Under arkeologisk utgravning av Svarthola på Viste i 1907 fant man levninger av en 14–15 år gammel gutt nedskåret i de dype boplasslagene.
Selv om det i eldre steinalder var vanlig å gravlegge de døde der hvor de hørte hjemme, på boplassen, er spor etter dette som regel svært dårlig bevart. Fordi Viste-skjelettet er nesten komplett, forteller det mye − men på langt nær alt − om våre tidligste forgjengere.
«Viste-gutten» og hans levekår
Det er vanskelig å fastslå kjønnet til skjeletter av unge mennesker, og bestemmelsen av «Viste-gutten» bygger derfor mest på gjetninger. Først i voksen alder kan bekkenbeinet gi relativt sikre holdepunkter. Det kan ha vært en jente. Han (eller hun) var svært kortvokst, neppe over 1,25 m, men ellers ganske robust bygget. Vi vet heller ikke hvorfor vedkommende døde så ung, om det var på grunn av en ulykke eller alvorlig sykdom.
En karbondatering foretatt i 1980, mer enn 70 år etter at funnet ble gjort, viser at skjelettet og begravelsen skriver seg hele 8200 år tilbake i tid. Samtidig viser innholdet av karbonisotopen 13C at «Viste-gutten» i de siste 5–10 leveårene hadde hatt et variert kosthold med noenlunde lik andel av sjø- og landjordmat. Dette blir gjenspeilet i det allsidige avfallet av fiske-, fugle- og pattedyrbein, samt skjell og nøtter, som var bevart i møddingen.
Menneskene i eldre steinalder
Funn fra store gravfelt i Skåne og på Sjælland gir adskillig sikrere holdepunkter enn Viste-skjelettet om hvordan folk i Norden egentlig så ut på denne tiden.
Både i utseende og kroppsbygning likner steinalderjegerne stort sett på dagens mennesker. Mennene var velvoksne, med en høyde på 165–170 cm, kvinnene var 10–20 cm lavere. Begge kjønn hadde kraftig kroppsbygning og markerte øye- og kinnbuer. Skjelettene viser få tegn på sykdom, men har slitasjeskader, og tennene var ofte sterkt nedslitt allerede i 30-årsalderen. Mange ble godt over 50 år før de døde.
I det hele tatt må menneskene i eldre steinalder ha levd både sunnere, bedre og lenger enn senere tiders jordbruksbefolkninger.
Øyekontakt med steinalderen – kraniet får ansikt
Bortsett fra skader og mangler på den ene siden er kraniet til «Viste-gutten» godt bevart og vel egnet til nærmere studier og rekonstruksjonsforsøk. Som ledd i et forskningsprosjekt ledet fra universitetet i Dundee ble hodeskallen i 2011 laserskannet og gjenoppbygd i en virtuell versjon.
Resultatet ble skrevet ut som en tredimensjonal modell i plast. Etter å ha lagt på muskelvev og hud i leire, laget man en negativform til støpning av hodeomrisset med kunstharpiks og glassfiber. Til sist ble hodet malt og ansiktet utstyrt med ører, øyne, nese og lepper.
Mange detaljer, for eksempel formen på ørene og øyenfargen, gjettet forskerne seg fram til. Det kan i tillegg være metodiske feil ved måten selve rekonstruksjonen ble utført på. Til tross for usikkerheten – og den store tidsavstanden − bidrar modellen til å avmystifisere «Viste-gutten» og bringe steinalderen nærmere oss som lever i dag.
Fremtidige undersøkelser vil gi ny kunnskap
Strontiumisotoper avleires og setter unike spor både i grunnvannet og i beinsubstanser. En foreløpig analyse tyder på at «Viste-gutten» er født og oppvokst nær stedet hvor han bodde og fikk sitt siste hvilested.
En DNA-analyse vil i tillegg kunne avklare både om han har vært i slekt med mennesker som levde på samme tid andre steder i Norge og Nord-Europa, og om personer som levde i Rogaland og Norge i senere perioder av forhistorisk tid, var slektninger av «Viste-gutten». Slik stiller en ny tid stadig nye spørsmål.