Arbeiderminner - Christiania seilduksfabrikk

Kilden

Tittel:	Arbeiderminner- Christiania Seilduksfabrikk.
Datering:	1900-1955
Opphav:	Lydbåndintervju hjemme hos fru M. Johansen I 1955. Intervjuer: Otto Gjerpe.

Hentet fra:	Stiftelsen Norsk Folkemuseum. Arbeiderminner, serie L- Tekstil. Oslo A-W, 1955-1960. (NF/ARK-100/-33/L/0003/02).
Rettigheter:	Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse fra Norsk Folkemuseum.

Mer informasjon om kilden

Lydbåndintervju (1955)

Hjemme hos fru M. Johansen, Toftesgt. 45 IV, Oslo

Fortellere:

• Amundsen, Selma, fru, f. 1889 i Oslo. Steenstrupsgt. 3. (Kom senere under samtalen)
• Hansen, Inga. frk., f. 1885 i Valle i Onsøy. Steenstrupsgt. 1.
• Johansen. M., fru, f. 1889 i Rælingen i Fet. Toftesgt. 45 IV.
• Magnussen, Kristine, frk., f. 1887 i Våler i Østfold. Steenstrupsgt. 1
• Syversen, Gudrun, fru, f. 1891 i Oslo. Sarpsborggt. 12.

[…]

O.G.: Når begynte De å arbeide:

G.S.: Jeg bynte å arbeide mens jeg gikk og leste jeg. Jeg var ke fylt 15 år.

[…] O.G.: Hvor begynte De?

G.S.: Jeg bynte på Christiania Seilduksfabrikk.

[…] O.G.: Hva slags arbeid fikk De der?

G.S.: Ja, først så skiftet jeg, var i spinneriet.

O.G.: Skiftet sneller?

G.S.: Ja.

O.G.: Var det ikke gutter som gjorde det arbeidet ofte, eller var det jenter?

G.S.: Nei, jenter. Men siden kom jeg opp i tvinneriet.

[…] O.G.: Når begynte dere andre på Seilduken?

M.J.: Jeg begynte da jeg var litt over 16 år jeg. Jeg begynte også å skifte.

K.M.: Jeg begynte ikke førenn i 1916. Jeg kom ikke hit førenn i 1916 jeg, til Oslo.

[…] O.G.: Og hvordan var det med dem. frk. Hansen?

I.H: Jeg bynte da jeg var 16 år. Jeg bynte som skiftepike, skifte sneller på maskinen. Men jeg hadde en søster som gikk på fabrikken føre meg jeg, det var hu som hjælpa meg så jeg kom inn på fabrikken. Jeg hadde ingen her i byen hvis det ikke hadde vært henner. Hu hadde vært på fabrikken i 3-4 år.

O.G.: Hvordan var det med Dem, fru Johansen, hadde De noen kjente her?

M.J.: Nei, jeg hadde ingen kjente, men jeg traff en kjent en som hadde gått i klassen min. Og hu sae det ate: «Du burde gå bort der å høre,» for jeg blei lei av dissa huspostene. Og så bynte jeg der borte.

O.G.: Hadde De lyst til å begynne der da?

M.J.: Nei, i førsten så hadde jeg ke no større løst, for jeg syns det var så stygt der borte. Jeg likte meg ikke der. Men så gikk jeg ei stønn senere jeg, og så ville jeg si opp og slutte, for dem hjemme likte ikke jeg gikk der heller. Men så fikk jeg komma te tredje etasje […]. Der likte vi vårs, der virkelig likte vi vårs godt.

K.M.: Vi var tvinnersker alle tre vi (K.M., G.S. og M.J.)

O.G.: Men de er ikke?

I.H.: Nei, spinnerske.

O.G.: Var det ingen av dere som likte den skiftinga av snellene?

I.H.: Nei, jeg hadde gått der, så lærte vi å spinne. Og så fikk vi da spinnemaskiner da etter som andre slutta. Jeg var spinnerske i 33-34 år. Men så kom det nye maskiner, så dem hadde jeg ke interesse for, ikke orka jeg heller. Så blei jeg fløtt over te lin-veveriet, så over stykker og sånn. Og der var jeg helt te jeg slutta, i 52. Der likte jeg meg godt. Ja, jeg likte meg i spinneriet og, så lenge vi hadde de gamle maskinene. Men de nye, dem greide jeg ikke.

[...] O.G.: Pikene begynte altså å skifte sneller?

M.J.: Ja.

O.G.: Var det bare piker der?

M.J.: Ja, det var bare piker. Det var bare mannfolk som lissom olja dissa reimene under taket. Det var ke mer enn en par mannfolk der da. De skjønner det er en spinnemaskin, og å mange sneller var det i da - det er 78 eller 80 eller å mange de hadde: Og så var det 5 og 6 piker, så hadde dem 10 eller 12 sneller hver, som dem skulle skynde seg å ha av da vet De. Og da var det om å gjøra å væra rask, og hvis ikke en var rask da, så puffa dem te dere som bare det.

O.G.: Hvem gjorde det?

K.M.: Spinnersken.

G.S.: Ja henne overskifteren.

M.J.: Vi sto under henne vi, kan tenke seg hu var lissom sjefen våres. Og hvis vi ikke skynda vårs da så, ja det er mange som har gjort det med meg, i førsten da.

O.G.: Hvor mange sto under henne?

M.J.: Da jeg bynte, så tror jeg det var 7 piker som var under henner som lissom hadde maskinen. Og så blei de fløtt oppover etter å flink de blei, helt te de kom te den øverste toppen. Og da hvis du var riktig flink da og dem likte deg, så fikk du lære åsså bli skjøtejente. Siden blei du spinnerske. Men så vet du det var enkelte som fikk bytta seg over på andre avdelinger, og da blei dem gåendes altså. Det er pen avdeling, den tvinneriavdelingen.

O.G.: De spinnerskene kunne ofte være litt strenge?

M.J.: Dem var lissom litt strenge. Dem måtte væra strenge og dem vet De.

K.M.: Måtte væra raske.

M.J. Dem hadde akkord dem skjønner De, skulle greie visse skift om dagen dem.

[…] O.G.: Det ble nokså hardt da siden disse hadde akkord?

M.J.: Ja, de lærte å bruke fingra og væra rask.

O.G.: Det ble nokså hardt arbeid da?

M.J.: Te å bynne med så, men når du fikk teknikken i dere, så gikk det fort. Nei, da var det verre der oppe hvor vi var i tredje etasje. Der var det tungt arbeide.

O.G: Det arbeid som kvinnene hadde, ble regnet for litt lettere enn det mennene hadde?

M.J.: Jeg vet ikke å jeg skal si jeg. Det var veldig tungt det vi hadde.

O.G.: Hvordan var det med kvinner når de giftet seg, fortsatte de på fabrikken da?

M.J.: Ja, mesteparten gjorde det. Så sant dem kunne, så gjorde dem det altså.

O.G.: Når de fikk barn…

M.J.: Ja, da bærte dem dem i Fossveien 19 da. Ja, ikke jeg har gjort det altså, men mesteparten gjorde det altså. Det er et sånt et krybbe vel.

O.G.: Hvor lenge pleide de å være borte når de gikk barn?

G.S.: 5 uker.

M.J.: Nei, 6 uker.

O.G.: Var det noe arbeid som ble regna som helsefarlig på fabrikken?

M.J.: Det kan det eneste væra, det var stygt ved heklane, nå har dem retta på det mye.

S.A.: Helsefarlig var vel i hampen det vel. Vondt for å puste fikk dem ja. Alle som bynte der, så fikk dem en slags syke de første dagene. Det hadde jeg og det.

O.G.: I hekleriet?

M.J.: Ja, jeg bynte i spinneriet jeg altså, men alle fikk en syke når dem bynte der, for det ate det var for tung luft.

O.G.: Over hele fabrikken?

M.J.: Mesteparten fikk sånn dem kalte - jeg vet ikke om jeg tør å si det å dem kalte det for jeg, men det var støvet som... altså du blei kvalm, helt kvalm så du ville kaste opp. Men så gikk det over.

S.A.: Det kom av støvet og oljen det.

M.J.: Jeg var syk i mange dager jeg altså. Det blei mesteparten. Men så gikk det over igjen.

G.S.: Møkkasyke kalte dem det.

[…] O.G.: Var det noen arbeidsulykker der noen gang?

M.J.: Å ja da, mange arbeidsulykker der. Jeg kan huske en mann som falt ner i ei tjæretønne, falt ner i tjæregryta. Men den første ulykka som jeg så der, det var ei pike som tok av seg hele armen. Det var ikke sånn skjerm foran hjulet, det var sånn spinnemaskin, og så skulle a lissom skynde seg og svinge seg rundt, og så kom armen helt innte det store hjulet. Hu sleit av seg armen, var 16 år bare hu. Det var skiftepike det. Det var ei tante som har tatt av seg 3 fingrer der og.

G.S.: Hu pusset drev mens maskinen gikk.

M.J.: Ja, vi blei nekta det.

O.G.: Det var på spinneriet?

G.S.: Ja.

O.G.: Det var altså ulovlig?

G.S.: Ja, hadde ikke lov te pusse drev mens maskinene gikk. Men det var det mange som gjorde.

M.J.: Og så han som gikk med under taket, han som gikk opp litt føre klokka var ett en gang, og skulle ordne med noe, han dere som hadde feil i bena og så blei slengt rundt hele salen.

S.A.: Han hadde fått varsel at han ikke skulle gå opp.

M.J.: Han døde altså. Det er ikke fært mange år siden det. Så han som datt ned i tjæretønna, i tjæregryta, en av nilsegutta. Han hoppa rett ut i elva, sto oppe i vinduet og så han hoppa rett ut i elva.

S.A.: Han skulle klyve opp…

M.J.: Og så glei n visst. Ha døde av bare brannsår han. Det er flere år siden.

O.G.: Var det noe sted hvor det var spesielt farlig?

M.J.: Jeg tror det var mest i spinneriene.

S.A.: Og så spolemaskinene.

M.J.: Det var en som lugga av seg hele håret. Og så på hekla og trur jeg det var. Farlige maskiner vet De.

O.G.: Ble det gjort noe for å hindre ulykker?

M.J.: Jo da, det blei store forandringer. Det blei skjermer foran hvert hjul og mye forsikringer blei det.

O.G.: Når kom det?

M.J.: Det blei ikke fært mange år etter før enn de rette både på det ene og det andre.

O.G.: Kan Di si omtrent når de begynte å rette på dette?

S.A.: Etter 1906 så satte dem inn sånne kapsler på maskinene i spinneriet.

M.J.: Så ikke vi fikk skjørtene borti vet De, vi kunne få klærne borti. Men det blei jo strengere og strengere. Og hvis dem gikk inn for eksempel og pussa når maskina gikk, og det da skjedde noe galt, fabrikken hadde jo ikke no med det da. For det meste så måtte n jo bøye seg for det vet De.

O.G.: Hvordan var det med renhold på fabrikken? Var det ikke mye støv?

M.J.: Å fryktelig, fryktelig mye støv.

[…] O.G.: Kunne dere få vasket dere der borte, hvordan var det med sånt?

S.A.: Varmt vann har vi ke, ikke te dags dato.

O.G.: Men det var vaskerom?

S.A.: Vi har bare en vask inne på sjølve arbeidssalen.

O.G.: Sånn har det vært hele tiden?

I.H.: Ikke i førstningen.

M.J.: Vi måtte flye helt ner i gården og vaske vårs. Det er mange år siden. Nå er det jo lange vasker ved vegga nå, og W.C. oppe i etasjen. Nå er det jo flott der nå.

O.G.: W.C., var det heller ikke det inne?

M.J.: Nei, det var neri gården det, forskjellige steder.

O.G. Spiserom, hvordan var det med det?

S.A.: Det er en pen spisesal. Spisesalen var ganske bra før og den, men nå er den jo moderne.

M.J.: Det var stor spisesal, men det var så få som gikk dit. Det var bare dem som var i kaleriet (karderiet) som gikk dit. Det er for langt for vårs å fly helt opp i en annen bygning. Du måtte lissom ner alle trappene og over gården.

S.A.: Nydelig bad der borte.

M.J.: Det har vært bad bestandig der.

I.H.: Det var da bad der i 1901.

O.G.: Men det var jo spring bare ute i gården?

M.J.: Ja, men det var faste badedager på badet.

O.G. I spiserommet var det vel ikke plass til alle arbeiderne?

M.J.: Nei, en kan jo ikke vente det, det var jo 1100 arbeidere der. Den gangen, i førsten jeg gikk der, var det 1100. Men nå er det vel ikke mer enn 400 vel.

[…] O.G.: Hvordan foregikk arbeidet? Satt eller sto dere?

M.J.: Nei, vi sto, hele dagen.

G.S.: Sto og gikk frem og tebake te den maskin.

O.G.: Og hva gjorde dere da?

M.J.: Knøyt, fra morran te kvelden.

O.G.: Ble dere ikke veldig trøtte i hendene av det?

G.S.: Nei, vi ble så vant te det så.

M.J.: Nei, vi ble så vant te det så vi gjorde ikke noe av det. Men De skjønner det ate når dem får gått i årevis, så får dem vondt i bena der av ståinga.

O.G.: Det går ikke an å bruke stoler der?

M.J.: Nå er det visst mange som har fått stoler. Dem som satt og nøsta, dem hadde stoler, dem som nøster de dere hyssingnøstene vet De, store og små. Ja, ikke dem store, dem måtte stå. Men dem som hadde de små, dem måtte sitta altså.

O.G.: De likte arbeidet selv om det var anstrengende?

M.J.: Ja, vi likte oss så godt der oppe så.

[…] O.G.: Fikk dere lønna utbetalt kontant hver uke?

G.S.: Ja.

O.G.: Det var ikke noe trekk i lønna?

M.J.: Jo, sykekasse. Vi har hatt egen sykekasse.

[…] I.H.: Vi hadde privat sykekasse på fabrikken helt te 1912. Da kom trygdekasse hit, da blei den andre opphevd.

O.G.: Hvor mye fikk De utbetalt hvis de var syke da?

S.A.: 6 kr. uka.

O.G.: Det var for et begrenset tidsrom?

S.A.: 6 uker.

O.G.: Siden da?

S.A.: Siden måtte vi leva sjøl.

[…] O.G.: Hvis noen gjorde noe særlig godt arbeid, fikk han noen belønning for det noen gang?

M.J.: Neida.

O.G.: Men derimot kunne dere få mulkt viss det var noe galt?

I.H.: Ja, hvis vi skofta, fikk vi 50 øre i mulkt, det har jeg fått. Hvis vi kom 5 minutter for seint i porten, så fikk vi 10 øre i mulkt.

M.J.: Men pengene gikk te pensjonskassa, sae dem. Jeg var borte i 3 dager en gang jeg, da jeg kom hjem, fikk jeg 50 øre i mulkt. Men jeg bråka litt for det dere der, for jeg mangla bare en måned på 5 år jeg, og da skulle jeg ha 3 dagers ferie med lønn, så fikk jeg ikke det.

S.A.: Nei, lønn fikk dem ikke.

M.J.: Ja, jeg fikk iallfall ikke fri.

I.H.: I førstningen da jeg arbeida der, da arbeida jeg i nesten 8 år, da fikk jeg 3 dagers ferie uten lønn.

M.J.: Jeg husker jeg skulle væra med dette selskapet ut på Lindøya, og så skofta jeg i 3 dager. Kom tebake, fikk jeg huden full, dem var så sinna på meg så.

O.G.: Formannen?

M.J.: Ja, de inne på kontoret, og spørte åffer jeg skofta, spørte om jeg var syk. «Nei,» sa jeg, «jeg har ke vært syk, men de andre fikk fri, så kunne også jeg ha fått, når det mangla bare en måned.» Så fikk jeg 50 øre i mulkt.

O.G.: Kunne de få mulkt av noen andre grunner enn skoft?

I.H.: Nei, det jeg tror ikke dem fikk. Nei, det har jeg ikke hørt. Men det blei slutt med det mulktsystemet, og nå tror jeg aldri det er noe sånt. Jeg trur det hadde vært bra om det hadde vært, for da hadde dem ikke tørt å skofte så. I dag skofter dem jo rett som det er.

[…] O.G.: Hva brukte dere fritida til, om søndagene og om kveldene?

M.J.: Da hadde vi nok å gjøra når vi kom hjem. Og søndagene, da tok vi med vårs mat og dro på Ekeberg. Det gjorde jeg iallfall. Det var i førstninga vi bodde i gården her. Men når vi var yngre, så var vi andre steder da vet du.

S.A.: Vi var iherdige vi, dro på fikse og, dro med fiskekjælke helt opp te Songsvann.

?.?.: Og enda sto vi på arbeide te klokka 6 om kvelden, og pynta vårs og kledde vårs og var ute når klokka var halv syv. Vi var mere kvikke, vi var ikke slitne, vi sa ikke vi var slitne.

O.G.: Hvilke steder pleide dere å gå?

M.J.: Når vi var yngre altså, før jeg ble gift, da dro jeg gjerne ut og dansa litt jeg. Mesteparten dreiv med det, både i foreninger og sånt no. Vi var i Turnhallen og Teknikern og forskjellige steder.

O.G.: Var det mest arbeidere som gikk der?

M.J.: Ja, det var foreninger, forskjellige fagforeninger, som rørleggere og blikkenslagere og alt sånt no. Da pynta vi vårs og gikk.

 […] O.G.: Hvordan så folk på fabrikkarbeiderne den gang, ble de sett litt ned på?

M.J.: Nei… ja, det kan væra blant enkelte.

S.A.: Det er det te dags dato det.

M.J.: Men nå tror jeg det er bedre med det.

S.A.: Å nei da. Kommern lissom blant andre, så vil dem gjerne se ned på dem som er på fabrikk. Det er dumt syns jeg.

M.J.: Nå hører jeg ikke så mye av det, men før hørte jeg mye altså. For da vet du du kunne ikke si det, om du blei kjent med en, så kunne du ikke si det du gikk der borte. Da skamma du deg sånn.