Da han flyktet fra forfølgelsen i Tyskland i 1933, var han uønsket i Norge. Etter 1945 ble han baktalt i Tyskland fordi han var flyktet til Norge. I Norge ble han under og etter krigen forsøkt svertet som «tyskeren Brandt».
Aktiv skribent mot nazismen
Willy Brandt, født Karl Frahm, kom til Oslo 7. april 1933, 19 år gammel. Her bodde han til nazistene tvang ham til å flykte til Sverige i 1940. Fire dager etter ankomsten sto hans første artikkel i Arbeiderbladet. Siden fulgte utallige bidrag i arbeiderpressen der Brandt informerte om tilstanden i «det tredje riket». Han holdt mange foredrag og underviste på Arbeiderhøyskolen.
Brandt var medlem av det radikale Sosialistiske Arbeiderpartiet (SAPD) og arbeidet for dets politiske mål, men mest mot Hitler-regimet i Tyskland. Han påpekte hele tiden at det eksisterte et «annet» Tyskland enn det nasjonalsosialistiske. Dessuten skrev han brosjyrer, en bok og mange artikler om internasjonale forhold og bidro meget aktivt for at Carl von Ossietzky skulle få Nobels fredspris.
I 1936 bodde Brandt i tre måneder som «norsk student» med falsk pass og identitet i Berlin. Gjennom opphold i Frankrike, Spania, England, Nederland, Danmark og Sverige fikk han et stort internasjonalt nettverk.
Uønsket i Norge – statsløs i Tyskland
Det norske fremmedpolitiet (Centralpasskontoret) prøvde fire ganger å utvise Brandt. Gestapo og tyske diplomater prøvde å spionere på ham og fikk da støtte fra nordmenn. Borgerlige aviser omtalte ham som kommunistisk agitator. I 1938 fratok Hitler-Tyskland ham det tyske statsborgerskapet.
Del av det norske miljøet i Stockholm
Sommeren 1940 flyktet Brandt til Sverige. Der fikk han norsk statsborgerskap og samarbeidet med Martin Tranmæl og andre ledende nordmenn i Stockholm. Som journalist leverte Brandt utallige artikler til svenske og internasjonale aviser. Han skrev og redigerte 12 bøker og antologier om Norges frihetskamp. «Det var neppe noen enkelt nordmann som utførte et så effektivt propagandaarbeid for vår sak», slo John Sanness fast etter krigen.
Brandt deltok meget aktivt i Stockholm-miljøets debatter om etterkrigspolitikken. Han var en drivkraft i «Den internasjonale arbeidskrets av demokratiske sosialister» og utviklet der ideer (særlig i boka Efter segern) om et fredelig Europa etter krigen.
Karrieren etter krigen
I 1947 vendte Brandt tilbake til Tyskland. To år senere ble han medlem av Forbundsdagen. Verdenskjent ble han som borgermester i Vest-Berlin under den kaldeste perioden av den kalde krigen (1957‒1966), deretter som vesttysk utenriksminister (1966‒1969) og forbundskansler (1969‒1974). I 1971 fikk han Nobels fredspris for sin «østpolitikk» overfor Øst-Europa.
Som eldre politiker ble han leder av Den sosialistiske internasjonalen (1976‒1992) og Nord–sør-kommisjonen (1977–1983) og dermed en global aktør. På sine gamle dager så han resultatene av sin avspenningspolitikk: murens fall og at Europa vokste sammen.
Brandts lange kamp mot nazismen skapte tillit i øst og vest. Gjennom sitt engasjement langt utover Europas grenser vant han respekt, anerkjennelse og venner på alle kontinenter, og «vanlige» menneskers hjerter.
Eksilårenes betydning
Årene i Oslo preget Brandt for livet. Senere omtalte han dem som de «viktigste og lykkeligste årene» i sitt liv. Han ble kjent med et demokrati med kultur og åpenhet og med en fri presse og fikk personlige venner innen Arbeiderpartiet, AUF, gruppen Mot Dag og blant intellektuelle. Brandt fikk kontakt med de forskjelligste samfunnslag.
Han lærte av Norge – og Norge lærte av ham. Selv så han nye europeiske og globale horisonter og utviklet ideer om fredelig sameksistens i et framtidig Europa. Halvard Lange og andre norske politikere støttet hans arbeid i Tyskland. Omvendt engasjerte Brandt seg internasjonalt for Norges interesser.