Da Norge kjempet for sin selvstendighet våren 1814, kom det mange uttrykk for britisk støtte. Et eksempel er denne kommentaren i den britiske avisen The Leeds Mercury 7. mai 1814:
The only cloud which now darkens the European hemisphere is the situation of Norway. This country was ceded by Denmark to Sweden, and the British Ministry in an evil hour, guaranteed this cession. The people of Norway have refused to be thus transferred like a herd of cattle, and have proclaimed themselves independent, and refused to submit to become a province of Sweden.
Det var derimot intern britisk uenighet om spørsmålet. Dette skyldtes at regjeringen allerede hadde forpliktet seg overfor Carl Johan, svensk kronprins siden 1810. Han hadde sikret Sverige stormaktenes støtte gjennom traktater med Russland i 1812 og med Storbritannia og Preussen i 1813.
Sverige ble her lovet Norge som en kompensasjon for tapet av Finland i 1809, og som en belønning for å delta i de avsluttende kampene mot Napoleon.
Det norske spørsmålet
«Det norske spørsmålet» ble enda mer problematisk for den britiske regjeringen etter den norske motstanden mot Kieltraktaten fra januar 1814. Nordmennene nektet å la seg overføre «som en flokk med kveg», som det het, fra den danske til den svenske kongen.
I den britiske debatten om Norge våren 1814 sto den liberale Whig-opposisjonen og store deler av opinionen på nordmennenes side. Den konservative Tory-regjeringen forsvarte derimot sin allianse med Carl Johan. Regjeringen ble sterkt angrepet, både i parlamentet og i pressen.
Både fra norsk og fra svensk side forsøkte man å påvirke holdningene i Storbritannia rundt 1814, ikke minst gjennom pamfletter og artikler i aviser og tidsskrifter. Denne pamflett- og propagandakrigen hadde begynt i forbindelse med traktaten i 1813 og fortsatte med økt styrke i 1814.
Debatt og forsvarstale
Debattene om det norske spørsmålet i parlamentet begynte med et kritisk spørsmål fra opposisjonen 21. april. Den fortsatte 29. april med regjeringens orientering om vedtaket om blokade av norske havner. Det hele kulminerte med en nesten tre timer lang forsvarstale for Norge av lord Grey, opposisjonens ruvende leder i Overhuset, 10. mai.
Det var ikke bare de norske synspunktene som ble lagt fram for det britiske parlamentet. Regjeringen brukte argumenter fra flere svenske skrifter i sitt forsvar for støtten til Sverige ‒ og det ble reist tvil om hvor samlet den norske motstanden egentlig var.
Grunnloven ble akseptert
Den norske grunnloven ble utformet som en norsk uavhengighetserklæring, i protest mot Sveriges unionspolitikk og som et tydelig budskap til stormaktene. Den ble utarbeidet i håp om britisk støtte til den norske selvstendighetskampen.
Selv om den britiske regjeringen fastholdt sin støtte til Sverige, førte debatten om Norge trolig til en ekstra årvåkenhet i den britiske kommunikasjonen med norske og svenske myndigheter sommeren 1814. Fra britisk side ønsket man en rimelig løsning for Norge i unionen.
Stormaktenes kommissærer, som kom til Norge i juli, støttet de norske kravene. Carl Johan avviste forslaget i første omgang. Men etter en kort krig – en av napoleonskrigenes siste – ble Eidsvoll-grunnloven akseptert. Forhandlinger om union kunne begynne.