Politisk var det bred enighet om målsettingen for fremmedpolitikken: Tallet på flyktninger skulle holdes på et minimum. Fremmedlovgivningen ble skjerpet. Ingen skulle falle det offentlige til last, ingen fikk arbeidstillatelse. Allerede sommeren 1933 spurte Morgenbladet: «Skal vi oversvømmes av statsløse borgere?» og sammenliknet politiske flyktninger med «rotter». Jøder var uønsket.
Først fra 1938 ble det lettet på arbeidsforbudet, og den offentlige støtten bedret seg. I februar 1939 inngikk regjeringen en avtale med Nazi-Tyskland om at jøder måtte ha visum for å kunne reise inn i Norge. Dette skapte et nesten uovervinnelig hinder for jødiske flyktninger. Slik ble Norge ifølge stortingspresident C. J. Hambro «internasjonalt beryktet».
Få slapp gjennom nåløyet
I årene mellom 1933 og krigsutbruddet flyktet rundt en halv million mennesker fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, det tyskokkuperte Østerrike og det tyskokkuperte Tsjekkoslovakia. 95 % av dem var jøder.
Et nøyaktig antall flyktninger i Norge er vanskelig å fastslå. En god del var transittflyktninger med meget kort opphold. En rekke oppholdt seg illegalt i landet, og atter andre meldte seg aldri eller først etter en lang tid som flyktning. Noen var her bare i få dager, andre hadde blitt værende helt siden 1933. De fleste kom i 1938/1939. I alt levde på ulike tidspunkt mellom 1500 og 2000 flyktninger (inkludert barn) i Norge.
Typisk for Norge var den meget høye andelen av politiske flyktninger. Til tross for stadig økende diskriminering og forfølgelse i Tyskland og Østerrike anså ikke norske myndigheter jødenes flukt og emigrasjon som politisk motivert. De ble betraktet som mennesker som var kommet av økonomiske grunner.
Redsel for «forjødning»
For Centralpasskontoret (datidens fremmedpoliti) var alle flyktninger mistenkelige i utgangspunktet. Norge skulle ikke «forjødes», ikke bli en «søppelkasse». Da overgrepene økte i 1938/1939, het det fortsatt at jøder ikke var spesielt forfulgt. Politiet overtok også nazistenes antisemittiske klisjeer, lette etter «jødeneser» og målte øreflippene. Det «verste» scenario var at Norge ikke kunne bli kvitt foreldreløse jødiske barn.
De få jødene som slapp inn, ble støttet av Nansenhjelpen og Jødisk hjelpeforening. En god del av dem var også politisk aktive og hadde ingen religiøs tilknytning til jødedommen. Andre hadde konvertert til kristendommen. De hadde heller ingen forbindelse med den jødiske menigheten og fikk begrensede sosiale kontakter.
Bedre forhold for politiske flyktninger
De politiske flyktningene hadde noe bedre kår. Men politiet mistenkte dem for å være mulige spioner og ville bli kvitt dem. Handelsstanden, borgerlige aviser og politikere fryktet at flyktningene skadet de norsk-tyske handelsforbindelsene. Men arbeiderbevegelsen støttet flyktningene i noen grad og ga dem mulighet til å publisere i pressen. Også flyktningenes illegale arbeid mot det nasjonalsosialistiske Tyskland ble tolerert og til og med støttet. Den mest kjente politiske flyktningen var Willy Brandt. Han og flere andre fikk betydelige posisjoner i Tyskland og Østerrike etter krigen.
Noen svært få akademikere og intellektuelle flyktet til Norge. Blant dem var Viktor Moritz Goldschmidt samt enkelte matematikere som kom til Trondheim. Bare innen psykologi og psykoanalyse tiltrakk Norge seg kjente personligheter, som Charlotte Bühler, Otto Fenichel og Wilhelm Reich. Kunstnere som søkte etter nye uttrykksformer, som Rolf Nesch og Ernst Schwitters, ble mistenkt for å være spioner.
Etter det tyske overfallet på Norge reddet de fleste politiske flyktningene seg til Sverige. Men mange jøder ble boende i Norge. De stolte på at de var kommet til et sikkert sted. Nesten halvparten av de jødiske flyktningene som i 1942 fortsatt var i Norge, ble deportert til Auschwitz. Ruth Maier ble senere et symbol for denne gruppen.
