Flukten fra landsbygda

I årene etter annen verdenskrig kom det ny fart i den langsiktige utviklingen bort fra tradisjonelle livsformer knyttet til landbruk og fiske.

Folketallet i Norge økte fra litt over tre millioner til nesten fire millioner mellom 1945 og 1970. Veksten var betydelig sterkere enn i de to tiårene før krigen. Samtidig forandret befolkningen bomønster og sitt daglige arbeid i raskere takt enn i mellomkrigstiden.

Færre i primærnæringene

Da freden kom, bodde halvannen million nordmenn – nesten halvparten av landets innbyggere – i grisgrendte strøk på landsbygda. Omkring en tredjedel av befolkningen hadde sitt levebrød i de gamle næringene jordbruk, skogbruk og fiske.

Et par tiår senere ga primærnæringene arbeid til bare ti prosent, og mer enn 2,5 millioner bodde i byer og tettbygde strøk. For første gang i norsk historie ble den dominerende formen for bosetting heller by enn bygd.

Den store flyttesjauen

Selv om byene i Norge hadde vokst enda raskere ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet, førte det økte tempoet i flyttingen nå for første gang også til en markert nedgang i folketallet i Distrikts-Norge.

Det dreide seg ikke lenger bare om at byer og tettsteder vokste, men om det mange kalte en «flukt fra landsbygda».

Strømmen fra utkantene mot sentrum slo tydelig ut i området rundt Oslo, som fikk en tilflytting av mer enn 120 000 mennesker. Over 50 000 av dem kom fra Nord-Norge – like mange fra Vestlandet og indre strøk på Østlandet.

Innad i regionene

Likevel endret de større regionenes andel av den norske befolkningen seg egentlig ganske lite. I de landsdelene som hadde størst utflytting, var også fødselsoverskuddet høyere enn gjennomsnittet.

Det meste av flyttingen skjedde lokalt; folk samlet seg i tettsteder i sin gamle kommune eller i sentre innenfor sin egen region. Men langs deler av kysten og i mange skog- og fjellbygder ble hele lokalsamfunn avfolket.

Jord som var ryddet for å gi utkomme i hardere tider, gikk ut av bruk, mens gamle gårds- og fiskerboliger i stedet gjorde tjeneste som fritidshus for folk som hadde flyttet til byen.

Forstadsvekst

Et motstykke til avfolking i mange utkantdistrikter var utvikling av moderne forstadsområder der befolkningen pendlet inn til arbeid i den gamle bykjernen. Bosetting av denne typen hadde begynt rundt Oslo, Bergen og Trondheim i mellomkrigstiden.

I 1950- og 1960-årene skjøt utviklingen fart, slik at godt over en million nordmenn levde som forstadsbeboere i 1970. Boligfelt med rekkehus og egne drabantbyer med boligblokker var nyskapninger som kunne utløse begeistring.

«De bysamfunn som i dag reiser seg for våre øyne», sa ordfører Brynjulf Bull ved innvielsen av Oslos første drabantby Lambertseter i 1952, innebar en virksomhet «som vi aldri i denne bys historie eller i dette land har sett maken til». Norske boformer fikk på denne måten trekk som liknet mer på det som var vanlig i Vest-Europa og USA.

«Bygdebyer»

I grisgrendte strøk fant det samtidig sted en fortetning av bebyggelsen til såkalte «bygdebyer» med moderne preg. I flere områder ble dermed overgangen mellom land og by mer uklar enn før.

Også forskjellene i næringsaktivitet jevnet seg ut. Så mye som 35 prosent av de nordmennene som var bosatt utenfor tettbygde strøk, arbeidet i industrisektoren i 1970. Om lag 20 prosent arbeidet i servicenæringene.

Flertallet av dem som ble igjen på landsbygda, tjente altså til livets opphold utenfor primærnæringene ved utløpet av etterkrigsperioden.