Den lille istiden var forrige gang mennesker opplevde store klimaendringer. Perioden fra 1300 til midten av 1800-tallet var preget av ustabilt vær og nedkjøling. Klimahistorikere studerer den lille istiden for å forstå de samfunnsmessige konsekvensene som fulgte de klimatiske utfordringene. Når vi nå står overfor menneskeskapte klimaendringer, har den lille istiden fått fornyet aktualitet.
Nedkjøling og klimatiske avvik
Den lille istiden fulgte en periode med stabilt og varmt vær i middelalderen. De fleste mener at en nedkjøling startet omkring 1300-1350, og at lavere temperatur kan antas å ha bidratt til samfunnskrisen i Europa på 1300-tallet.
I de påfølgende århundrene forble gjennomsnittstemperaturen noe lavere enn før. Det mest fremtredende trekket ved den lille istiden var mye ekstremvær som kunne vare i alt fra noen få år til flere tiår. Resultatet var «år uten sommer», kjennetegnet av uventet frost, samt uvanlige mengder nedbør.
Den lille istiden i Skandinavia
I Sentral-Europa har klimahistorikere identifisert tidsrommet fra 1570- til 1630-årene og fra 1675 til 1715 som den lille istidens mest intense perioder. I Skandinavia fortsatte imidlertid nedkjølingen inn på 1800-tallet.
I dag vet vi at den lille istiden ikke var forårsaket av én enkeltårsak, men av samspillet mellom ulike faktorer som variasjoner i solaktivitet, vulkanutbrudd og endringer i havsirkulasjonen.
Betydelige konsekvenser
Historikere studerer denne perioden for å forstå hvordan mennesker i ulike samfunn forsøkte å tilpasse seg et klima i endring, og for å lære hvordan økologisk og samfunnsmessig stress virker sammen.
Selv om den absolutte, langsiktige temperaturendringen kan virke liten (rundt 1,5 °C), var effektene betydelige. Elvesystemene i hele Europa og Østersjøen frøs til is i lengre perioder, isbreene vokste, vekstsesongen ble kortere, og avlingssvikt forekom hyppig, noe som satte samfunnene under et enormt press. Den lille istiden påvirket sannsynligvis hele kloden.
På 1800-tallet så man en retur til den førindustrielle gjennomsnittstemperaturen før den menneskeskapte oppvarmingen igjen endret klimasystemet dramatisk på 1900-tallet.
De førindustrielle, naturlige klimasvingningene gikk saktere og var mindre enn samtidens menneskeskapte oppvarming. Likevel er effektene sammenlignbare med dagens scenarier. Derfor bruker klimatologer ofte eksempler fra den lille istiden til å utvikle og forbedre sine prognoser for fremtiden.
Kilder til den lille istiden
Det er vanskelig å rekonstruere fortidens klima. Systematiske, instrumentelle målinger er bare tilgjengelige for de siste 100 årene. For å forstå tidligere tiders klima er vi avhengige av indirekte observasjoner, såkalte proksidata som kan komme fra naturlige arkiver som for eksempel gamle trær. Endringer i vekstforholdene, som værforhold og klimaendringer, setter spor i trærnes årringer. Årringsbredde og -sammensetning kan dermed brukes for å studere klimaet i fortiden, men det kreves et stort datagrunnlag for å få pålitelige resultater.
Andre kilder kommer fra menneskelige arkiver og omfatter alt fra gamle værdagbøker, innhøstingsdata, skipslogger, skatteregistre og topografiske verker til vitenskapelige journaler. Det finnes også en rikholdig materiell kultur, som monumenter over naturkatastrofer, malerier, og til og med sanger og dikt.
Mens naturens arkiver, som iskjerner, er gode for å lage langsiktige og regionale rekonstruksjoner, gir menneskeskapte kilder innsikt i kortere tidsspenn og lokale forhold. De mest nøyaktige rekonstruksjonene kombinerer derfor proksidata fra naturlige og fra menneskelige arkiver. Dette arbeidet gjøres i det tverrfaglige feltet klimahistorie, der klimatologer og historikere jobber sammen.
Sammenkobling av klima og kultur
De tidlige klimahistorikerne antydet ofte ganske direkte, deterministiske sammenhenger mellom klima- og samfunnsendringer. De fremstilte sammenbruddet til de store bronsealdersivilisasjonene, mayarikenes tilbakegang, Romas fall og til og med den franske revolusjonen som direkte konsekvenser av klimaforverringer eller naturkatastrofer.
Nyere klimahistoriske studier fremhever derimot samspillet mellom miljø og samfunn. Konsekvenser av klimaendringer kan forplante seg gjennom de ulike samfunnsnivåene, fra jordbruk til økonomi og videre til politikk og kultur, ofte med avtagende effekt. Samtidig påvirker samfunnsforhold, tradisjoner og menneskelig respons hvordan og hvor omfattende innflytelsen av klimaendringene blir. Klimakonsekvenser fungerer derfor oftere som katalysator enn som direkte årsak til samfunnsendringer. Det er ikke uvanlig at de akselererer endringer som allerede er i gang.
Samfunn som har gode sosiale sikkerhetsnett og mekanismer for deltakelse, beredskap og ressursfordeling har gode forutsetninger for å håndtere klimasjokk. Moderne klimahistorier arbeider derfor med nærstudier som kobler det klimatiske og det sosiale miljøet sammen fremfor å bruke klima som en deterministisk kausalfaktor.
Den lille istiden og Norge
Norge har alltid vært sårbart for klimaendringer med sin plassering oppunder polarsirkelen. Selv i middelalderen var store deler av befolkningen avhengig av konstant matimport. I tillegg kunne den lokale kornproduksjonen slå feil når vintrene varte for lenge, frosten kom for tidlig eller sommeren forble kald.
Begynnelsen på den lille istiden på 1300-tallet bidro sannsynligvis, sammen med svartedauden og økonomiske endringer, til befolkningsnedgang og økt politisk avhengighet av Danmark. Klimaendringer la også press på de norrøne bosetningene på Grønland, og var trolig en medvirkende årsak til at øya til slutt ble forlatt.
Utover på 1600-tallet ble anklager om værmagi brukt i de norske hekseprosessene. Ekstremvær ble i mange tilfeller koblet til såkalte «hekser» og støttet opp under kvinneundertrykkelse og etnisk diskriminering.
Det omstridte kornmonopolet
Norges politiske union med Danmark i denne perioden innebar et slags gjensidig nytte-forhold hvor norske mineraler og tømmer ble byttet mot dansk korn. Denne ordningen var lenge fordelaktig for begge parter og støttet det stadig mer matfattige Norge.
Myndighetene begrenset imidlertid norsk handel og ga danske bønder monopol på kornimporten til deler av Norge. Ordningen var omstridt fordi den var for lite fleksibel til å kunne yte nødvendig støtte under de mange periodene med avlingssvikt på 1700-tallet. Spesielt de katastrofale nødårene som fulgte ekstremværet i 1740- og 1770-årene, satte systemet for ressursfordeling under press.
Da vulkanutbruddet på Laki på Island i 1784 førte til ytterligere nød og avlingssvikt, begynte folk for alvor å kreve endringer. Lofthus-opprøret i 1786/1787, opprettelsen av lokale kornmagasiner i 1780-årene og opphevelsen av kornmonopolet i 1788 blir i dag sett på som avgjørende skritt mot økt norsk selvstyre og politisk uavhengighet. Det forverrede klimaet var ikke årsaken til disse endringene, men bidro til å legitimere og eskalere diskusjonene som førte til dem.
Hvorfor den lille istiden angår oss?
Den lille istiden påvirket alle nivåer i det norske samfunnet – fra jordbruk og økonomi til politikk og kultur. Blant annet ble minoriteter gjort til syndebukker – noe som bare bidro til økt sosial nød og misnøye.
Blant de andre folkelige responser finner vi imidlertid også krav om større politisk deltakelse, bedre velferds- og helsesystemer, færre handelsprivilegier og flere offentlige matvarelagre - endringer som sakte, men sikkert bidro til at Norge opplevde sin siste hungersnød tidlig på 1800-tallet.
I dag illustrerer historien om den lille istiden at selv små endringer i klimaet kan ha ødeleggende konsekvenser. Den minner oss også på at de mest effektive løsningene ofte ikke bare er teknologiske, men også sosiale.