Halvdan Koht om varsler før 9. april

Kildeintroduksjon

Hva visste utenriksminister Koht om tyskernes planer?

portrett av Halvdan Koht

Halvdan Koht (1873-1965) var historiker før og etter at han var utenriksminister. Som historiker har han gjort seg gjeldende blant annet som den som konsekvent brukte kildekritikk på sagalitteraturen.

Halvdan Koht var medlem av Arbeiderpartiet og utenriksminister i årene 1935 – 1941. Etter at regjeringen hadde flyktet til London måtte Koht gå av som utenriksminister, formelt den 21. februar 1941. Begrunnelsen var at han hadde vært for tilbakeholden som utenriksminister.

Koht, som alt var professor i historie, dro til USA og arbeidet der som historiker. I Washington, i 1941, hadde han en samtale med byråsjefen i Forsyningsdepartementet, Aake Ording, om hendelsene forut for det tyske angrepet på Norge. Det sentrale spørsmålet i denne samtalen var hvorvidt utenriksminister Koht var kjent med at det hadde kommet varsler om det tyske angrepet.

Kilden under er referatet av denne samtalen.

Kilden

Tittel: Samtale med Halvdan Koht om varslene om tysk angrep
Datering: 1941
Opphav: Halvdan Koht, tidligere utenriksminister
Hentet fra: Riksarkivet. Utenriksdepartementets arkiv. Boks 10618
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

Samtale med forhenværende utenriksminister Halvdan Koht i Washington 21. april. 1941 om begivenhetene før 9. april 1940.

Samtalen kom i stand på initiativ av Aake Ording [AP, byråsjef i Forsyningsdepartementet]

[...]

Koht begynte med å si: Jeg kan ikke huske noe bestemt om disse ting. Jeg vet det også av erfaring, dels av mine personlige erfaringer og dels av mine historiske studier, at man skal være forsiktig med å si at man husker slike konkrete ting. Når jeg tenker tilbake på disse begivenhetene så står alt før 9de april slik for meg at jeg kan ikke huske noe uten å ettertenke nøye og å undersøke det.

Når jeg tenker etter husker jeg to ting – Jeg husker at før nyttårsskiftet 1939/40 kom det en beskjed fra Danmark om at de regnet med tysk angrep på Norge.

– Det andre jeg husker er at under månedsskiftet januar-februar 1940 kom det en beskjed fra legasjonen i Berlin om at etter opplysninger de hadde fra pålitelig hold så ville der i umiddelbar framtid skje et angrep på Norge. Det var tale om det sydlige Norge. Men det kom jo ikke. De sa de hadde opplysningene fra meget vel underrettet hold. Jeg telegraferte og spurte hvem dette hold var og fikk beskjed om at det var så høytstående av man kunne ikke oppgi det i telegram eller i skriv, men de skulle sende en mann som skulle gi meg beskjed.

En tid senere kom det også en slik mann fra Berlin og ga meg beskjed fra Scheel [diplomat I Berlin] hvem den nevnte kilde var. Så vidt jeg husker var det en norsk forretningsmann som ble oppgitt, og jeg husker at jeg syntes det var rart at en norsk forretningsmann i Berlin kunne være en så høytstående og velinformert kilde. Jeg var derfor, og i det hele, skeptisk overfor de meddelelser som kom av denne art.

Jeg kan ikke huske noen av de konkrete tilfelle som nå nevnes for mig. – Det eneste jeg kan huske nå er at det visstnok kom en beskjed fra legasjonen i Berlin om at den tyske flåten skulle være på vei til Norge. Jeg tror at det var i uken før 9de april. Midt i uken, 3die eller 4de april, jeg kan ikke huske dagen. Jeg la vel ikke mere vekt på den beskjeden enn på den som kom i januar-februar.

– Jeg husker at det som opptok oss aller så sterkt i den uken var engelskmennenes aksjon og de farer for vår nøytralitet som truet fra den kant.

Jeg kan ikke huske noen andre slike henvendelser, ikke fra Danmark og ikke fra Sverige. (Ording nevnte for ham en artikkel i det amerikanske tidsskriftet «Look» av 22(4-41 «The men behind the State Departement» hvor det uttrykkelig nevnes at det gjennom Borden Harriman 8/4 blev gitt beskjed til den norske regjering om at den tyske flåte var på vei til Norge).

Det som De nevner om en beskjed fra Mrs Borden Harriman er det første gangen jeg hører om av Dem nå. – Hvis det var kommet noen slike beskjeder av betydning som utenriksråden hadde mottatt måtte han ha været mere opptatt av dem enn han tilsynelatende var da han jo reiste vekk.

(Ording reiste her det spørsmålet om den erindring Koht hadde om disse henvendelser og den vekt han la på dem kanskje var preget av den oppfatning han hadde av nytten i det hele av å gripe til militære motforholdsregler i en slik situasjon. Det var jo flere, også blant norske politikere, som mente at det ville være uforsvarlig å innstille sig på at det norske militær kunde bety noe overfor en angripende stormakt. Til dette svarte Koht:

Nei det var ikke min oppfatning. Det er ikke riktig, slik som for eksempel Hambros nye bok gir inntrykk av på dette punkt, at Norge var helt uforberedt og forsvarsløs. Vi hadde på plass en del av våre militæravdelinger på Sørlandet, hvor vi jo hele tiden ventet mest at et angrep ville komme hvis det noen gang skulle bli alvor. Vi hadde bemannet alle våre kystbefestninger. Og vi hadde mobilisert i Nord Norge.- Jeg husker at jeg levet jo hele tiden når det gjaldt disse ting i den oppfatningen, som jeg hadde fått av opplysninger fra fremtredende militære, at Oscarsborg for eksempel var det meget vanskelig for fiendtlig krigsskip å komme forbi, og hvis de kom forbi så ville de være i en rottefelle. Det samme ble sagt om Bergens befestninger.

Ording refererte den oppfatning som var meget alminnelig når det gjaldt vurderingen av Kohts holdning i tiden forut for 9de april og som gikk ut på at Koht, når krisen kom for alvor, mere var innstilt på at man måtte ordne seg med tyskerne og bøye unna for deres krav enn på å arbeide i forståelse med engelskmennene, Til dette svarte Koht:

Jeg vet at de trodde det. Jeg fikk spørsmål om det på pressekonferansen, fra Dombås, om hva min egentlige mening var hvis et valg ble nødvendig. Men jeg svarte at jeg trodde man måtte være enige med meg i at utenriksministerens egentlige mening på dette punkt ikke burde være kjent.  Det gjaldt jo nettopp å holde dem i uvisshet på dette punkt. Hvis engelskmennene hadde fått vite at vi tilslutt ville gått med dem så ville de gått til aksjon mot vår nøytralitet på et meget tidligere tidspunkt. Men det var jo min mening at vi ikke skulle gå med tyskerne. Det er riktig som det ble sagt av tyskerne selv, at da jeg uttalte at jeg selvsagt ville se til at vi, om krisen virkelig kom, ikke skulle komme på den gale siden, så mente jeg med den gale siden Tysklands side.

Vi levde jo ellers i ukene og dagene før 9de april i den tro at den engelske flåten patruljerte utenfor vår kyst, Da vi fikk høre om tyske skip i retning av Narvik, mandag 8de april, så regnet vi jo med at der var engelske skip i nærheten som ville ta seg av sakene. Senere har vi jo fått vite at den engelske flåte var gått ut fra Scapa Flaw søndagen 7de april, men at den ikke hadde funnet tyskerne og at den så, for storpartens vedkommende, var gått tilbake igjen.

(Ording kom tilslutt tilbake til et spørsmål som han også hadde reist tidligere under samtalen, nemlig om disse ting, særlig de nevnte varsler utenfra om Tysklands forestående aksjon mot Norge, ble forelagt/og/eller behandlet av regjeringen eller noen del av den. Til dette svarte Koht: )

Jeg husker ikke om noen av disse meddelelsene ble behandlet i regjeringen. Det er ikke mulig for meg å huske noe nærmere om alle disse ting. Det er sagt at papirene om dette som jeg er spurt om fra London er sendt meg derfra, og da De ringte tenkte jeg at kanskje nå var de kommet. Jeg venter nå på de papirene og så får jeg se hva det er og hva jeg kan huske. Jeg var jo meget omhyggelig med å gjøre nøyaktige notater om all slike ting under mitt arbeid hjemme. Og alt det vil jeg kunne finne frem igjen en gang etter krigen når vi kommer hjem. Men jeg har jo ikke noe av dette her. Før etter krigen kan det vel derfor neppe bli gitt noe fyllestgjørende svar.

Les lengre utdrag

Samtale med forhenværende utenriksminister Halvdan Koht i Washington 21. april. 1941 om begivenhetene før 9. april 1940.

Samtalen kom i stand på initiativ av Aake Ording [AP, byråsjef i Forsyningsdepartementet]

[...]

Skrivelsen gjaldt Kohts offentlige opptreden i Amerika som man frarådet. Man henviste i den anledning i skrivelsen til den kritiske holdning overfor professor Koht som var blitt alminnelig i den norske opinion på grunn av hans formentlige holdning og ansvar i dagene forut for 9. april 1940, og til at eventuelle misforståelser på dette punkt ikke kunne rettes ved en offentlig debatt om disse ting nå. –

Professor Koht var på det tidspunkt da skrivelsen ble sendt kommet til Canada, men ennå ikke til Washington, og da samtalen fant sted hadde minister Morgenstierne ennå ikke funnet anledning til å overlevere skrivelsen da han hadde været bortreist på en foredragsturne i Midt-Westen.

Ording innledet derfor samtalen med å meddele at en slik skrivelse var sendt, og med å nevne de der refererte tre varsler om den forestående invasjon som Koht skulle ha hemmeligholdt for Regjeringen og Stortinget.

Ording meddelte videre at han kom på eget initiativ uten noe offisielt oppdrag av noen art. Han hadde et personlig ønske om å få forelegge Koht selv disse ting som berørte ham (Koht) på en så alvorlig måte. Saken var blitt presserende da Ording samme ettermiddag som konferansen fant sted skulle forlate Washington for å reise til London. Han var derfor også beredt på at man der kunde ønske å få de nærmere opplysninger om saken som han måtte være i stand til å bringe.

Det etterfølgende er et forsøk på å gjengi så korrekt som mulig professor Kohts uttalelser under samtalen. Det er ingen ordrett gjengivelse, men det ble notert ned umiddelbart etter samtalen under Ordings reise fra Washington, idet samtalen ble avbrutt av hensyn til denne reise. Referatet fremtrer som en sammenhengende forklaring fra Koht, idet Ordnings mellomliggende spørsmål er utelatt.

Koht begynte med å si: Jeg kan ikke huske noe bestemt om disse ting. Jeg vet det også av erfaring, dels av mine personlige erfaringer og dels av mine historiske studier, at man skal være forsiktig med å si at man husker slike konkrete ting. Når jeg tenker tilbake på disse begivenhetene så står alt før 9de april slik for meg at jeg kan ikke huske noe uten å ettertenke nøye og å undersøke det.

Når jeg tenker etter husker jeg to ting – Jeg husker at før nyttårsskiftet 1939/40 kom det en beskjed fra Danmark om at de regnet med tysk angrep på Norge.

– Det andre jeg husker er at under månedsskiftet januar-februar 1940 kom det en beskjed fra legasjonen i Berlin om at etter opplysninger de hadde fra pålitelig hold så ville der i umiddelbar framtid skje et angrep på Norge. Det var tale om det sydlige Norge. Men det kom jo ikke. De sa de hadde opplysningene fra meget vel underrettet hold. Jeg telegraferte og spurte hvem dette hold var og fikk beskjed om at det var så høytstående av man kunne ikke oppgi det i telegram eller i skriv, men de skulle sende en mann som skulle gi meg beskjed.

En tid senere kom det også en slik mann fra Berlin og ga meg beskjed fra Scheel [diplomat I Berlin] hvem den nevnte kilde var. Så vidt jeg husker var det en norsk forretningsmann som ble oppgitt, og jeg husker at jeg syntes det var rart at en norsk forretningsmann i Berlin kunne være en så høytstående og velinformert kilde. Jeg var derfor, og i det hele, skeptisk overfor de meddelelser som kom av denne art.

Jeg kan ikke huske noen av de konkrete tilfelle som nå nevnes for mig. – Det eneste jeg kan huske nå er at det visstnok kom en beskjed fra legasjonen i Berlin om at den tyske flåten skulle være på vei til Norge. Jeg tror at det var i uken før 9de april. Midt i uken, 3die eller 4de april, jeg kan ikke huske dagen. Jeg la vel ikke mere vekt på den beskjeden enn på den som kom i januar-februar.

– Jeg husker at det som opptok oss aller så sterkt i den uken var engelskmennenes aksjon og de farer for vår nøytralitet som truet fra den kant.

Jeg kan ikke huske noen andre slike henvendelser, ikke fra Danmark og ikke fra Sverige. (Ording nevnte for ham en artikkel i det amerikanske tidsskriftet «Look» av 22(4-41 «The men behind the State Departement» hvor det uttrykkelig nevnes at det gjennom Borden Harriman 8/4 blev gitt beskjed til den norske regjering om at den tyske flåte var på vei til Norge).

Det som De nevner om en beskjed fra Mrs Borden Harriman er det første gangen jeg hører om av Dem nå. – Hvis det var kommet noen slike beskjeder av betydning som utenriksråden hadde mottatt måtte han ha været mere opptatt av dem enn han tilsynelatende var da han jo reiste vekk.

(Ording reiste her det spørsmålet om den erindring Koht hadde om disse henvendelser og den vekt han la på dem kanskje var preget av den oppfatning han hadde av nytten i det hele av å gripe til militære motforholdsregler i en slik situasjon. Det var jo flere, også blant norske politikere, som mente at det ville være uforsvarlig å innstille sig på at det norske militær kunde bety noe overfor en angripende stormakt. Til dette svarte Koht: )

Nei det var ikke min oppfatning. Det er ikke riktig, slik som for eksempel Hambros nye bok gir inntrykk av på dette punkt, at Norge var helt uforberedt og forsvarsløs. Vi hadde på plass en del av våre militæravdelinger på Sørlandet, hvor vi jo hele tiden ventet mest at et angrep ville komme hvis det noen gang skulle bli alvor. Vi hadde bemannet alle våre kystbefestninger. Og vi hadde mobilisert i Nord Norge.- Jeg husker at jeg levet jo hele tiden når det gjaldt disse ting i den oppfatningen, som jeg hadde fått av opplysninger fra fremtredende militære, at Oscarsborg for eksempel var det meget vanskelig for fiendtlig krigsskip å komme forbi, og hvis de kom forbi så ville de være i en rottefelle. Det samme ble sagt om Bergens befestninger.

Ording refererte den oppfatning som var meget alminnelig når det gjaldt vurderingen av Kohts holdning i tiden forut for 9de april og som gikk ut på at Koht, når krisen kom for alvor, mere var innstilt på at man måtte ordne seg med tyskerne og bøye unna for deres krav enn på å arbeide i forståelse med engelskmennene, Til dette svarte Koht: )

Jeg vet at de trodde det. Jeg fikk spørsmål om det på pressekonferansen, fra Dombås, om hva min egentlige mening var hvis et valg ble nødvendig. Men jeg svarte at jeg trodde man måtte være enige med meg i at utenriksministerens egentlige mening på dette punkt ikke burde være kjent.  Det gjaldt jo nettopp å holde dem i uvisshet på dette punkt. Hvis engelskmennene hadde fått vite at vi tilslutt ville gått med dem så ville de gått til aksjon mot vår nøytralitet på et meget tidligere tidspunkt. Men det var jo min mening at vi ikke skulle gå med tyskerne. Det er riktig som det ble sagt av tyskerne selv, at da jeg uttalte at jeg selvsagt ville se til at vi, om krisen virkelig kom, ikke skulle komme på den gale siden, så mente jeg med den gale siden Tysklands side.

Vi levde jo ellers i ukene og dagene før 9de april i den tro at den engelske flåten patruljerte utenfor vår kyst, Da vi fikk høre om tyske skip i retning av Narvik, mandag 8de april, så regnet vi jo med at der var engelske skip i nærheten som ville ta seg av sakene. Senere har vi jo fått vite at den engelske flåte var gått ut fra Scapa Flaw søndagen 7de april, men at den ikke hadde funnet tyskerne og at den så, for storpartens vedkommende, var gått tilbake igjen.

(Ording kom tilslutt tilbake til et spørsmål som han også hadde reist tidligere under samtalen, nemlig om disse ting, særlig de nevnte varsler utenfra om Tysklands forestående aksjon mot Norge, ble forelagt/og/eller behandlet av regjeringen eller noen del av den. Til dette svarte Koht: )

Jeg husker ikke om noen av disse meddelelsene ble behandlet i regjeringen. Det er ikke mulig for meg å huske noe nærmere om alle disse ting. Det er sagt at papirene om dette som jeg er spurt om fra London er sendt meg derfra, og da De ringte tenkte jeg at kanskje nå var de kommet. Jeg venter nå på de papirene og så får jeg se hva det er og hva jeg kan huske. Jeg var jo meget omhyggelig med å gjøre nøyaktige notater om all slike ting under mitt arbeid hjemme. Og alt det vil jeg kunne finne frem igjen en gang etter krigen når vi kommer hjem. Men jeg har jo ikke noe av dette her. Før etter krigen kan det vel derfor neppe bli gitt noe fyllestgjørende svar.

Publisert 21. feb. 2019 14:02 - Sist endret 12. mars 2020 23:34