Sultkatastrofene som følge av den lille istiden (ca. 1300-1800), gikk verst utover de fattige. Likevel vet vi veldig lite om hva allmuen tenkte da krisen rammet dem. De fleste historiske kildene er skrevet av folk som tilhørte i samfunnseliten. Det er derfor skillingsviser er så viktige.
Skillingsviser som kilde til vanlige folks historie
Skillingsviser var enkle sangtekster produsert som billige trykksaker – solgt for en skilling eller to. De var populære fordi de skulle synges, og slik kunne de læres også av dem som ikke kunne skrive eller lese.
Sangene handlet om alt mellom himmel og jord. Særlig populært var det å skrive skillingsviser om dramatiske nyheter som katastrofer, ulykker og mord. Helt fra tidlig på 1600-tallet ble det trykt slike nyhetsviser som dermed er blant de første eksemplene på journalistikk i Norge. Skillingsvisene speiler hva allmuen var opptatt av, for eksempel i periodene da hverdagssulten vippet over i katastrofale hungerskriser.
Sultkatastrofer på 1700-tallet
I arkiver og biblioteker rundt om i Norge fins det bevart skillingsviser om sultkatastrofer på 1700-tallet. Sangene gir et sterkt bilde av hvor sårbare nordmenn var for det økende antallet av uår under den lille istiden, når folk flest levde i små jordbrukssamfunn hvor de overlevde fra avling til avling.
I 1773 ble de trykt en skillingsvise med følgende tittel: De Norskes Sorg og Klage over Den bedrøvelige og dyre Tid, Som hærskede I Kongeriget Norge Ao. 1772 og 1773. Da Sæden, som stod saa dejlig og overflødig, blev af Natte-Kulde fordærvet, saa at paa mange Gaarder neppe en Tønde godt Korn er indhøstet · Skillingsvisene
Gjennom 27 strofer beskrives hvordan kornet frøs og avlingene sviktet på grunn av lange kuldeperioder. Sangen forteller at folk måtte lage barkebrød, og den hyller den dansk-norske kong Christian VII som en kjærlig far, antakelig som et desperat forsøk på å be om hjelp i den pågående krisen.
Verst på Østlandet
I skillingsvisen presenteres sultkatastrofen i årene 1772 og 1773 som en nasjonal krise: De norskes sorg og klage. Men alle områder var ikke like hardt rammet. I kystnære strøk overlevde folk på fisk. Det var først og fremst folk på Østlandet, hele landets kornkammer, som fikk de tøffeste tidene i uårene på 1770-tallet.
Kongsvinger var et av de verst rammede områdene i hele Europa. I 1773 døde over halvparten av alle nyfødte barn her i sitt første leveår. Skillingsvisen gjenspeiler at Kongsvinger var et episenter for hungerskrisen.
Slått i hjel med øks
I sangen om sultkatastrofen i 1772 og 1773 handler det om en fattig «Huusmands-Kone» fra Kongsvinger som streifer tiggende om etter mat til sine fire barn. Hun ber nabokonen om en liten kopp mel, men får nei. Nabokonens mann er mer bløthjertet, og han sender noen med mat til den fattige morens hjem.
I huset finner man de fire barna myrdet. Moren innrømmer drapet, og så presenteres flere grusomme detaljer: De tre yngste ble drept først, mens den eldste sønnen tigget sin mor om å få leve: «Spar dog mit Liv, o Moder!/Jeg skal ei beed’ om Mad.» I sangen fortelles det at han ble slått ihjel av sin mor med sju økseslag.
Et sympatisk blikk
Skillingsvisen skildrer en grusom forbrytelse, men den har likevel et sympatisk blikk på moren som ble morder. Den skildrer hvordan hun «smeltet hen» i gråt i møte med de sultende barna sine.
Moren klarte ikke å se barna «døe af Hungers Nød», så hun grep øksen og slo dem i hjel. Ifølge sangens logikk er ugjerningen et barmhjertighetsdrap, begått for å la barna slippe å seigpines.
En bønn om hjelp
I den siste strofen kommer historiens moral: Når en mor utfører den mest unaturlige ugjerningen som tenkes kan, ja da kan man kanskje fatte hvilke «tunge Byrder» sult kan medføre. I sangen brukes historien fra Kongsvinger som en advarsel og som en bønn om hjelp til en lidende befolkning: Hvis ikke de får hjelp, kan flere slike familietragedier inntreffe.
Skillingsviser er viktige kilder til vanlige folks historie fra en tid da de ellers etterlot seg få skriftlige spor. Sangen om moren som drepte sine fire barn i 1772 har et medmenneskelig blikk på forbryteren. Folk visste at sulten satte fattige og sårbare samfunnsgrupper på umenneskelige prøvelser som kunne få grusomme utslag.