Arbeiderpartipolitikeren Aase Lionæs gikk i 1956 på talerstolen i Stortinget med en klar melding:
Så lenge kvinnene må betale det samme som mennene for det daglige brød, (...) er det en sosial urettferdighet å lønne kvinner lavere enn menn.
Norge hadde nemlig kjønnede lønnssatser i det private næringsliv på 1950-tallet. Det vil si at det var én lønnssats for kvinner, og en annen for menn. Altså ville en kvinne og en mann i nøyaktig samme stilling på samme arbeidssted få ulik lønn på grunn av sitt kjønn.
Forskjellsbehandling i arbeidslivet var altså lovlig og vanlig. Hva skulle til for å fjerne de kjønnede satsene, og hvorfor ble det likevel ikke likelønn i Norge?
De første kravene om likelønn
I Norge kom de første kravene om lik lønn for likt arbeid fra kvinnelige arbeidere og arbeiderbevegelsen i 1880- og 90-årene. Dette var starten på et kvinnekrav som aldri skulle forsvinne. Lik lønn mellom kjønn kom til å prege likestillingskampen de neste hundre årene, men oppmerksomheten var selvsagt variabel.
På verdensarenaen erklærte Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) likelønn som et grunnprinsipp allerede fra organisasjonen ble opprettet i 1919. I Norge ble likelønn for kvinner og menn ansatt i staten innført i 1920.
Tretti år senere, i 1948, økte oppmerksomheten mot likelønn i Norge på nytt ved at kvinneorganisasjoner intensiverte presset mot politikerne. Dette medførte til at staten satt ned en Likelønnskomité som skulle utrede likelønnssituasjonen i Norge og besvare spørsmålet om hvorfor kvinner tjente mindre enn menn.
Dermed var det altså kvinneorganisasjonene, og ikke de norske politikerne, som først sto bak en økt oppmerksomhet mot likelønn etter andre verdenskrig.
Et mannlig forsørgerideal
Det fremste argumentet for at menn skulle tjene mer enn kvinner var mennenes forsørgelsesbyrde. Mannens lønn skulle forsørge kvinnen og familien. 1950-tallet blir ofte omtalt som «husmødrenes gullalder» fordi det aldri før eller siden var flere husmødre i Norge. Husmorparadiset var et resultat av en villet politikk med blant annet skatteregler som favoriserte den mannlige forsørgeren som arbeidstaker.
På dette tidspunktet var samfunnet svært mannsdominert. Menn dominerte politikken og arbeidslivet og det var få idretter med offisielle mesterskap for kvinner. Det var heller ikke mulig for kvinner som giftet seg å beholde sitt eget etternavn.
I perioden fra 1954 til 1957 var kun sju av 150 faste politikere på Stortinget kvinner, og den manglende likelønnen blant norske arbeidere vekket lite oppsikt og oppmerksomhet innenfor Stortingets fire vegger. Dermed kom aktivistene og politikerne som arbeidet for lik lønn mellom kjønn til å vende blikket opp og ut forbi Norges landegrenser.
ILOs likelønnskonvensjon
I 1951 vedtok Den internasjonale arbeidsorganisasjonen konvensjon nummer 100 om lik lønn for kvinner og menn for arbeid av lik verdi. ILOs likelønnskonvensjon kom på den politiske agendaen i en tid der kvinner møtte diskriminering i de fleste deler av samfunnet, en realitet som var alt annet enn særnorsk.
Årsaken til at konvensjonen likevel ble vedtatt var at USA ønsket å fremstå som mer progressive på likestilling enn Sovjetunionen, noe som spilte seg ut igjennom ILO.
I tillegg hadde den nyopprettede FNs kommisjon for kvinners rettigheter (CSW) arbeidet for en internasjonal håndtering av likelønn.
Landene som innførte ILO-konvensjonen kunne ikke lenger ha en egen lønnssats rettet mot ett kjønn. Videre var konvensjonen klar på at den måtte tilpasses måten lønn ble bestemt på i de ulike medlemslandene.
Debatt og ratifisering
Etter dette ble det opp til Stortinget å bestemme og diskutere hvorvidt Norge skulle ratifisere konvensjonen. Politikerne bestemte seg for å vente med ratifisering til den norske Likelønnskomitéen var ferdig med sitt arbeid. I årene som fulgte ble flere debatter om likelønn ført frem av kvinnelige politikere og politikere fra kommunistpartiet.
Først i 1958 kom Likelønnskomitéens innstilling, og den gikk inn for ratifisering. Året etter stemte det norske Stortinget ja til ILOs likelønnskonvensjon. Norge ble med dette det første Skandinaviske landet til å gå inn for likelønn.
Samtidig opprettet Stortinget Likelønnsrådet i 1959 – det første statlige organet som utelukkende skulle arbeide med kvinners stilling i samfunnet. Dette var forløperen til dagens Likestillings- og diskrimineringsombud.
Organisasjonenes forhandlinger og avtale
Norske lønninger ble, og blir fortsatt, fastsatt gjennom tariffavtaler mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, uten innblanding fra staten. En politisk innføring av likelønn som lov ville bryte med dette viktige prinsippet i norsk arbeidsliv.
Dermed skulle innføringen av likelønn skje gjennom en kollektivavtale mellom Landsorganisasjonen (LO) og Norsk arbeidsgiverforening (NAF). LO og NAF kom til enighet med en kollektivavtale i 1961. I avtalen ble det bestemt at lønnssatsene skulle vurderes på nytt, deretter skulle man bytte ut de kjønnsspesifikke lønnssatsene med kjønnsnøytrale satser.
NAF fikk inn en avgjørende merknad om hvordan arbeid skulle vurderes. Man skulle nemlig ta høyde for «faktorer som er med på å bestemme verdien av arbeidsraten».
Konsekvensen av merknaden var at kvinnedominerte yrker kunne vurderes lavere enn mannsdominerte fordi man tok høyde for det som ble kalt ulemper ved å ha kvinnelige ansatte. Ulempene var for eksempel høyere sykefravær blant kvinner knyttet til svangerskap og ansvar for familiens barn, samt at en rekke kvinner sluttet i arbeidet da de giftet seg.
Den kompliserte likelønnen
Til tross for at likelønnssituasjonen hadde blitt bedre enn den var på 1950-tallet gikk Aase Lionæs på nytt på Stortingets talerstol i 1969 for å snakke om likelønn til sine kollegaer. «Likestillingen i Norge på det økonomiske området er en parodi», sa hun.
Selv etter ratifisering av ILO-konvensjonen tjente norske kvinner mindre enn menn. Dette var et utfall som borgerlige kvinneorganisasjoner og kvinneorganisasjoner tilknyttet arbeiderbevegelsen hadde advart om fra start.
Likelønn viste seg å være langt mer komplisert enn det ILO-konvensjonen tok høyde for. For det første var arbeidsmarkedet svært kjønnsdelt, og de kvinnedominerte yrkene ga lavere lønn enn typisk mannsdominert arbeid.
Videre viste organisasjonenes forhandlinger at likelønn ikke bare handlet om kjønnede lønnssatser – det var også knyttet til verdisettingen av arbeid. For eksempel fikk tungt fysisk arbeid tredobbel poengverdi sammenlignet med tungt psykisk arbeid.
Kvinner hadde dessuten fortsatt hovedansvar for hus, hjem og barn, og det fantes knapt barnehager. For gifte kvinner var det nærmest umulig å arbeide fulltid utenfor hjemmet, og deltids- og sesongarbeid resulterte åpenbart i lavere lønn.
Individuelle lønnstillegg og at kvinner ble unnvært toppstillinger, var andre sider ved den økonomiske likestillingen som ILO-konvensjonen gjorde lite eller ingenting for å løse.