Hvor var Harald Hårfagre fra, hvis han ikke kom fra Vestfold? Det samtidige «Haraldskvadet» forteller at Haralds motstandere etter slaget ved Hafrsfjord dro østover. Det kan tyde på at Harald hadde tilhold et annet sted, på Vestlandet.
Knutepunktet Avaldsnes
Sagatradisjonen gir Harald Hårfagre sterke røtter i Sogn, gjennom fosterfaren. Vel så sannsynlig er det at han var fra eller hadde base på Avaldsnes, der han ifølge Snorre er gravlagt.
De siste årene har det vært foretatt utgravninger på Avaldsnes for å forsøke å få mer kunnskap om Harald Hårfagres kongsgård. Avaldsnes var et nøkkelpunkt langs kysten, ikke bare for de tidlige kongene, men også for mektige høvdinger langt tilbake i tid.
Arkeologen Bjørn Myhre har vist at det fantes høvdingseter langs vestlandskysten helt tilbake til de første århundrene etter Kristus. I folkevandringstiden (400–500-tallet) var det rundt åtte–ni høvdingseter langs kysten, men fram mot vikingtiden ble de redusert til tre: Agder, Jæren og midtre Sogn.
Kong Haralds gårder
Skaldekvad nevner fem kongsgårder som Harald Hårfagre reiste mellom etter å ha vunnet ved Hafrsfjord: Utstein, Avaldsnes, Fitjar, Alrekstad og Seim. På disse gårdene hadde det tidligere bodd høvdinger. Senere i middelalderen ble de kongsgods og etter hvert kirkegods, da kongen gav mye av det beste godset sitt til kirken.
Harald Hårfagre kom trolig fra Vestlandet, og reiste mellom disse gårdene, som lå sentralt og strategisk plassert i seilingsleden, omtrent en dagsreise fra hverandre. Kjernen i det som skulle bli Norge, er trolig fem gårder på Vestlandet.
Kongens hardstyre
Harald Hårfagre ble i den senere islandske sagatradisjonen betegnet som en tyrann og en viktig årsak til at folk søkte vest til Island: Frihetselskende islendinger gjorde alt for å unnslippe kongens hardstyre.
Kong Haralds hardstyre var utvilsomt viktig for islendinger på 1200-tallet, for å forklare hvordan samfunnet deres hadde oppstått, og opphøye dets verdier. Men denne versjonen har neppe mye historisk over seg.
Harald styrte over sitt lille kjerneområde langs vestlandskysten ved å reise mellom gårdene sine. Nærværet var nødvendig dels for å sikre kontroll over området, dels for å sikre ressurser. Kongen spiste og drakk seg rundt i riket sitt.
Å styre et rike
Hva da med områder som lå lenger unna – hvordan styre et større rike? I moderne tankegang vil vi lete etter hvordan makt ble delegert i form av embeter. Vi kjenner til kongelige ombudsmenn fra denne tiden, men den desidert mest effektive måten å delegere makt på var å spre avkommet sitt.
Harald Hårfagre hadde ifølge Snorre over tjue barn med sju koner. Det er ingen grunn til å feste lit til Snorres konkrete opplysninger. Men selve mekanismen, å få flest mulig barn med flest mulig kvinner – var en sannsynlig strategi. I neste omgang gjaldt det å gifte sine barn vekk til mektige familier rundt om i landet.
I den grad dette samfunnet hadde en politisk sfære, bestod den i nettopp dette: å danne allianser gjennom å sette fysiske spor.
Nordmenn og de andre
Ottars beretning fra ca. 890 kan fortelle oss mer om begrepet «Norvegr», for han definerte "mennene fra nord" (northmen) i forhold til to andre folkegrupper: samene i nord og danskene i sør. De skilte seg fra samene ved at de var fastboende og ikke nomadiske – en forskjell som trolig hadde utkrystallisert seg gradvis over hundrevis av år.
I forhold til danskene var skillet mer politisk og geografisk fundert. Mens danskene dominerte i områdene rundt Skagerrak og Kattegat, var folk langs vestlandskysten – det egentlige Norvegr – orientert mot Nordsjøen, mot de britiske øyer og atlanterhavsøyene.
I vikingtiden og i lang tid framover var det hav som bandt sammen, og land som adskilte. Da Norvegr senere ble til Norge, skulle det komme til å inkludere langt større områder. Men det er en annen historie, og langt fra et opplagt scenario sett fra vikingtiden.