I januar 1814 inngikk Danmark fredsavtaler med Sverige og Storbritannia i byen Kiel. Danmark måtte gi fra seg Norge til Sverige. Dermed var en 434 år lang union oppløst. Men ingen nordmenn deltok i fredsforhandlingene.
Avståelsen av Norge var et svensk krav, basert på en avtale mellom Carl Johan og den russiske tsar Alexander i 1812, og var del av det diplomatiske oppgjøret med Napoleon og hans allierte.
Island, Grønland og Færøyene gikk til Danmark, som også skulle få kompensasjon for Norge i svensk Pommern, mens Sverige påtok seg Norges del av den gamle statens krigsgjeld.
Mot folkesuverenitet
Kieltraktaten demonstrerte at stormaktene fremdeles bygde på den gamle fyrstesuvereniteten der konger og fyrster hadde full råderett over folk og land, som de kunne annektere eller avstå som det passet.
I løpet av 1700-tallet var imidlertid tanken om folkenes selvstendige rett til å bestemme over stat og styreform blitt mer og mer intellektuelt akseptert, og samme tanke lå til grunn for den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776. Kieltraktaten kan dermed oppfattes som et angrep på prinsippet om ethvert folks suverenitet.
Et fristilt folk
Tanken om folkesuverenitet dannet et første, godt teoretisk fundert utgangspunkt for et norsk opprør mot Kieltraktaten.
I traktatens artikkel 4 løste Frederik VI befolkningen i Norge fra eden til arvekongedømmet som var avlagt under det siste norske riksmøtet på Akershus slott i 1661. Dermed mente de fleste lovkyndige at kongen også hadde stilt folket fritt til å velge sin egen styreform. Kongen kunne ikke samtidig oppheve gamle bånd, og så bare innføre nye ved å overgi landet til Sverige.
Men da kunne heller ikke andre arveberettigede i den gamle staten lenger gjøre krav på Norge. Statsform og statsoverhode skulle nå bestemmes av folket selv. Det var den beskjeden Christian Frederik fikk av Georg Sverdrup og andre i den norske eliten da han rådførte seg på Eidsvoll Verk 16. februar 1814.
Mobilisering mot Sverige
På dette tidspunktet hadde imidlertid Christian Frederik allerede begynt å berede grunnen for et opprør mot Kieltraktaten. Han unnlot behendig å la svenske innrømmelser overfor Norge bli kjent i offentligheten. Christian Frederik visste nemlig at det fantes et annet og vel så godt utgangspunkt for å reise kamp mot traktaten: Den overga Norge til arvefienden Sverige.
Ute blant vanlige folk var det selvsagt ikke bred kunnskap om rettsfilosofi og folkesuverenitetsteori. Derimot var det en utbredt motvilje mot Sverige og alt som ble oppfattet som svensk, enten dette bygde på erfaringer fra krig, eller på historier om undertrykkelse og overgrep fra svensk side.
Siden et opprør mot Kieltraktaten også var et opprør mot Sverige, ble det lettere å samle motstand og kamplyst ute blant folket.
Svenske fremstøt
Kieltraktatens betingelser for en sammenslutning med Sverige kan ikke kalles hårreisende. Den var ingen slavekontrakt, og Norge ble garantert å beholde sine lover, offentlige institusjoner og landegrenser. Carl Johan hadde dessuten gått med på at Norge i den nye unionen med Sverige skulle få sin egen, frie konstitusjon.
Svenske utsendinger og svenske propagandister prøvde å få spredd kunnskap om disse unionsbetingelsene til den norske befolkning. Men til liten effekt. Uviljen mot å «bli svensk» viste seg å ha dypere klangbunn enn mer luftige argumenter om fred, union og felles interesser
Nasjonens ære
Imidlertid var det også andre gode grunner til å kjempe mot Kieltraktaten: Gjennom århundrer hadde det vokst frem en bevisthet om en norsk æresfølelse, ikke minst på grunn av innsatsen til norske soldater. Dessuten fantes det en bred historisk viten blandt bønder og allmueom at Norge en gang hadde vært et stolt rike.
Når folk og hær selv ikke hadde lidd noe nederlag, ble det vanskelig å godta en internasjonal diplomatisk avtale pådyttet utenfra. Da tråkket Kieltraktaten både på ære og stolthet og på alle dem som hadde falt under forsvaret av landet, senest langs grensene i 1808 og ved Lyngør i 1812.
Uten sjanse
Kieltraktaten slik den forelå, ville aldri ha hatt sjanse til å bli møtt med glede i Norge. Den kunne bare ha blitt godtatt i bitter resignasjon.
Men siden Carl Johan manglet de militære midlene til å sette avtalen i kraft, var det også lett å reise åpen kamp mot den. Den er heller aldri senere blitt offisielt akseptert av det frie Norge som et dokument med rettslig gyldighet for landet.