Under den store nordiske krig forsøkte den svenske kong Karl 12. å erobre Norge to ganger, først i 1716 og så i 1718. Begge forsøkene mislykkes. Det ene fikk katastrofale konsekvenser.
I 1718 invaderte svenskene Fredriksten festning i Halden. Karl 12. som var personlig tilstede, ble om kvelden den 30. november truffet av en kule og døde straks. Etter dødsfallet hevet svenskene i Halden beleiringen og forlot landet.
Samtidig hadde en svensk hær, under general Armfeldts ledelse, invadert Trøndelag. De forsøkte å beleire Trondheim, men hadde store vanskeligheter med å få tak i mat. Da general Armfeldt fikk vite at Karl 12. var død, bestemte han seg for straks å trekke styrkene sine tilbake til Sverige.
På vei over fjellet ved Tydal nyttårsdagen 1719 ble Armfelds hær overrasket av en storm, og omkring 3000 svenske soldater døde på fjellet. Noen dager senere, da stormen hadde lagt seg reiste det norske skiløperkompaniet, under ledelse av major Emahusen opp på fjellet.
I kildeutdragene under kan du lese hans beskrivelser av synet som møtte dem.
Kilden
| Tittel: |
Kilde 1: Rapport fra Major Emahusens til general Budde, 19 januar Kilde 2: Brev fra Major Emahusen til Georg von Bertouch, kommandant på Akershus festning, 28 januar |
|---|---|
| Datering: |
1719 |
| Opphav: | Major i det norske skiløperkompaniet, Jens Henrik Emahusen |
| Hentet fra: |
Kilde 1: Boberg, Torsten og Erik Maijström. Tretusen man kvar på fjället. Hugo Gebers forlag, Stockholm: 1944, s. 250 Kilde 2: Øverland O. A. Armfeldts tog Nordenfjelds 1718. Kristiania_ A. W. Brøgger, 1879, s. 64 |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
Kilde 1:
Allerede da jeg var kommet ¼ mil fra bygda, fant jeg her og der døde soldater liggende i snøen. Jeg tok med noen hester og bega meg videre. Proviant og ski lastet jeg på hestene. Alle steiner og tuer på fjellet var barblåst. Noe som gjorde at vi bare her og der kunne bruke skiene. Jo lenger bort vi kom, jo flere døde så vi i armeens vei. Da jeg var kommet over Esandsjøen, som er en mil lang, lot jeg hestene vende tilbake, og fortsatte deretter med troppen mot Ramlien. Da jeg var kommet ¼ mil fra sjøen fant jeg de døde med gevær og full mundering liggende i hauger på 10 til 12 mann.
Jeg sendte et bud etter de hjemsendte hestene og fortsatte lenger inn i fjellet. Jeg etterlot en underoffiser og 4 mann som skulle forsøke å berge det meste av geværene og munderingene og laste det på sleder.
Jeg støtte på flere døde soldater. Til sist ble jeg på litt avstand oppmerksom på en liten ild og noen levende mennesker. Da jeg nådde fram, må jeg i sannhet si jeg ble forferdet. Soldatenes døde kropper lå i de mest forskjellige stillinger i full mundur med ranslene på ryggen hele fjellet bortover. Jeg lot alt ligge og bega meg videre ½ mil mot Enaelva (der grensen går mellom Norge og Jemtland, halvveis til Handøl) Her fant jeg en helt ny metallkanon og to sleder med ammunisjon. Døde mennesker og hester samt sleder lastet med korn fantes overalt. Mange løse hester drev omkring i fjellet. Ved en liten ild satt 5 ennå levende, men ille forfrosne finner. Disse finnene sa at av ti mann hadde bare en kommet levende frem til Jemtland. Jeg kan derfor si at Gud har straffet fienden hardt. Av hele hans infanteri skal bare 500 ha blitt berget.
Jeg sendte 2 underoffiserer og 12 menige lenger innover mot Handøl. Sent på natta kom de tilbake og meldte at jo lenger de kom, jo flere døde mennesker og hester, samt lastede sleder så de.
Da det led langt ut på natta og det begynte å sette inn snødrev fra vest, bega jeg meg på veivisernes og de medfølgende bønders råd tilbake til Østby. Om vi hadde fortsatt mot Handøl fra Ena, der det finnes en smal stripe med bjørkeskog, så kunne det gått ille, da det lenger fremme ikke finnes en stikke ved å oppdrive. Vi kom til Østby ut på morgensiden etter å ha streifet omkring 7 mil i fjellet. Før vi snudde, hadde jeg i samsvar med general Buddes ordre sendt en veiviser og 2 mann til Handøl for å rekognisere.
Mesteparten av vårt bytte består av gevær, kårder, bajonetter, patrontasker og geheng. Det var vår lykke at vi snudde og ikke dro lenger inn i fjellet, for kort etter brøt stormen ut med sådan styrke, at vi ikke ville ha klart oss oppå fjellvidda, ettersom vi var dårlig utstyrt med klær og sko.
Kilde 2:
Jeg er ikke i stand til at skildre den svenske hærs undergang slik som jeg har sett den. På hele fjellet er der ingen ved å finne, og da de siste marsjerte opp på fjellet, begynte uværet, som varte i fire dager. Det var et sørgelig og gyselig syn! Menneskene lå døde i hauger på 30, 40, 50 og flere, i full mundur med ransel på ryggen, noen med geværet i armen; andre lå døde ved veien med mat i hånden, ja endog i munnen; rytterne sto på hodet i snø langs veien, således som de var kastet av hestene, mange hadde slått kolbene av sine geværer for å gjøre opp ild med- nei, jeg kan ikke beskrive det! Jo lengere man kom opp på fjellet, jo flere døde mennesker og hester fikk man at se. Bare få såvell av kavaleriet som infanteriet kan være komne over fjellet; de, som er det, må være forfrosne, hva rang de enn innehar; thi uværet og kulden var altfor gjennomtrengende!