Mangfoldige gravfunn
Det er gjort få gravfunn fra yngre steinalder i Norge, og de som er funnet, viser stor variasjon i gravskikken. Det tyder på at kulturelle og sosiale normer endret seg i løpet av perioden.
Gravene forteller både om kulturelle forhold og om hvem den døde var. De viser hva den døde fikk med seg i graven, og hvor i graven disse gjenstandene ble plassert. I tillegg forteller gravminnenes beliggenhet og form, samt deres oppbygging og størrelse, om gravens betydning.
Skjelettene er i seg selv også en kilde til kunnskap. Skjeletter forteller om alder, kjønn, sykdom og skader. Biokjemiske analyser av beinmateriale kan fortelle om arvestoff og bakgrunn, ernæring, geografisk tilhørighet og reiser.
Begravelser ved boplassen
Det er gjort funn av graver på boplasser fra ulike perioder, nærmest fra hele landet. Noen av de mest kjente begravelsene av denne typen finnes i avfallslag utenfor yngre steinalderhus i Varanger.
Begravelser kunne også nærmest skje under gulvet på boplassen. Eksempler finnes ved Ruskeneset utenfor Bergen, med en gutt fra dolktiden (han fikk en dolk med seg i graven), ca. 2150 f.Kr. Gutten på Ruskenesten ble begravd under en heller, et overheng under en bergvegg. Noe eldre enn funnet fra Ruskeneset er fire yngre steinaldergraver i en grop i Grønhelleren i Solund i Sogn. Også her var det best bevarte skjelettet en tenåringsgutt.
Gravlagt med omsorg
Skjelettene er ofte bevart på grunn av en kombinasjon av heldige forhold. Opphopning av organisk avfall har skapt gunstige kjemiske forhold, i tillegg til fordelaktige naturforhold og beskyttende bergoverheng.
Gravene viser at de døde ble gravlagt med omsorg, og at de fikk redskaper med seg i graven. Begravelsene kunne markere den dødes bånd til dem som levde, og til stedet der slekten hadde tilhold. I førskriftlige samfunn kunne begravelser nærmest markere rettighetene til området og understreke hvem som hørte til på stedet.
Storsteinsgraver
På Holtenes i Hurum og Skjeltorp i Skjeberg finnes den vanligste formen for storsteinsgraver i Norden. Gravene kalles megalittiske etter det latinske uttrykket for «stor stein», men de kalles også dysser. Disse gravene er sjeldne i Norge, men de er blant de sterkeste uttrykkene for etableringen av traktbegerkulturen (3950–2750 f.Kr.) ved Oslofjorden.
Gravene var bygget opp med et kammer av store steiner og dekket av en rund haug. De døde ble gravlagt med keramikk, ravperler og pilspisser, men det kan også tenkes at disse gjenstandene kom dit fordi folk samlet seg ved gravene.
Det er mulig at flere mennesker var begravd i kamrene, og at gravene var et konkret uttrykk for rettigheter til jord og båndene til viktige forfedre. Gravene var antakelig plassert på et samlingspunkt for traktbegerfolkene, som var omgitt av fangstfolk, og de bidro til å skape samhold i disse nordlige traktbegersamfunnene.
Stridsøkskulturens flatmarksgraver
En gruppe flatmarksgraver – graver uten haug – i Trøndelag og Øst-Norge knyttes til stridsøkskulturen (2750–2350 f.Kr.). Det er omdiskutert hvor mange funn som skal regnes som graver, men det er neppe flere enn ti slike gravplasser i Norge. Noen av de sikre finnes på Kasim i Telemark, Borgebund i Østfold og Snåsa i Sør-Trøndelag. Utbredelsen viser at stridsøkskulturen i Norge var mest utbredt i de indre og østlige delene av landet.
I disse gravene fikk de avdøde med seg typiske stridsøkskulturgjenstander som keramikk, arbeidsøkser, flintkniver og stridsøkser. Samtidig er det uvanlige trekk, for eksempel i graven ved Borgebund. Her ble den døde nemlig kremert.
Gravene kan ha blitt laget av lokale grupper som hadde tatt til seg stridsøkskulturen og skulle vise at de var noe annet enn fangstfolkene omkring. Men det er mer sannsynlig at gravene stammer fra små innvandrergrupper som begravde de døde på stridsøksvis for å vise hvor de kom fra.
Variasjoner i dolktiden
Graver fra dolktiden (2350–1750 f.Kr.) finnes en rekke steder i landet, og gjennom denne perioden var det variasjon i gravskikkene. Tidlige graver finnes på Sør-Vestlandet, i hauger og røyser med gravgods som vitner om forbindelsen til klokkebegerkulturen (2500–2300 f.Kr.) og den vestskandinaviske grenen av dolktidskulturen (2350–1750 f.Kr.).
Arkeologene har også funnet begravelser i hellere, som gutten på Ruskeneset. Senere begravelser er i såkalte hellekister, det vil si steinsatte kamre i en haug. Her ble ofte flere mennesker begravet ved siden av hverandre, og de døde fikk med seg pilspisser og flintdolker. Slike graver er funnet for eksempel på Verket i Hurum og i Østfold.