Fortelling om norske nybyggere i Amerika

Kilden

Mer informasjon om kilden

[Romanutdraget er modernisert og forkortet.]

Om sommeren sto Peder opp med sola og la seg straks etter at den gikk ned. Ofte undret han seg over hvorfor den var så rød i ansiktet både om kvelden og morgenen. Det var kanskje fordi den hadde skint så hardt hele dagen og var trett og god som han selv. [...]

Om dagen holdt Peder til i tre værelser, gikk fra det ene til det andre uten å merke det selv. Men bare i ett av dem følte han seg helt hjemme og turte han riktig slippe seg løs. Her styrte og stelte han som han ville. Og hadde mange rare ideer. Her gikk han og drømte – og bygget på framtida. Hvordan han skulle ståke og styre når han ble voksen mann – alt dette lå opplagret her inne. Han hadde mye moro med sine drømmer. Men det artigste var å finne ut nye ting og legge til. Her inne stelte han med alt på engelsk.

I det andre bodde han sammen med sine søsken og med moren. Her var han ikke så glad. Det var som et hverdagsrom. Ettersom han ble større kjente han sterkere trang til å flytte på tingene og sette dem annerledes, sånn burde de ikke stå. Han prøvde det også, men skjønte at her fikk han lære seg til å være stille – ennå en stund iallfall. Men han måtte ofte undre seg over at ikke voksne folk kunne se hvor mye galt de gjorde! [...] Trege, det var hva de var, begge brødrene!

Nå skulle Dakota Territory snart bli stat, en uløselig del av selve Unionen. Her holdt folk møter og snakket om møter, og det ble diskutert politikk til folk ble utslitt. Eventyr og stortak i alt en hørte. Men her gikk både Ola og Store-Hans og sa ingenting. Sjelden dro de noe sted. Aldri fikk han være med. Og tror du mor fant på å rette på dem! Peder kunne bli så sint at han spyttet når han tenkte på alt dette.

--- Mor ja! Hun var verre enn alle de andre. Her hadde hun levd i Amerika aldri så mange år og kunne ennå ikke snakke skikkelig engelsk, og engelsk som var det letteste av alt i verden! Ikke brydde hun seg om det heller. Hun ville ikke engang prøve! Rett som det var, stod hun over dem med: ”Snakk norsk!” – Han måtte skamme seg når det kom folk til gårds som ikke forstod norsk. Hadde bare mor vært annerledes, ville dette rommet vært all right. Mor var forresten makelaust flink i mange ting. Det hendte hun visste akkurat på en prikk hva han tenkte på, og det hadde han mange ganger måttet undre seg over. Nå ja, vent nå bare til han ble konfirmert og voksen og fikk noe å si – da skulle han nok sette tingene der de skulle stå! I dette værelset gikk alt på norsk.

I det tredje også. Det var et mørkt rom, rart og stille og hemmelighetsfullt. Her var det bare han og Gud som holdt til. Mens han ennå var bare liten gutt, hadde mor fått være med, men nå var det for lenge siden slutt med det. [...] (D)en våren faren ble funnet vestpå prærien, ble det slutt på det intime kameratskapet mellom Peder og Gud. Gud ble plutselig et hardt, hjerteløst vesen en måtte se å passe seg for. [...]

[Peder på 12 år skal fremsi Abraham Lincolns Gettisburgh-tale i forkant av ”stormøtet i skolehuset”, et politisk folkemøte om innlemmelsen av Dakota-territoriet i unionen. Dakota ble til to stater i USA – Sør- og Nord-Dakota – i 1889.]

Peder kom opp på tribunen hvor Miss Mahon [hans lærer] stod og ventet. [...] – Mor – hvor var mor? Hun satt like foran ham der nede. Han fanget ansiktet helt, og det var annerledes enn han noensinne hadde sett det: - Så åpent og så inderlig godt i øynene, og høytidelig som om hun bad. Det sørgmodige, som hadde holdt på å kvele ham tidligere i kveld, lå nå omkring som en ramme. – Nei, nå skulle han riktig vise henne hvor vakker hans verden var!

”Four score and seven years ago,” begynte han glad. Ordene traff, og det kom gjenklang tilbake, som når han lå på brønnkanten og slapp småstein ned, - en rar, hemmelighetsfull lyd med dyp klang i. – Morens ansikt var vidåpent der nede, øynene klare som glass så han kunne se langt inn. Aldri hadde han sett henne slik. Og nå leste han stykket til henne, dypt og sterkt og i stor inderlighet. – Uhyret fremfor seg turte han ikke møte. Det lå der og lurte og ville kaste seg over ham hvis han så på det. Bare mor, bare mor skulle få høre dette vakre! Men så kom han til –

”But in a larger sense we cannot dedicate, we vannot consecrate, we cannot hallow this ground –” og var dermed inne i den del av talen han var urimelig glad i, og så var uhyret borte. Han så ut over forsamlingen, og det fantes ikke frykt hos ham lenger, bare en varm, skjelvende glede. Ansiktene foran ham møtte ham i glede og ville ham bare det som godt var, og han tok i så det sang i veggene:

”that this nation, under God, shall have a new birth of freedom; and that government of the people, by the people, for the people shall not perish from the earth.” [...]

Beret hadde sittet borte i skolehuset og hørt på alt som ble sagt. Det meste hadde gått henne forbi som fremmede lyder som ikke vedkom henne. [...] Enten her nå ble en eller to stater, det gjorde vel ikke livet lettere.

Og det var Peder, - ja du store verden, han Permann! Hadde ikke gutten hadde stått der og talt så vakkert til et fullpakket hus som om han aldri hadde gjort annet hele sitt liv! Hun hadde følt hvor inderlig han gav seg hen i alt det han sa – følt det og vært glad på en måte, men redd allikevel – det man gav seg hen i, det hadde lett for å ta en helt! Og nå satt hun der igjen og var redd: Aldri hadde hun fått ham så interessert i noe. – Holdt fremmede krefter på å ta ham bort fra henne? Å ja, det var nok slik, og aldri hadde det vært så galt som siden han begynte på skolen i høst. Alvoret la seg i ansiktstrekkene og gjorde dem store som svulmende årer.

Noe hadde hendt henne der borte, som hadde gjort henne harm. Hun begynte å se på det, og hånden skalv så sterkt at hun lot den synke ned på arbeidet: – De fleste var gått sin vei, guttene var ute og satte for hestene. Hun hadde tatt på seg kåpen og satt og ventet. Så var det denne jåla av en lærerinne kommet til henne, hadde satt seg ved siden, lagt begge hendene på låret, satt ansiktet like opp i hennes og hadde gitt seg til å snakke. [...] Jo – det var det at Peder snakket engelsk med utenlandsk aksent, og den måtte han for enhver pris bli kvitt! For tenk om en amerikaner, og spesielt en med slike gaver, ikke skulle snakke rent engelsk! Og ble han ikke kvitt den fremmede uttalen nå, kunne den bli sittende for livet – Beret var til sist blitt sint over denne smørblide morsomsorgen hos et vilt fremmed menneske. Noe hadde hun skjønt og noe ikke. Hun hadde reist seg og sagt på sitt gebrokne engelsk at det gjaldt vel mer at gutten lærte å forstå sin egen mor enn at han ble fin i snakket! – Hvis ikke Store-Hans akkurat da hadde kommet og sagt fra at nå var de ferdige til å kjøre, visste hun ikke hva galt hun kunne komme til å si. [...]

Ved siden av klokka hang et stort bilde av Berets avdøde mann, forstørret og i svær ramme, med sort tøy viklet om kantene. Bildet var tatt på markedet året før de reiste fra Norge. Han Per Hansa hadde visst vært i det glade hjørnet den dagen han tok det, for når lyset falt heldig, satt han der oppe på veggen og lo til alt det de gjorde. Det hendte i natt som så ofte før når hun ikke så noen utvei, at hun ble sittende og se på bildet som om hun ville spørre ham til råds.

Så, han snakket ikke fint nok, han Permann? – Og moren skulle gi seg til å lære et fremmed språk for å få ham flinkere i engelsk? – Og nå var det ikke annet enn engelsk med barna så snart hun ikke var med i samtalen. Det er snart ikke mye igjen av oss nå, fortalte hun til bildet. Snart kan vi ikke snakke lenger! – Ansiktet borte i mørket så ut til å smile og spørre hva det var hun tullet med. – Det led langt over midnatt, og ennå satt Beret der med arbeidet.