Historiske perspektiver på utvandringen fra Norge til USA

Historieskrivningen om den norske utvandringen til USA gir viktig forståelse av samfunnet og særlig tema som migrasjon, innvandring og kulturell tilpasning. 

150 med historieskriving om utvandringen

Som akademisk fagfelt i Norge oppsto migrasjonshistorie først fra 1920-tallet. Men norskamerikanske amatørhistorikere og akademikere begynte å skrive om norsk innvandring til Amerika nesten 100 år før det. Disse skrev for å styrke norske innvandrere sin identitet som gruppe, gi praktiske råd, og de argumenterte for at nordmenn hadde en berettiget plass i det amerikanske samfunnet. Et mer blandet, og kritisk, syn på oppholdet i USA finner vi i skriftlige nedtegnelser blant emigranter som returnerte til Norge.  Synet returmigrantene hadde, kunne stå i kontrast til de samfunnsbyggende fremstillingene de norskamerikanske amatørhistorikerne og akademikerne skrev. 

De første kjente brev- og håndbøkene skrevet av utvandrere til USA kom alt omkring 1830. Utvandreren Ole Rynnings Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand ga en praktisk innføring i amerikansk lovgivning og leveforhold. Sammen med senere håndbøker og Amerikabrev kom den til å bety mye for å opplyse den jevne mann og kvinne om USA som mulig utvandringsmål. Her kunne utvandringslystne uten forkunnskaper om USA få førstehåndsinformasjon fra en norsk emigrant.

Professor i skandinaviske språk og sønn av norske innvandrere, Rasmus Bjørn Anderson (1846-1936) spilte en viktig rolle i historieskrivingen som i USA kalles «filiopietism» og som refererer til en feiring av forfedrenes bedrifter og tradisjoner. I sin bok America Not Discovered by Colombus utgitt i 1874 argumenterer han for at Amerika ble oppdaget av Leiv Eiriksson, 500 år før Colombus. Med sine studier av de norrøne sagaene, vurderte han oppdagerne som et storslagent folkeslag. Ved å trekke linjer fra deres oppdagelse av Amerika til 1800-tallets innvandring ga han også oppdagernes skandinaviske etterkommere en berettiget plass i det amerikanske samfunnet.  

Med boka The First Chapter of Norwegian Immigration om den tidligste utvandringen fra Norge til Amerika fram til 1840 la Rasmus B. Anderson alt i 1895 grunnlaget for et nytt forskningsfelt. 

 I 1903 ga Anderson ut Bygdejævning, en samling artikler skrevet av representanter fra forskjellige bygder i Amerika. Her skulle representantene for hver bygd vise hva utvandrerne fra bygdene og deres etterkommere hadde utrettet i det nye landet. 

Denne regionaliseringen av utvandringshistorien innledet flere studier av både norske bosetningsområder og nybyggernes regionale opphav i Norge. Publikasjonene til amatørhistorikerne Hjalmar Rued Holand, De Norske Settlementers Historie og Martin Ulvestad, Nordmændene i Amerika, er eksempler på dette.  

Profesjonalisering av utvandringshistorien i USA 

Fra 1920-årene i USA og 1940-årene i Norge ble utvandringshistorie i større grad skrevet av faghistorikere. Fram til andre verdenskrig var norsk utvandringshistorie i stor grad et norskamerikansk prosjekt, forfattet av norskfødte immigranter eller første generasjon født i USA. 

Historikeren Marcus Lee Hansen, med norske og danske aner, skapte med sin artikkel i American Historical Review i 1927, «Immigration as a Field for Historical Research», et gjennombrudd innen migrasjonshistorie som fagfelt i historiefaget. Hansen var den første som ga ut en artikkel om innvandring i et amerikansk fagtidsskrift, og for dette er han kalt «far til migrasjon som moderne historisk fagfelt».

Første verdenskrig og en ny innvandringslov av 1924 førte til en kraftig reduksjon av innvandringen fra Norge. En sterk interesse for å ta vare på historien blant norskamerikanere førte til opprettelsen av Norwegian-American Historical Association (NAHA) i 1925, et historielag for den etniske norske innvandrergruppen som skulle «finne, samle inn, bevare og tolke» historien til norske innvandrere og deres utvikling i USA. 

Opprettelsen av NAHA styrket den faghistoriske tilnærmingen til utvandringshistorien. NAHAs første redaktør, og en av grunnleggerne av foreningen, Theodore C. Blegen, skrev selv flere bøker om temaet og ble tidlig talsperson for den nye sosialhistorien, «grassroots history», der historien ble formidlet nedenfra. Carlton C. Qualey er et annet sentralt navn her. Dessuten dannet Blegens publikasjoner den norske innvandringen til USA og tilpasningsprosessen inn i en analytisk ramme. 

Ingrid Semmingsen

Den første faghistorikeren i Norge som plasserte utvandringshistorien i historiefaget var Ingrid Semmingsen. Sent i 1930-årene la hun grunnlaget for en faghistorisk tilnærming til den norske utvandringen med sitt grunnleggende verk Veien mot vest i to bind. I det andre bindet belyste Semmingsen, i tillegg til selve vilkårene for utvandringen, også dens virkninger hjemme i Norge. Med sine sterke humanistiske og sosialhistoriske perspektiver er verket blitt stående som en klassiker i norsk utvandringshistorie. Ingrid Semmingsen ble også Norges første kvinnelige historieprofessor da hun i 1963 ble utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo. Hun var også den første kvinne som tok en doktorgrad i faget i Norge.

Professor i historie Einar Niemi har knyttet begrepet «Semmingsenskolen» til Ingrid Semmingsens perspektiver, tema og metode. Typisk for Semmingsen var at hun ga forklaringer med mange årsaker, og at hun la vekt på enkeltpersoners historier og «push»-faktorer, altså de hjemlige forutsetningene for utvandringen. Hun benyttet også mye historisk statistikk.  Senere faghistorikere av «Semmingsenskolen» har, som henne, vist en vid tematisk bredde i sine studier.  Hun satte med andre ord en «skole».

Ingrid Semmingsen spilte utvilsomt en viktig rolle i oppbygningen av migrasjonsstudier i Norden. Hennes forskning inspirerte skrivingen av en rekke hovedfagsoppgaver om temaet utvandring. Hun var også en brobygger mellom nordiske og nordamerikanske forskere og stod for en utvidelse av det sterke fokuset på Amerikautvandringen ved å kartlegge norsk utvandring til Australia, New Zealand og Sør-Afrika. 

Ingrid Semmingsen gikk av som professor i amerikansk historie ved Universitetet i Oslo omkring 1980. Norsk forskning om emigrasjonen til Amerika hadde til da vært preget av hennes posisjon som den fremste migrasjonsforskeren i landet. Etter hvert både supplerte og utdypet nytt materiale og nye perspektiver Semmingsens arbeider, blant annet med case-studier av emigrasjonen fra lokalsamfunn og en geografisk spredning av emigrasjonsfeltet. Flere arbeid ble gjort etter koblinger mellom lingvist- og litteraturmiljøet i USA og i Norge, som begge hadde tradisjoner for studier med relevans for emigrasjonshistorie. Dessuten ga moderne databehandling nye muligheter. 

Migrasjonshistorieforskningen endret seg også som følge av påvirkningen av den såkalte «New Social History» fra 1960-årene. Denne innebar en vending fra en konsensusbasert forståelse av amerikansk historie til en historie som var langt mer kompleks og mangslungen enn det man tidligere hadde hevdet. Mens immigrasjonen til USA tidligere var behandlet som en enveis assimileringsprosess fra innvandrer til å bli amerikaner, vurderte nå historikere immigranten i høyere grad som en selvstendig aktør som tok valg i tilpasningsprosessen i det nye landet. I fagfeltet migrasjonshistorie kom nå begreper som etnisitet, identitet og kultur på agendaen, forsterket av historiefagets vendinger i 1980- og 1990-årene.

Nye retninger i norsk migrasjonshistorie

Minoriteter og urbefolkning i Nord-Norge og på Nordkalotten er temaer som belyser tidlig innvandring til Norge. Kvener og samer ble i større grad enn tidligere inkludert i norsk utvandringshistorie de siste tiårene av 1900-tallet, i første rekke ved Einar Niemi. 

I Norge har dessuten emigrasjon vokst som emne innen lokalhistorien. Det er stor interesse for amerikabrev, et felt som kan trekkes tilbake til Theodore Blegens utgivelser av amerikabrev i 1930-årene. Serien Fra Norge til Amerika. Norske utvandrerbrev utgitt av Orm Øverland og Steinar Kjærheim i syv bind er viktige i denne sammenhengen. 

Det norskamerikanske historielaget i Norge, NAHA-Norge har siden 1986 også gitt betydelige bidrag til norsk utvandringshistorie. Ifølge Niemi synes NAHA-publikasjonene «å representere det viktigste nasjonale forum for norsk emigrasjonsforskning etter Semmingsens tid». 

I Norge har det de to siste tiårene skjedd en klar perspektivforskyvning fra årsaksforklaringer til utvandringen fra Norge til større vekt på tilpasnings- og integrasjonsproblematikken i mottakerlandet. Dette medførte en økt vilje til å følge emigrasjonene til mottakerlandene og integrasjonen i vertsamfunnet. Denne metoden, som følger migranten fra vugge til grav, er synlig i tematikken rundt en rekke hovedfagsoppgaver og doktorgradsavhandlinger, samt migrasjonsstudier etter årtusenskiftet. 

Fortidens valg av tematikk og perspektiver i utvandringshistorien danner grunnlag for drøfting av nye perspektiver. En viktig dreining gjelder forskernes mer eller mindre åpenbare fokus på gruppens etniske bakgrunn i seg selv, til å omfatte samspillet mellom norske immigranter og andre etniske grupper. Jon Gjerdes The Minds of the West tar for seg utviklingen av etniske kulturer i Midtvesten fra 1830-årene til 1917 i en gjensidig påvirkningsprosess mellom de ulike immigrantgruppene og amerikanske normer. 

Andre utvandringsmål og andre grupper

En ny geografisk utvidelse av norsk utvandringshistorie kom bl.a. med prosjektet «Nordmenn i Latin-Amerika». Hovedmålet med prosjektet var å bedre vår forståelse av utvandringen til og migrasjon i Latin-Amerika ved å bruke nordmenn før 1940 som eksempel. Prosjektet ønsket å produsere ny kunnskap om utvandring til Latin-Amerika som er relevant i større komparative perspektiv og som kunne tjene som modell for studier av andre migrantgrupper. 

I boken Den lange overfarten forteller Odd Lovoll om hvordan Quebec, Montreal og andre havnebyer i Canada ble inngangsporten for norske utvandrere til Nord-Amerika. Studier av norsk utvandring til Canada og Latin-Amerika har balansert USAs sentrale rolle som reisemål blant norske emigranter og har i sin tur bidratt til en nyansert og utvidet forståelse av norsk transatlantisk migrasjon.

De siste tiårene ser vi dessuten en tendens til en større interesse for å involvere grupper som tidligere ikke er blitt nevnt i særlig grad i utvandringshistorien. Kvinners rolle i innvandrings- og tilpasningsprosessen er et neglisjert felt i den store migrasjonsfortellingen. Norwegian-American Women, redigert av Betty Bergland og Lori Ann Lahlum var et viktig bidrag til dette feltet. Andre oversette grupper er minoriteter som barn, ungdom og eldre. Også spørsmål knyttet til kvensk utvandring er lite studert. Studiet av glemte yrker, som sjømenn, misjonærer, forretningsfolk og polarfarere reiser dessuten en rekke interessante spørsmål om forståelsen av migrasjon.

Et ytterligere neglisjert tema er hjemvendte emigranter og deres bidrag til nasjonsbyggingen i Norge. Den norske returvandringen var svært viktig for den nasjonsbyggingen i det unge Norge i form av overføring av kapital, entreprenørskap, religion og et nytt verdensbilde. Dette aspektet vil bryte opp det nasjonale fokuset som i stor grad har preget norsk historieskriving. Returvandringen kan også til en viss grad balansere synet mellom emigrantenes forventninger og i hvilken grad erfaringen som immigranter svarte til forventningene. 

Fellestrekk for utvandrere den gang og nå

Her finnes flere fellestrekk, som kan danne utgangspunkt for komparative studier der det tas i betraktning de ulike gruppers eksistens i tid og rom. Eksempler på slike fellestrekk er religionens sentrale plass i immigrantsamfunnet og som symbol på etnisk identitet, videre etableringen av etniske bosetningsmønstre av regionalt opphav i mottakerlandet og ulike grader av transnasjonalisme, det vil si i hvilken grad immigranter opprettholder kontinuerlig kontakt med sitt hjemland på ulike måter. En konsekvens av dette kan være multikulturelle samfunn hvor innbyggerne har vist liten interesse av å assimileres i det nye samfunnet. Migrasjon kan samlet sett tolkes videre enn bare å omfatte flytting fra en lokasjon til en annen.

Andre sammenlignbare trekk er generasjonskløften som oppstår mellom første generasjons innvandrere med en fot i opphavslandet og en i mottakerlandet, sammenlignet med deres barn som vokser opp i det nye landet. Den amerikanske historikeren Alan M. Kraut mener tilpasningsprosessen til innvandrersamfunnet over tid kan sammenlignes med en forhandling, «negotiation», mellom hver innvandrer og prisen for å bli inkludert og tilgang til muligheter i sitt nye land. 

I en innvandringsdebatt i Norge som i stor grad framstår som polarisert, kan kunnskap om tilpasningsprosessen i mottakerlandet blant norske innvandrere de siste 150 årene være relevant for forståelsen av innvandrernes tilpasningsprosess i møtet med det norske samfunnet.

Emigrasjonshistorie som fagfelt 

I 1980- og 1990-årene ble emigrasjonshistorie undervist som egne studier eller som deler av studier ved flere universiteter og høgskoler i Norge, som Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø. I dag er faget i stor grad borte fra disse læringsinstitusjonene etter lærerne gikk av med pensjon og ikke ble erstattet. Universitetet i Stavanger har i dag et forskningsmiljø innen norsk emigrasjonshistorie. Det blir dessuten undervist i faget migrasjon også ved andre høyere utdanningsinstitusjoner, bl.a. ved Universitetet i Sørøst-Norge. 

Sentrale utgivelser om utvandringen fra Norge til USA

Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America1825–1860, Northfield, 1940.

Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America. The American Transition, New York, (1940) 1969.

Carlton C. Qualey, Norwegian Settlement in the United States

Ingrid Semmingsen, Veien mot vest bd. 1 (Oslo: , 1941), Veien mot vest bd. 2 (Oslo: , 1950).

Nils Olav Østrem, Norsk utvandringshistorie, Oslo, 2014.

Nils Olav Østrem, Den store utferda. Utvandringa frå Skjold og Vats til Amerika 1837-1914, Oslo, 2015.

NAHA-Norge: Norwegian American Essays bd. I-XV (1984-2017).

Jon Gjerde, The Minds of the West. Ethnocultural Evolution in the Rural Middle West, 1830-1917, Chapel Hill og London, 1997.

Odd Lovoll, Det løfterike landet, Oslo, 1983 og 1997.

Odd Lovoll, Innfridde løfter. Et norskamerikansk samtidsbilde, Oslo, 1999.

Odd Lovoll, Norske aviser i Amerika, Oslo, 2012.

Odd Lovoll, Den lange overfarten. Tidlig norsk utvandring til Amerika, Oslo, 2016.

Odd Lovoll, Two Homelands, St. Paul, 2018.

Karen V. Hansen, Encounter on the Great Plains, Scandinavian Settlers and the Dispossession of Dakota Indians, 1890-1930, New York, 2013.

Bergland og Lahlum (red.): Norwegian American Women: Migration, Communities, and Identities, St. Paul, 2011.

Ole Rynning, Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand. Forfattet af en Norsk, som kom derover i Juni Maaned 1837, Kristiania, 1838.

Marcus Lee Hansen: «American Historical Review, 322500-18 (April 1927).

Marcus Lee Hansen, The Immigrant in American History, Cambridge, 1940)

Marcus Lee Hansen: "Immigration as a Field for Historical Research" i American Historical Review April 1927: 500-18.

Terje Mikael Hasle Joranger, «Lokale eller nasjonale kollektive identiteter? Etnifisering og identitetsbygging blant norske immigranter i Amerika», Historisk tidsskrift 2010, 89:2: ss. 223-347.

Terje Mikael Hasle Joranger: “Migration, Regionalism, and the Ethnic Other, 1840-1870” i American Studies in Scandinavia 2016, 48:2, ss. 33-58.

Rasmus B. Anderson, America Not Discovered by Columbus: a historical sketch of the discovery of America by the Norsemen, in the tenth century, Chicago, 1874.

Rasmus B. Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration (1821–1840): Its Causes and Results, Madison, Wisconsin, 1895.

George T. Flom, A History of Norwegian Immigration to the United States, Iowa City 1909 (ny utg. 1992)

Jana Sverdljuk, Terje M. Hasle Joranger, Erika K. Jackson og Peter Kivisto: Nordic Whiteness and Migration to the USA: A Historical Exploration of Identity, London, 2020.

 

 

Emneord: Historiografi Av Terje Mikael Hasle Joranger
Publisert 10. juni 2020 11:44 - Sist endret 29. juni 2020 09:23