I 1814 gjennomlevde Norge to valgprosesser, to nasjonalforsamlinger, krig og stormaktsforhandlinger. I løpet av året var landet styrt av tre ulike konger og opptil syv ulike regjeringskonstellasjoner.
Ingen kunne i januar 1814 ha forutsett verken hendelsesforløpet eller resultatet i november.
Opprør mot Kieltraktaten
Det som satte i gang revolusjonsåret 1814 var den såkalte Kielfreden 14.januar. Det var en fredsinngåelse mellom Sverige og Danmark, med de allierte stormaktene som aktive bisittere.
Avtalen innebar at Norge skulle ligge under den svenske kongens herredømme, og løste Norge fra det danske eneveldet ‒ en triumf for Carl Johan, Sveriges kronprins, som ble konge over Sverige og Norge i 1818 da hans adoptivfar Kong Carl XIII døde.
Kieltraktaten skulle skape fred i Norden og gjenopprette frie handelslinjer. Dette var bruddet med eneveldet i Norge, og en egen grunnlov var lovet fra svenskenes side. Men i Norge var man misfornøyd med å bli overlevert til Sverige.
Et opprør mot traktaten ble anført av Danmarks arveprins, Christian Frederik, stattholder i Norge. Dette opprøret, godt gjennomført på det gamle enevoldsmaskineriets strukturer, ble starten på det uforutsigbare året 1814.
Stormannsforsamlingen 16.februar
Kong Frederik i København befalte at Christian Frederik skulle slutte som stattholder og komme tilbake til Danmark. Dette ble ikke etterfulgt. I stedet la han planer for et selvstendig Norge. Christian Frederik var kronprins i Danmark, og i henhold til gammel dansk arve- og enevoldslovgivning mente han at han kunne kreve retten til Norge.
Han kalte derfor inn de 21 fremste menn på Østlandet for å rådføre seg videre om Norges skjebne. På dette stormannsmøtet 16.februar fikk han støtte for prosjektet om et selvstendig Norge, men forsamlingen krevde at prinsen skulle konsultere det norske folk gjennom valg og riksforsamling.
Fremste talsmann for dette var Georg Sverdrup. Stormannsmøtet ble en aristokratisk revolusjonsfullmakt for videre arbeid mot et selvstendig Norge. Christian Frederik fikk støtte for å kalle seg regent.
Grunnloven
Den 10. april samlet 112 valgte menn seg på Eidsvoll for å lage en grunnlov. Prosessen åpnet for bred meningsutveksling, særlig mellom to fraksjoner i forsamlingen, kalt «selvstendighetspartiet» og «unionspartiet».
Fraksjonenes fremste talsmenn var Christian Magnus Falsen og Herman Wedel Jarlsberg. Falsen, som ofte kalles for «grunnlovens far», var dessuten leder av Konstitusjonskomiteen – som forberedte prinsippene for grunnloven og selve lovens paragrafer – og han hadde bidratt som forfatter i hovedutkastet som fikk størst tilslutning i debattene i april og mai.
Den 17.mai daterte forsamlingen grunnloven og valgte prins Christian Frederik som konge av Norge. Den vedtatte Grunnloven la grunnlaget for et liberalt og rettferdig styringssystem i samtidens øyne: Vern av personlige rettigheter og friheter, en omfattende stemmerettsbestemmelse og et ettkammersystem for den lovgivende forsamlingen viste dette. Valg og riksforsamling ga legitimitet til opprøret mot stormaktene blant både folk og elite i Norge.
Krig og forhandlinger
Men Sverige og stormaktene ville ikke godta et selvstendig Norge. De mistenkte Christian Frederik for å ha gjort statskupp, og sendte diplomatiske utsendinger til Norge om sommeren for å overtale prinsen, nå nyvalgt konge av Norge, til å abdisere. Det førte ikke frem, men stormaktutsendingene godtok Eidsvollsgrunnloven som et dokument i de videre forhandlingene om Norges fremtid.
Situasjonen mellom Christian Frederik og Carl Johan, som regjeringsledere for Norge og Sverige, forble spent og de kom ikke til enighet om en fredelig løsning begge parter kunne leve med. Dermed ble det krig.
Norge tapte krigen, men vant freden gjennom forhandlinger med svenskene uten stormaktenes deltakelse. Betingelsene ble nedfelt i den såkalte Mossekonvensjonen 14. august. Konvensjonen fastslo at Christian Frederik måtte abdisere, og Norge fikk beholde grunnloven. Ifølge konvensjonen skulle dessuten en stortingsforsamling sammenkalles for å godkjenne abdikasjon, ny konge og union.
Carl Johans fred
Carl Johan ga Norge gode fredsbetingelser: Vi må regne med at han ikke ønsket en geriljakrig, slik Napoleon hadde opplevd i Spania. Det ville kostet penger og svekket moralen blant svenske soldater og politikere, i tillegg til at en krig ville styrket motstanden blant fremtidige norske unionspartnerne.
Carl Johan hadde i tillegg dårlig tid. Stormaktene hadde planer om en fredskongress i Wien som skulle skape orden i Europa etter Napoleon. Her gjaldt det å fremstå som en sivilisert og fornuftig statsleder; en krig i Norge ville skade kronprinsens omdømme blant Europas statsledere.
Det overordentlige stortinget
Selv om freden var sikret, var ikke kampen for norsk frihet over. Allerede i september prøvde svenske diplomater å endre på unionsbetingelsene som stod i Mossekonvensjonen, men det norske statsrådet stod imot og ville vente på et ekstraordinært storting som skulle diskutere og godkjenne endringene.
Dette stortinget ble kalt sammen 7.oktober og fikk tilnavnet Det overordentlige stortinget. I Katedralskolens høringssal i Christiania samlet representantene seg for å diskutere union, kongevalg og grunnlovens tekst.
De fleste var nye representanter. Kun 19 av 79 hadde vært eidsvollsmenn. Den fremste aktøren på dette tinget var Wilhelm F.K. Christie fra Bergen. Han hadde vært sekretær på Eidsvoll, men ledet forhandlingene i Det overordentlige storting – og med svenske forhandlere – på en svært fordelaktig måte for norsk selvbestemmelse.
Stortinget sikret friheten
Etter politiske dragkamper mellom unionsvennlige aktører, selvstendighetskjempere og kompromissvillige politikere, ble det vedtatt union 20. oktober. Den 4.november var grunnlovens tekst ferdig revidert og kong Carl XIII ble valgt som norsk konge.
Novembergrunnloven ble fundamentet for det politiske system og rettsvesen i Norge på 1800-tallet. Den politiske revolusjonen endte godt for Norge i 1814: Fred, grunnlov og en ny politisk kultur var et godt grunnlag for videre utvikling. Men man hadde ikke et demokrati. Selv om opptil 45 prosent av den mannlige, voksne befolkning ble gitt stemmerett i 1814, skulle det ta atskillige tiår før man oppnådde demokratiske seire i Norge igjen.
Se en video fra NRK Skole om hendelsene i 1814: