Magnus Lagabøtes landslov - om leie av jord

Kildeintroduksjon

Jord var rikdom i middelalderen. Kilden forteller om hvordan man kunne leie jord, og om plikter og rettigheter for jordeier og leilending.

Betydningen av gårdsdrift og eiendomsforhold kan ikke overdrives for middelalderens befolkning. Landsleiebolken i Magnus Lagabøtes landslov handler om reglene for leie av jord.

Magnus Lagabøtes landslov trådte i kraft i 1274. Tidligere hadde man hatt landskapslover for de ulike landsdelene – lovene for Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting.

Landsloven ble utarbeidet av kong Magnus 6. Håkonsson «Lagabøte». Tilnavnet lagabøte betyr lov-forbedreren, og ble gitt kong Magnus på grunn av hans arbeid med den nye landsloven. Magnus Lagabøtes landslov bygger på romersk lovgivningstradisjon og førte til at norsk lovgivning ble mer lik den europeiske.

Det er ikke bevart noe originalmanuskript av Magnus Lagabøtes landslov slik den ble utformet i 1274, men det er bevart 35 versjoner som er eldre enn 1350 i tillegg til mange fragmenter av lovteksten. Det at det finnes så mange manuskripter av loven, betyr at den var mye i bruk, og at mange mennesker kjente til den. Magnus Lagabøtes landslov var i bruk helt til 1687, da den ble avløst av en ny landslov, Christian den femtes norske lov.

I kildeutdraget kan du lese om plikter og rettigheter for både jordeier og leilending.

En leilending inngår en avtale med en jordeier. Illustrasjon fra Magnus Lagabøtes landslov.

Kilden

Tittel:

Magnus Lagabøtes landslov, Landsleiebolken, kap. 1-3 (s. 110-112)

Datering: 1274
Opphav: Magnus (6. Håkonsson) Lagabøte
Hentet fra: Magnus Lagabøtes landslov. Oversatt av Absalon Taranger i 1915. Utgitt av Cammermeyers boghandel, Kristiania. 
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

VII. LANDSLEIEBOLKEN

Kap. 1. Hvordan man skal leie jord av jordeieren

1. Om en mann vil leie en annen manns jord til sitt hus, da skal han leie seg en jordpart med to kloke menn som vitner og det er mye bedre om de er flere. Men om han leier jord av jordeieren, da skal han bo på den jorden så lenge som hans vitner vet at han tok seg et jordområde.

2. Selv om en mann gir bort sin jord eller selger den eller betaler den i bøter eller skifter den ut, da skal den som leier ha sitt jordområde. Men om jordeieren dør, da skal leilendingen ha den ett år etterpå, selv om den var leid for aldri så mange år. Men om leilendingen dør, da skal arvingen ha den ett år deretter, selv om den var leid for aldri så mange år. Men ombudsmannen kan ikke leie bort for lengre tid enn tre vintre.

3. Åbodspliktens oppfyllelse hjemler ham jordens besittelse til kontraktens faredag, men landskyldens betaling hjemler ham avgrøden og all annen avling som kom i deres avtale. Landskylden skal være betalt før sommermål [14.april], ellers slår og skjær han som eier jorden for den.

4. Men om jorddrotten [jordeieren] blir buslitsmann [gårdløs] og vil fare til sin jord som han før har bygslet til en annen, da skal han løse sin jord fra ham som før har leid den med ett års leie, og si til ham før jul at han er buslitsmann, og sanne det med sin ed om leilendingen mistror ham.

Kap. 2. Om husavtale med en leilending

Nå skal hus vedlikeholdes som skilt er, om det ikke er gjort, da eier jorddrotten så meget i avgrøden som huset takseres for, og det anses som om like mye av landskylden er ubetalt. Men om hus er dårligere vedlikeholdt enn avtalt, da skal seks skjønnsomme menn taksere huset, men leilendingen bøte etter taksten og avgrøden skal stå i pant inntil det er betalt.

Kap. 3. Hvordan leilendingen skal vedlikeholde husene.

1. Nå skal leilendingen vedlikeholde alle de husene som er på gården slik de var da han kom til den, tekke dem vel og holde dem dråpeløse, og han skal også vedlikeholde torvvollene og vindskiene og krokraftene og stelle slik med dem at det ikke kommer fuktighet på veggene. Om de allerede er slik, da kan ikke leilendingen forhindre at huset eldes. Men om han lar huset råtne ned av vanrøkt, må han gjøre et nytt hus isteden.

2. Men om noen gjør hus på annen manns jord, som ikke var pålagt ham i leiekontrakten, og som ikke begrunnet nedslag av leieavgiften for jordens eier, og han tok tømmer og alt tilfang i en annen manns skog og setter huset på øde tufter – men det heter alt øde tufter der det ikke stod noen hus på da han kom til gården – det kalles høgendehus [«luksushus»]; det skal han med to menns vitne tilby jorddrotten å kjøpe etter seks skjønnsomme menns takst. Men om han ikke vil kjøpe, kan han selge det til hvem han vil eller ha det bortflyttet til korsmesse om våren [3. mai]; men om det ikke da er borte, da eier jorddrotten huset.

Ordforklaringer

Leilending: en person som leier jord.

Publisert 15. mars 2018 11:37 - Sist endret 12. mars 2020 23:04