Livet på boplassene

Hvordan bodde menneskene i eldre steinalder? De bodde riktig så bra.

Steinalderens hus

Den vanligste hustypen vi kjenner, er en gammeliknende bygning. Gulvet var gjerne gravd et stykke ned i bak­ken, dekket av kvist eller bark. Over bakken var det bygd et tak av tømmerstokker og staur, og dette var igjen dekket med torv. Mest sannsynlig var det også et lag never mellom torven og treverket, slik at taket var ordentlig tett.

Inne i huset var det et ildsted som holdt folk varme. Ildstedet var ofte for­synt med stein som lagret varmen. Steinene kunne også brukes til å koke og steke mat på.

Huset var delt inn i hvile- og arbeidsseksjoner. Fra noen funn kjenner vi bris­ker og benker. Når et slikt hus først var bygd, kunne det stå i 100 år. Det var vanlig å bygge nye hus på gamle tufter, i områder hvor natur og landskap holdt seg stabile.

Ly på reisen

Til kortere opphold og på varme dager hadde man teltet. Duken var nok lagd av skinn. Den er for lengst borte. Igjen ligger de store steinene som holdt duken på plass. I heldige tilfeller ligger de som ringer – teltringer – som viser oss hvor leirplassen var.

Et alternativ til teltet var å søke ly i en hule eller en heller. Man gjør gjerne funn fra steinalderen under berghvelv. Særlig gode huler ble brukt i lang tid.

Liten steinhule i terreng: gressplass i forgrunn, vegetasjon over hula
Steinalderboplassen Svarthola, også kalla Vistehola, i Randaberg utenfor Stavanger. Foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Steinalderens kjøkken

Vi vet litt om hvordan de lagde maten i eldre steinalder. De brukte antakelig dyreskinn og dyremager som gryter, og varmet opp suppen i skinnsekken ved å kaste rødglødende steiner opp i vannet. Vannet ble etter hvert kraft. Det var gjerne fiskesuppe som sto på menyen.

Fiskesuppe er funnet både i leirkar fra nabolandene våre og i magen på de døde. Suppene ville vært tøff kost for moderne mager. Både gjeller, bein og fiskeskjell fulgte med opp i gryten – og videre ned i magen. Fisk skulle øyen­syn­lig spises med skinn og bein. Fiskebeina gjenfinnes som de siste restene av suppen i mageregionen på de døde.

På jakttur og til fest vanket også annen kokekunst. Kokegropen fungerte som den tids stekeovn. Innretningen lages ved at en grop fylles med glovarm stein. Maten som skal tilberedes, pakkes inn i blader og legges blant stein­ene. Det hele dekkes med torv, og varmen fra steinene steker/koker maten, slik at den blir saftig og velsmakende. Det var særlig kjøtt som ble tilberedt på denne måten.

Av annen mat må skalldyr nevnes. Østers var særs populært. Den ble ikke spist rå som nå, men kokt i egen kraft i kanten av bålet. På gode østers­plas­ser kunne det hope seg opp enorme mengder skjell. Det er funnet dynger som var nesten to meter høye og over 100 meter lange.

Oppvask

Hva så med oppvasken? Den var en enkel affære. Rundt husene hopet det seg opp søppel. På særlig populære boplasser var haugene med søppel så store at det kun var en smal fri passasje inn til inngangen til hytta. Det må ha luktet infernalsk.

Dersom man bodde nær havet eller en elv, kunne et alternativ være å kaste avfallet i vannet – i håp om at strømmen ville føre det bort.

For en reisende i steinalderen ville ikke bare synet avsløre at man nærmet seg en boplass. Man hadde antakelig luktet den lenge før bopelen var i sikte. Det er grunn til å tro at denne lukten, eller – i våre neser – stanken, var duften av sivilisasjon og hjemmekos for steinaldermenneskene.

Emneord: Sosiale forhold Av Håkon Glørstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 21. nov. 2023 10:09