De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718

Under den store nordiske krig invaderte Sverige Norge to ganger, begge forsøkene mislyktes.

Danmark-Norge deltok i den store nordiske krig mot Sverige i årene 1709‒1720. Den svenske kong Karl 12. forsøkte to ganger å erobre Norge, i 1716 og i 1718. Begge gangene stod svenske styrker i lang tid på norsk jord og okkuperte deler av Østlandet og Trøndelag. Forsøkene var mislykkete, først og fremst på grunn av dårlig matforsyning.

Oljemaleri av kong Karl 12. Kongen har sterke blå- og gulfarger i uniformen. Venstrehånden holder i skaftet på korden og høyre albue hvilder på en kanonmunning. I bakgrunnen ser det ut som o mnoe e ri bran og vi får inntrykk av at dette er en konge som er i krig.
Portrett av Karl 12. malt av Axel Sparre i 1715. Foto: Nationalmuseum, Stockholm/CC pdm

Grensefred

Etter krigsutbruddet i 1709 var det ingen krigshandlinger i Norge. Både den norske og den svenske hæren holdt seg i ro langs grensen. Soldatene holdt vakt for å hindre spionasje og ulovlig grensehandel. Ofte fikk de lov til å opp­holde seg hjemme på gården sin vinterstid. De tyngste byrdene for lokal­befolkningen var høye ekstraskatter og utskrivning av militære mann­skaper som staten påla dem.

Kun noen få ganger beveget militære avdelinger seg over grensen på plyn­drings­tokt. Det meste av krigføringen mellom statene foregikk andre steder, i Skåne og i Nord-Tyskland. Mot slutten av krigen endret dette seg på grunn av at Sverige hadde mistet alle områder utenfor det som er dagens Sverige. Karl 12. ønsket nå å erobre Norge. Det ville bringe ham på offen­si­v­en, og Norge ville være en forhandlingsbrikke i eventuelle freds­for­hand­linger.

Invasjonen 1716

Første forsøk kom vinteren 1716, da Karl 12. ledet en svensk invasjonshær over grensen. Svenskene krysset grensen den 8. mars. Den svenske hæren var delt i to korps. Kongen selv ledet første og dro over grensen ved Høland i Akershus. Der overrasket han en norsk avdeling under oberst Kruse, som kjempet tappert, men forgjeves. Karl ledet angrepet i egen person og havnet i nærkamp med den norske obersten.

Etter at Kruses avdeling var nedkjempet, marsjerte kongens korps til Gjeller­åsen, men da veien til Christiania var befestet, snudde kongen sørover og forente seg med det andre korpset, som hadde komme inn i Norge gjennom Smålenene, dagens Østfold. Den samlede hæren marsjerte så til Christiania, hvor de okkuperte byen og beleiret Akershus festning. Like før hadde visestattholderen i Norge og hans råd flyktet vestover til Bragernes, en del av dagens Drammen, og så til Skien.

Karl 12. mislyktes

Den norske hæren valgte en defensiv strategi og etablerte en sterk stilling på Gjellebekk mellom Drammen og Asker. Denne klarte ikke svenskene å ta. Karl 12. forsøkte å omgå nordmennene ved å sende ut en styrke på 500 mann.

Svenskene marsjerte nordover mot Ringerike gjennom Nittedal. De møtte kraftig motstand av bønder og landdragoner ved Harestua, men brøt seg igjennom. Planen var at den derfra skulle angripe de norske styrkene i ryggen. Men svenskene hadde blitt observert av norske spioner under marsjen. Den norske hærledelsen på Bragernes sendte da en avdeling fra Drammen. Nordmennene overrasket den svenske styrken ved Norderhov og tok dem til fange etter et kort slag.

Utover i april ble situasjonen stadig vanskeligere for svenskene. De mange soldatene og hestene hadde behov for enorme mengder mat og høy. Men det kom lite inn. Dessuten lå de norske festningene i Christiania, Fredrikstad og Halden i ryggen på svenskene. De norske styrkene i festningene sendte flere ganger ut patruljer for å erobre svenske postsendinger og for­sy­nings­trans­por­t­er. Gjentatte ganger overfalt de isolerte svenske av­del­ing­er. Karl 12. trakk seg derfor tilbake fra Christiania. Etter et feilslått forsøk på å erobre Fredriksten festning med et stormangrep i midten av mai, trakk han seg helt tilbake over grensen.

Fotografi av Fredriksten festning, detalj: kanonplass med flaggstang, Halden by i bakgrunn
Fredriksten festning i Halden. Foto: Forsvarsbygg

Invasjonen 1718

I 1718 invaderte svenskene igjen. Karls første mål var da den viktige grense­fest­ning­en Fredriksten ved Halden. Den ble beleiret med kanoner og ingeniørsoldater, som gravde løpegraver stadig nærmere festningsmurene. Kongen overvåket arbeidet personlig, men ble om kvelden den 30. november truffet av en kule og døde straks. Etter dødsfallet ble beleiringen hevet, og svenskene forlot landet.

Det har etterpå vært flere teorier om hvor kulen kom fra. Mange hadde grunn til å ønske ham død. Både folk flest og kongens rådgivere var krigs­trøtte. Sverige hadde lidd enorme tap, men kongen nektet å gå med på fredsforhandlinger. Det er derfor spekulert på om kongen kan ha blitt skutt av sine egne, men det er ikke funnet noe bevis for en konspirasjon. Mer sann­synlig er det at han ble truffet av en norsk kule, det ble skutt heftig fra festningen. Undersøkelser av kongens lik har også vist at kulen sannsynligvis kom fra norsk side.

Maleri som viser liket av Karl 12., båret av svenske soldater over snøkledd vei
Karl 12.s likferd, malt av Gustaf Cederstrøm i 1884. Public domain. Foto: Nationalmuseum, Stockholm

Karolinernes dødsmarsj

Samtidig hadde en svensk hær under generalen Armfeldt invadert Trøn­de­lag. Svenskene forsøket å beleire Trondheim, men hadde store van­ske­lig­het­er med å få tak i mat. Da Armfeldt fikk vite at Karl 12. var død, trakk han seg tilbake til Sverige. På vei over fjellet ved Tydal nyttårsdagen 1719 ble hæren overrasket av en storm, og 3000 svenske soldater døde på fjellet.

Norske skiløpersoldater gikk etterpå opp på fjellet. De rapporterte om hauger av menn som lå gjennomfrosne og døde, med geværer og full ut­rust­ning. Overalt lå det døde hester og folk om hverandre. Ifølge folkesagn luktet det lik på fjellet i mange år etterpå.

Emneord: Politikk og makt Av Ola Teige
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. des. 2023 21:06