Eldre steinalders verdensbilde
Akkurat som blant urbane barn i dagens Norge fantes det i eldre steinalder noen som hadde hørt at det skulle finnes såkalte bønder. Skremmende og rare og heldigvis langt unna.
Hvordan så verden ut sett fra dagens Norge i eldre steinalder? De var omgitt av andre fangstfolk. Deres verden var derfor selvsagt.
Europeiske bønder
I siste årtusen av eldre steinalder fantes det bondesamfunn sør for Skandinavias grenser som var meget forskjellige fra jegergruppene. Landbruket spredte seg gjennom Europa fra sørøst til nordvest, og omkring 5000 f.Kr. hadde jordbrukerne nådd munningen av elven Oder i dagens Polen.
I de siste 800 årene av eldre steinalder levde jordbrukere og fangstfolk på hver sin side av en mental og økonomisk grense. De kjente til hverandre, og de byttet gjenstander. Men jegerne i Sør-Skandinavia valgte å forbli jegere.
Vi ser ingen tegn på at folk som levde innenfor Norges grenser, var i direkte kontakt med jordbrukere. Men det er grunn til å tro at også de kjente til at slike fremmede folk fantes.
Innovative fangstfolk i Nord
Helt i nordøst, i Varanger i Finnmark, finnes vitnemål om livlig kontakt med svært oppfinnsomme og dynamiske fangstsamfunn. I øst, i dagens Finland og Russland, begynte menneskene nemlig meget tidlig å lage leirkar. Denne tradisjonen var utbredt på østsiden av Østersjøen. Varanger er den nordvestligste forekomsten av denne håndverkstradisjonen.
Man trodde før at tradisjonen med å bruke leirpotter var noe jordbrukerne brakte til Norden. I dag vet vi at jegerne var tidligere ute.
To råmaterialer – to ulike livsverdener?
I dagens Sverige, øst for Hedmark og Trøndelag, fantes en gruppe jegere som foretrakk å bruke et helt annet råstoff til verktøy enn flint. De lagde skarpe verktøy av kvarts.
Skillene mellom de flintbrukende gruppene i vest og de kvartsbrukende gruppene i øst er ganske skarpe. Mange forskere mener at disse skillene også skiller to ulike folk og kulturer.
Møtene mellom disse folkene var kanskje ikke så vennlige. Fra Motala i Sverige, hvor kvartsbruken dominerer, er det funnet flere hoder satt på stake.
Er det en advarsel til flintbrukerne om hva som ville skje dersom de satte foten i fiendens land? Eller er det offer på linje med hjortehodene som vi har funnet her i Norge?
Vestlendingen – seg selv nok?
Mellom havet og fjellet, levde menneskene på Vestlandet i stor velstand på grunn av rik og stabil mattilgang fra havet.
Vestlandskysten var delt i to tydelig avgrensede tradisjonsområder. Det ene området hentet økseemner fra Hespriholmen, det andre fra Stakaneset. Det er relativt få tegn på at disse menneskene hadde nær kontakt med folkene lenger øst og nord. Det virker som det gavmilde havet hadde gitt næring til så sterk befolkningsvekst at disse samfunnene var mer selvomsluttende enn nabofolk i nord og øst.
Steinalderverdener
Det er mulig at disse store områdene som er beskrevet her, også utgjorde livsverdenen for menneskene i eldre steinalder.
Utenfor eget tradisjonsområde var verden usikker. Overlevelse var avhengig av gode venner og sterke allierte. Men ut måtte de, for å skaffe seg ektefeller eller ettertraktede varer.
Reisene ga status og anerkjennelse hjemme – og ikke minst gode historier som kunne fortelles gjennom mange generasjoner.
Så kan det også være at en og annen ektefelle minnet historiefortelleren på at de faktisk også var skikkelige folk, de som bodde på den andre siden av fjellet. Da som nå.