De første drabantbyene i Norge vokste fram i 1950- og 1960-årene i Groruddalen og Østensjøbyen i Oslo.
I 1949 hadde det bodd knapt 40 000 mennesker – under ti prosent av byens befolkning – i disse områdene. I 1979 var innbyggertallet vokst til 195 000 – over 40 prosent av befolkningen. Groruddalen og Østensjøbyen hadde nå betydelig flere innbyggere enn hele Bergen.
Mest i Oslo
Andre større byer i Norge, som Bergen og Trondheim, skulle også få innslag av denne typen bebyggelse. Men ingen steder var innslaget så iøynefallende som i hovedstaden.
Drabantbyene skilte seg fra «kasernebebyggelsen» i den gamle byen og fra den åpne blokkbebyggelsen fra de første etterkrigsårene. I Oslo ble de lagt i åssidene og på platåer som var hevet over dalbunnen.
Drabantby-Oslo begynte på Lambertseter og fortsatte med utbyggingen av steder som Manglerud, Oppsal/Skøyen og Bøler i Østensjøbyen, og Veitvet, Ammerud, Romsås og Stovner i Groruddalen.
«Nye bysamfunn»
Planleggere og politikere snakket ikke om drabantbyer, men om «nye bysamfunn». Å videreutvikle byen med villaområder ble ansett som ikke bare økonomisk og arealmessig umulig, men også lite ønskelig, fordi det ikke kunne skape sosiale fellesskap.
Lambertseter, påbegynt i 1951, skulle framelske slike fellesskap. Institusjoner på flere nivåer skulle bidra til dette – fra lekeplassen for småbarn like ved leiligheten til høyere skole, sykehus og restauranter i senteret for hele bydelen.
Nye bysamfunn skulle skilles fra den gamle byen, og fra hverandre, med natur.
Ideal og virkelighet
Idealet var at befolkningen skulle gjenspeile bybefolkningen ellers, sosialt og aldersmessig. Derfor ble også små leiligheter planlagt – for eldre og for unge uten barn.
Planleggerne ventet at bolignøden ville føre til at søkere kom fra alle sosiale lag. Men det kom mest unge barnefamilier og par som var i ferd med å skaffe seg barn. Og sosialt sett ble denne nye østkanten en forlengelse av den gamle, selv om innslaget av lavere middelklasse var større.
Fellesanleggene hang etter. Lenge manglet det skolebygg, butikker, telefonlinjer og gode forbindelser til Oslo sentrum. På Oppsal åpnet kjøpesenteret ti år etter at de første innbyggerne flyttet inn.
På Bøler var det en tid ti telefoner til 8000 mennesker. T-banen kom til Bøler og til Grorud først godt ut i 1960-årene. Det tok tid å få institusjoner på plass.
Mot slutten av 1950-årene begynte planleggerne å omtale egne bysamfunn og nabolag som romantiske ideer de hadde lagt bak seg.
Drabantbyer går i høyden
Høyhusene kom for alvor i 1960- og begynnelsen av 1970-årene. I 1950-årene ble det stort sett bygd fireetasjes blokker. Både på Tveita og på Ammerud ble blokkene over 40 meter høye, og hver blokk hadde omkring 250 leiligheter. Særlig øvre deler av Groruddalen ble preget av 1960- og 1970-årenes arkitektur.
Den nye byggestilen ble snart kritisert. Lavmælt kritikk av utbyggingen i 1950-årene hadde vært estetisk, og gjerne konservativ. Nå ble kritikken sterk, og helst sosial og radikal.
Påstanden var at den nye bebyggelsen ga magre vilkår for trygghet og fellesskap. I løpet av 1970-årene var høyblokkenes tid forbi.
Et moderne liv
Drabantbyene ble ikke som de tidlige planene tilsa. For dem som flyttet ut fra den gamle byen, veide likevel trolig fordelene tyngst. Beboerne så ofte problemer som forbigående. Mange vurderte situasjonen på bakgrunn av det de kom fra – ett rom og kjøkken i ei hytte på Lilleaker eller «synkende rønner» i Sigurds gate.
På Lambertseter hadde 84 prosent av beboerne hatt bare ett eller to rom før de flyttet dit, mens normen i drabantbyen var tre rom og kjøkken. Her var rennende varmt og kaldt vann, kjeller- og loftsbod, og grønne plener mellom blokkene.
Fram til den mer ekstreme blokkbebyggelsen kom, ble de få høyblokkene gjerne oppfattet som landemerker som brøt monotonien i den lave blokkbebyggelsen. Og mange av de fordelene som fulgte med tanken om sunne boliger for «gode borgere» i den tidlige etterkrigstiden, ble nok også bevart.