Oscar Braaten: Fabrikkjentene

Kildeintroduksjon

"Når jeg tenker på fabrikkfolkene, da er det mest fabrikkenes kvinner jeg ser for meg." skriver Oscar Braaten i teksten Akerselven.

Forfatteren Oscar Braaten (1881-1939) vokste opp på Sagene i Oslo. Faren emigrerte til Amerika før han ble født så Oscar Braaten vokste opp med moren og en søster blant fabrikker og arbeidsfolk. Miljøet han vokste opp i satte preg på hans forfatterskap. Særlig er han kjent for realistiske skildringer av fabrikkarbeideres liv og livet på Kristianias østkant i første halvdel av 1900-tallet.

I kildeutdraget under kan du lese et utdrag fra teksten Akerselven der Braaten skildrer livet til kvinnelige fabrikkarbeidere.

Beierbrua. "Fabrikkjentene", laget av billedhugger Ellen Jacobsen. Foto: Glen H. Widing. Eier: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Kilden

Tittel: Akerselven
Datering: 1918
Opphav: Oscar Braaten
Hentet fra: Oscar Braaten m.fl. Kristiania. Kristiania: Cappelen, 1918. s. 67-78.
Rettigheter:

CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

[…] Mange broer fører over Akerselven. […] Bro nummer tre ovenfra er Beierbroen, som jeg skulle ha lyst til å kalle fabrikkjentenes bro. Den som vil se litt av livet utenfor bulevardene, bør stille seg opp på denne broen ved seks-tiden en morgen. Han vil få se et kapitel av det daglige slit som han sent vil glemme.

Nedover fra Sandakerveien og Maridalsveien med alle deres sidegater, og oppover Thorvald Meyers gate fra Grünerløkka, kommer hastende mennesker på vei mot «Graah» eller «Hjula». Det er mest kvinner fra 15-16 års-alderen til 60-70 år. De eldste er tidlig ute, de kommer besindig gående med sin niste under armen, de er våkne og fullt restituerte etter nattens korte søvn. Men de unge! I siste liten kommer de, de er øre av søvn, de er grå av tretthet. En har ikke fått tid til å snøre igjen støvlene sine. Lissene slenger henne om føttene der hun springer. En annen har ikke fått satt opp håret for dagen, og hun løper og hoster med hendene oppe i håret, og med munnen spekket med hårnåler. Det gjelder å være inne før porten stenger. [...]

Når jeg tenker på fabrikkfolkene, da er det mest fabrikkenes kvinner jeg ser for meg. En mannlig fabrikkarbeider forekommer meg liksom ikke så ekte. Han kan være formann på et veveri eller spinneri i noen år, han kan være lagerarbeider eller pakker eller farger eller alminnelig sjauer og dagarbeider. Men han kan skifte plass dersom han er misfornøyd, han kan begynne på ”Sømmen”, på bryggeriet, på tobakksfabrikken, på maskinverkstedet. Han er ikke bundet til maskinen, han vever ikke, han spinner ikke, han er til å flytte på.

Men fabrikkjenten hun står plantet fast ved sin maskin. Ved sin maskin. En ekte fabrikkjente begynner slitet når hun er 15-16 år. Hennes mor underviser henne, hennes mor egger hennes ærgjerrighet. Den unge jenten assisterer som ”bakjente” noen år, til hun oppnår å bli betrodd sin egen maskin. Og når hun har fått den- vel, da står hun der. Den ekte fabrikkjenten forlater aldri sin maskin, hun lærer å forstå alle dens nykker og luner, hun lærer seg til å drive den så ingen har drevet den slik før henne. Jo, hun har det moro om kveldene etter klokken 6, hun kan forelske seg, hun kan ta ”fast følge” og hun kan gifte seg. Men fabrikkjente er hun like fullt om hennes stue fylles av små, fabrikkjente er hun til barna legger henne i kisten. Og gud nåde den som vil kalle henne for frue eller madam. – Å nei, jeg har vel ikke gjort så mye gæli at jeg ikke kan få gå for ei skikkelig fabrikkjente! Det skulle bare mangle at dere skulle ta fra meg den æra også!

Fabrikkjentene blir ofte hånet. Især de unge. Som rimelig er. Deres mote er ikke alltid fra i dag. Når damene nedi byen går med trange skjørter, da ler fabrikkjentene av dem et par år. Men så begynner de å ta etter. Og når ”damene” så omsider har slengt fra seg tønnebåndene, da spaserer fabrikkjentene i dem med små, forsiktige skritt. Når ”damene” går med en veldig ”walk” i håret, da flirer fabrikkjentene under panneluggen. Men når de endelig bekvemmer seg med å gjemme walken under sitt hår, da har byens damer frisert seg á la Cleo de Merode. Og de ler av fabrikkjentene, som rimelig kan være. Og fabrikkjentene ler igjen.

Fabrikkjentene er usedelige! griner byens damer. Kjære, det fødes da så mange uekte barn i fabrikkstrøkene! Min mening er at en fabrikkjente i alminnelighet ikke tenker større over begrepene sedelighet og usedelighet. Hun eier et legeme, som andre unge kvinner, hun eier kanskje en likeså stor trang til kjærlighet og hengivelse som hennes lykkeligere søstre. Men forholdene er jo ofte så vanskelige for henne. Hun blir glad i en gutt, de forlover seg, de gifter seg, alt går bra. Men hun tenker dessverre ikke alltid på kirken under sin elskov, og det hender det går galt. Hennes sjel blir ikke tilsmusset for det. Hun er i alminnelighet ikke mer bedervet når hun ligger på ”stiftelsen” med den vesle i armen, enn når hun satt i kirken på konfirmasjonssøndagen. Enda vanskeligere blir det jo å leve, etter at den vesle er kommet, dyrere blir det, evig mas natt og dag blir det. Men ikke slik å forstå at hun krøsser, dersom han Alexander vil vri seg unna. Hun har jo sin maskin og sin ukelønn! Kommer han Alexander igjen, nå så er det bra. Kommer en annen, ja, så går det også, og kommer ingen- kjære. Er jeg ikke i stand til å fø ungen min sjøl! Jeg setter inn ei krone på bankboka hans hver eneste uke, og jeg skal nok sørge for at han kommer seg fram i verda!

Det er stille i fabrikkarbeidernes bydel om dagen. Noen barn leker i gårdsrom og i gatenes rennesteiner, en melkevogn stanser utenfor melkebutikken, eller en ølvogn fra bryggeriet. Men ellers er gatene fredelige og tomme. Bare ved morgen og ved middag og ved kvelds fylles de. Av folk som flyr. Enten mot fabrikkportene. Eller hjem til det fattige bordet.

Men barna leker i gårdsrom og rennesteiner. De mødre som eier den lykke at de kan være sammen med sine barn dagen lang, som kan få lov å verne og stelle om dem og holde øye med dem, de kan vel vanskelig sette seg inn i hvordan den gifte fabrikkarbeidersken har det.

Hun og mannen må gå fra sine barn hver morgen før klokken seks. Barna sover. Moren skjærer brød til dem, har fløte i koppen til dem, legger et par pinner i komfyren, så kaffekjelen kan holde seg varm en stund utover. Hun brer over dem når hun går, hun kysser dem, hun nikker mot dem før hun lukker døren etter seg, hun forlater dem. For mange timer. Men når hun står nede ved sin spinnestol eller sin vev og lar tankene gå- da er det stuen eller kammerset hun atter ser foran seg. Våkner ungene tidsnok til skolen, tru? Passer de på å få seg litt mat? Ser de over leksene sine? Vasker de seg så de ser ut som folk?- og de som enda ikke er begynt på skolen, passer de seg for varmen? Eller for vognene på gata? Eller for elva?- Den minste var så svett i dag tidlig, skulle han væra sjuk, mon? Å, gud give at klokka snart var ett, så jeg kunne fly hjem og se til dom ei lita stønn!

Dag etter dag går slik. I evig engstelse, i evig uro. En uro som ikke gir seg før moren kan legge seg med barna om kvelden og holde armene beskyttende over dem en kort, fattig natt. Men angsten er oftest unødig. Barna lærer tidlig å ta seg i vare. De vet at de er overlatt til seg selv, at de har bare seg selv å stole på. Og når så mor kommer stormende hjem på sin korte middagsvisitt, møter de henne gjerne utenfor porten. Mamma! roper de. Og moren smiler. Men smilet leker aldri lenge om hennes munn. Fabrikkarbeiderens barn blir tidlig voksne.

Fabrikkarbeidernes fortjeneste har alltid været snau. Da jeg var gutt, tjente mennene 12-15 kr. uken, og ”jentene” 8-9. Nå er selvfølgelig lønnen adskillig større, men at det blir noe til overs når kjøpmannen og ”agenten” (han som går rundt i husene og setter ut klær på avbetaling) og husverten har fått sitt, det hender ikke. Men ikke slik å forstå at de taper motet. I vårknipen, når den ene lange helgen følger i hælene på den andre og stjeler mange dagers fortjeneste, da kan jo en og annen miste motet. Men de sturer aldri lenge. Blås! sier de. Vi skal nok rette oss opp igjen! Til sommeren skal vi sannelig ta en deilig ferie på landet!

Nå. Den deilige ferien på landet blir det sjelden noe av. Men de får ”rettet seg opp”. De får gjerne rettet seg opp såpass at de blir noenlunde gjeldfrie når det lakker mot jul. Også begynner de lange helgene igjen.

Akerselven er en foraktet elv. Men strevsommere og flittigere elv finnes ikke i Norge. Fabrikkarbeiderne ved Akerselven er heller ikke aktet som de skulle. Men strevsommere og flittigere folk finnes ikke i verden!

Les original kildetekst

Hele Oscar Braatens tekst om Akerselva, samt andre tekster om Kristiania kan leses på Nasjonalbiblioteket.no.

Publisert 11. okt. 2018 11:37 - Sist endret 13. mars 2020 15:48