til eitt. Kven har rett til å krenkja livsens lov og lagnad? Lat deim ta likamen min! Heile eg, med sjel og sinn, høyrer berre ein til. Han skal eiga meg, og aldri nokon annan!»

Stolt og fri, og med ei glo i augo som ho baud ei heil urettferdig verd trass og kravde livsens rett, steig ho fram i teltdøra til møtes med Tristram.

Han stod fortulla og rådvill framfor henne. Han leita etter noko å seia – helst noko skjemtande; men han fann inkje noko, og so snåva han likso godt burt i det eine som det andre: «No, Isond, ville du endå gi meg banehogg, um du kunne?» sa han. «No vil eg gi deg noko som er tusen gonger farlegare,» svara ho djervt og sterkt. «Kva er det då?» ville han til å spyrja, men ho hadde alt svara: «All min hug, heile mitt liv, som all tid har høyrt deg til – berre deg!» Ho hadde sett han sterkt inn i augo og slengt båe armane um halsen på han, og drog han inn åt seg.

Bringvet gjekk som i ei ørske, so ho korkje hådde eller håtta nokon ting. So kom ho framfor teltet og ville inn til Isond. Men ho vart såande utanfyre – handfallen. Ho høyrde dei var der inne båe. Det var kje ord ho høyrde, ann andedrag frå to barmar som vart kreista åt kvarandre i heitt famntak.

Då vakna ho brått or ørvilla, lét teltduken vel att, so ingen skulle få sjå inn, og gjekk gråtande derifrå. Ho kjende det tungt på seg at ho heldt i si hand løyndomen og lagnaden åt dei to som ho var sterkast bunden til i heile verda. No gjaldt det å dylja vel, og vakta at ingen fekk glytta inn i det som ho visste.