Menneskene har alltid brukt fortellinger om tidligere tider til mye forskjellig i sine liv. Ved å snakke om noe i fortida, har de kunnet forklare hvordan ting er blitt slik de er, hvordan noe har vært gjort før, og kanskje enda kan gjøres – eller ikke. I både nær og fjern fortid har folk funnet eksempler, argumenter og forbilder (og det omvendte) – til å tenke over spørsmål om rett og galt, godt og vondt, stygt og pent, og fornuft og ufornuft. Om det meste en vet (eller tror) har skjedd, har det vært mulig å fortelle, synge, male eller dramatisere framstillinger – og uttrykke det som litteratur, kunst, gudetilbedelse, samfunnskritikk, oppdragelse og underholdning. Slik har fortid, og historie, alltid vært viktig i folks liv.
De samme behovene har vært viktige når historie i moderne tid er blitt drevet som eget fag, i skole, museer og forskning. Når historie skal forsvares som virksomhet i samfunnet, med egne institutter, plass på skolens timeplaner, lønn til lærere og forskere, penger til utstillinger, egne tidsskrifter og bokutgivelser, da trengs det gode argumenter. La oss derfor tenke over noen av de grunnene som ofte nevnes for at historie trengs – i våre liv og i samfunnet.
Utvide vår horisont
Et motiv som deles av alle som på en eller annen måte er «historisk interessert», er fasinasjonen av å kunne sette seg inn i, for ikke å si leve seg inn i, hvordan mennesker har hatt det under andre forhold enn i vår egen tid. Dette kan sammenlignes med når vi reiser for å se steder vi ikke har vært før. Det handler om nysgjerrighet, lyst til å oppleve noe annerledes, oppdage og utforske.
Enten vi besøker nye steder, eller setter oss inn i fortidig liv, utvider vi vår horisont. Våre liv er korte, og vår personlige erfaring begrenset. Derfor kan vi ved å reise, og i dag ved å ta til oss informasjon fra en uendelighet av medier, om folk, hendelser og liv andre steder, gjøre oss klokere enn vi kan bli bare med det vi har opplevd selv, der vi lever. På samme måte kan historie gjøre oss kjent med erfaringer og opplevelser som tidligere generasjoner har gjort seg.
Men å tolke fortida er ikke det samme som å gjenoppleve den. Historie bør ikke sees som en tidsmaskin. Fortida er borte, og kan verken besøkes eller gjenoppleves. Men vi kan fortelle historier om den. At det kan gjøres med innlevelse, er ikke det samme som at det historiene handler om, kan oppleves på nytt, slik det var (og det skal vi vel i stor grad være glade for). Og hvis vi kunne gjort det, reist tilbake, og levd og tenkt som folk gjorde da, hva nytt ville vi da ha lært?
Trang til å vite
Vi driver med historie for å finne ut noe ikke visste før, men er nysgjerrige på. Enten vi leter etter spor fra våre oldeforeldre på en gammel boplass, eller vi undersøker med arkivmateriale og vitenskapelige metoder hvor i verden tusenvis av utvandrere fra et land slo seg ned, kan vi se dette som uttrykk for en utforskertrang.
Av og til kalles dette også «ren» forskertrang, fordi det kan se ut som om motivet ikke er påvirket av noe annet enn dette ene og uskyldige: ønsket om å finne ut, og å vite. Det har også vært sett som et ideal, som noe å forsvare som nøytralt, objektivt og vitenskapelig, mot «andre» motiver som har lett for å forstyrre og farge bildet av det vi er nysgjerrige på. Men uansett hvor mye vi vil vite mest mulig sikkert hvordan noe virkelig var, er spørsmålene, fokuset, og tolkningene av det vi finner ut, preget av våre nåtidige tenkemåter.
Slik det var og slik vi ser det
I mang en historiefaglig diskusjon har det stått mellom det som her kan sees som motsatte motiver: For det første trangen til å utforske fortida slik den var, upåvirket av hva vi mener i dag; for det andre ønsket om å bruke kunnskap om fortida nettopp til å styrke verdier vi står for i vår egen tid.
Mellom disse to motsatte og ytterliggående (og, som det, lite fruktbare) tenkemåtene, har de fleste historisk interesserte alltid kombinert det å være nysgjerrig på hvordan folk har hatt det før, med å ville finne ut noe om fortida som kan gjøre oss klokere i våre egne liv. Da er det heller ikke sikkert dette trenger å være en motsetning: Det at vi utforsker og forteller om fortida på måter som gir mening for oss i nåtida, kan være nettopp det som gjør at vi både finner ut nye sannheter om fortida, og får større nytte av historiekunnskapen i vår tid.
Identitet og røtter
Et annet vanlig argument for at vi trenger historie, har vært at den gir oss identiteter. Ved å kjenne vår fortid, forstår vi hvem vi er. I historien ligger våre røtter. På ett vis er dette like selvsagt som at vi uten minner er ingenting. Samtidig er det problematisk.
Vi har lett for å ta for gitt hva som er vår historie. Er vår identitet (og historisk rotfestede «selv») knyttet til nasjon, sted vi kommer fra, samfunnsklasse, kjønn, politikk, klesstil, musikk, eller hva? Og tenk om jeg da føler at «min musikk» er amerikansk blues og ikke trønderrock? Her er det viktig å huske at identitet handler mer om hva vi identifiserer oss med, i betydningen er knyttet til, enn hva vi er, for eksempel ut fra hva som står i passet vårt. Samme hvor mye en kan være oppvokst i et bestemt lokalsamfunn, land eller sosialt miljø, er det både normalt og bra å være mindre ubrytelig knyttet til dette enn for eksempel til verdier, helter og idealer som ikke har å gjøre med hvor vi kommer fra. Da må vi også kunne se dette «andre» som del av «oss selv» – også når vi med vår historieinteresse prøver å finne ut noe om «våre røtter».
Tanken om historie som viktig for identiteter, bygger alt for ofte på at identitet betyr likhet eller samsvar (slik det er mellom vårt ansiktsutseende og bildet på ID-kortet). Og for sjelden tenker vi da over at vi også i våre egne liv former oss selv ved å ta til oss lærdom og impulser som før vi tok dem til oss, ikke var våre (hva nytt kunne vi lære hvis det ikke var slik?). Identiteter er i utvikling, og kan formes i flere retninger. Og i stedet for å se dem som noe vi finner i fortida, bør vi se dem som interessante å studere historisk, hvordan de er blitt til, og utviklet, over tid.
Det siste gjelder for så vidt også hvis vi graver i fortida på det stedet vi bor på, eller i historien til vår egen samfunnsgruppe. Det vi da finner, er alltid i det minste litt annerledes enn det vi er – nå. Og er det ikke det, altså hvis det ikke har forandret seg i det hele tatt, så blir det gjerne også lite spennende å fortelle historie om. Da blir det tidløst, hevet over tid, og tid er grunnleggende i all historie.
Selv om noe er blitt gjort på samme måte i generasjoner, har det uansett skjedd i ulike tider. Og om ikke annet, så har omgivelsene da skiftet, mer eller mindre. Det gjør at «det samme» kan ha fått nye betydninger selv om det ytre sett bare er blitt repetert. Selv om stemmeretten kan ha vært et ubrytelig prinsipp i et samfunn i hundre år, vil betydningen av det å ha lov til å stemme i frie valg, ha variert i nye situasjoner, med nye saker, nye makthavere, og ideologiske strømninger.
Tradisjoner
Dette gjelder også det vi ser som tradisjoner, som vi gjerne tenker at historie kan hjelpe oss å ta vare på. De er heller ikke noe som bevares i frossen tilstand. De tolkes og omtolkes. Vi kan si at her i bygda er det tradisjon å delta på dugnader. Da mener vi at her gjør folk dette, og slik har de alltid gjort. Vi kan kalle det vane, eller skikk. Ved å kalle det tradisjon, fester vi en merkelapp på det som signaliserer at det ikke bare er gammelt, men bevaringsverdig. Og ikke sjelden snakkes det ekstra varmt om det som tradisjon hvis det i nyere tid har vært truet med å bli svekket (apropos dugnad: er folk begynt å bli slappe med å delta? Ser de ikke verdien av fellesskap lenger?) Blir noe opphøyd til tradisjon, blir det gjerne også sett som verdt å forsvare mot modernisering.
Da er det viktig å tenke over at det er i ettertida at noe gammelt omtales for eksempel som tradisjon. Slik blir det sett nå, og med perspektiv fra vår tid. Sett i lys av vår egen tid, blir det gamle da verdt å bevare – mens det før i tida kanskje bare var en del av livet som ikke ble omtalt slik. Da hender det også at minnene om hvordan det var før, tolkes i nytt lys. Tradisjoner er ikke noe som bare bevares, de skapes, omtolkes og brukes i nye sammenhenger.
Bakoverblikket
Uansett hvor mye vi i vår historieinteresse kan være fasinert av trangen til å bli kjent med et liv vi gjerne skulle ha gjenopplevd, og som vi kanskje i blant ønsker fortsatt kunne vært slik, så er alltid det vi kan fortelle om dette, fortalt med blikket vendt bakover. Vi betrakter fortida med nye blikk, som ser det som var, med andre øyne enn de som så det den gang. Fortida kan vi ikke gjøre noe med, den er tilbakelagt og uforanderlig. Men fortellingene om den kan alltid tilføres nye perspektiver, spørsmål og tolkninger.
Slik sett er det viktig å skille mellom fortida, som det som var, og historie, som fortellinger om fortida. Det er også når vi stiller spørsmål til fortida som fortidsmenneskene selv ikke stilte, og kanskje ikke en gang tenkte på å stille, at historie kan gjøre oss klokere (slik er historie alltid å være etterpåklok, og å reflektere på nye måter over det som før var selvsagt).
Noe annet den gang
Vi kan leve aldri så mye der våre formødre levde, og tenke og gjøre slik de gjorde, men deres historie blir mest interessant når den handler om noe som var i det minste litt annerledes enn nå. Greide de seg for eksempel den gang ved å gjøre noe vi i vår tid gjerne vil gjøre like bra, men ikke får helt til? Da gjør fortellingen om fortidig liv også mer inntrykk hvis den handler om at selv da, når teknologi og ressurser ikke var som nå, greide de dette. Eller: den gang var dette helt normalt, nå er det blitt vanskeligere. Og nå ser vi dette med andre øyne. Røyk fra fabrikkpipene betydde en gang velstand, så kom det til å bety skadelig forurensning. Og perspektivet skiftet fra framsteg til ødeleggelse.
Historie handler også om fortidige hendelser og forhold som vi er lettet over å ha lagt bak oss, overvunnet og tatt knekken på. Enten det fortidige interesserer oss som noe positivt eller negativt, er det slik vi ser det fra vår egen horisont at det framstår sånn. Historien leves framover, og tolkes bakover.
Forandring
At historie handler om forandring, er vanlig å tenke. Historikere skriver mer om sosiale og teknologiske omveltninger, krigsutbrudd og revolusjoner, enn om det som har vært stabilt, eller langsomt og tregt endret. Og vi lurer gjerne mer på hva årsakene kan ha vært, når noe ble forandret, enn når det ble værende som før. Det er skrevet mer om hva som skapte revolusjoner, enn om hva som holdt samfunn sammen før og mellom omveltningene. Og hverdagsliv blir sett som mindre selvsagt tema for historie enn politikk. Når noe dramatisk skjer, diskuterer vi hva forklaringen kan være. Det spørsmålet bør vi oftere stille også når noe varte ved, og ble lite forandret.
Om roligere perioder mellom dramatiske omveltninger har vi lett for å si at «lite skjedde». Da bør vi tenke over at noe må gjøres også for å opprettholde noe – og at det i noen situasjoner kan være nokså krevende å forsvare en etablert orden (iblant har det vært lettere å utløse en krig). Å holde noe ved like, eller å beholde makten, kan være like slitsomt som det omvendte. Om lite nytt skjer, og dagene går som før, kan grunnen til det være nettopp at mange nok har stått på og ytet sitt, i arbeid, kjærlighet, pleie, bønner og samhold – men kanskje like ofte med agitasjon, disiplinering og undertrykkelse. Selv om det som gjøres når livet går sin gang med lite forandring, kan virke helt udramatisk, kan det være like relevant som noe annet å tolke det historisk. Hvordan ble det (værende) slik?
Foranderlighet
At historie handler mye om forandring, er forståelig, og i stor grad rett, men bare delvis. For da bør vi tenke over at også vaner, levemåter, skikker, tenkemåter og samfunnsforhold som har vært som de er, i generasjoner og kanskje århundrer, aldri er uforanderlige. At noe ikke har vært forandret, er noe annet enn at det ikke har vært mulig å endre det. Er noe skapt og formet av mennesker, kan det også omformes – av mennesker. Og for å finne ut hvordan noe kan endres, kan historisk kunnskap om hvordan det vokste fram, ble formet, og holdt vedlike, alltid også gjøre oss klar over hvordan det kan (og kunne) forandres.
Ta for eksempel kjønnsrollene. At menn så å si uendelig lenge har hatt mer makt og status enn kvinner, har ikke hindret de siste generasjonene i å gjøre en god del med dette (selv om det like uendelig lenge ble sett som utenkelig). Når noe som er kulturelt og samfunnsmessig, forklares ikke bare som naturlig, men av og til nærmest naturbestemt, framstår det lett også som naturstridig å endre det. Derfor er det ofte aller mest spennende for en historiker å utforske det som er blitt tatt for gitt, og sett som selvsagt, som noe som «bare var slik». Med et historisk blikk får vi da øye på hvordan det som bare var sett som umulig, likevel var mulig å i det minste se annerledes på. Selv det vi har lett for å se som entydig og gitt, kan tolkes på flere måter.
Slik har det å reflektere historisk vært til hjelp for å kunne tenke seg muligheten av at makt (likevel) ikke var gitt av Gud, at kvinner (likevel) ikke måtte være underordnet menn, og at hudfarge (likevel) ikke gjorde mennesker mer eller mindre verdt. Ingenting av dette har vært naturbestemt, men bestemt og formet av mennesker. Hva av det vi tar for gitt i vår tid, kan i framtida bli beskrevet som både gammeldags, unaturlig og foranderlig.
Historisk forståelse gjør også at vi lettere ser hvordan noe vi tror ligger fast, kan være skjørt, sårbart og bygd på svakere grunn enn vi helst vil tro. Hvis vi ser samhold og fellesskap som tidløse og rotfestede trekk ved vårt samfunn, kan vi ved å studere historisk hvordan dette har vært skapt og opprettholdt, for eksempel med organisering, bli klar over hvor lett også dette kan bli både svekket og forsvinne. Men svekker vi ikke da det vi vil skal være fast? Tvert imot kan det å fokusere på det foranderlige også styrke det vi vil skal vare ved, fordi det gjør oss klar over at det ikke varer – og ligger fast - av seg selv, men trenger aktiv innsats.
Historie som frigjørende
Slik kan vi se historie som en kritisk virksomhet, som gjør oss mer frie enn ellers fra både tvang og fastgrodde sannheter. Da forstår vi lettere hvordan måten noe før i tida ble tenkt og gjort på, ikke var bestemt av verken skjebne eller natur.
Samfunn og kulturer kan selvsagt ha vært sterkt preget av hva som var naturgrunnlaget, at havet ga fisk og eksportinntekter, skogen ga trevirke og papirindustri, tørke ga nød og konflikter om vannet, olje ga rikdom osv. Men ingenting av dette har gjort at det var bare én mulig måte å ordne samfunnet på. Samme naturgrunnlag kan utnyttes på flere måter, fordelingen av ressursene kan ordnes i ulike samfunnsformer, og makta over måten det gjøres på, kan alltid diskuteres, kritiseres og forandres. Alltid har måtene menneskene har innrettet seg på, bydd på muligheter for å gjøre ting på flere måter enn de som ble fulgt. Og mye er blitt prøvd uten å lykkes. Grunnene til det kan ha vært både ressursmangel, motkrefter, maktforhold og forestillinger.
Vi sier ofte at vi trenger historie for å lære av den. Ja, alle argumentene vi her har diskutert, handler om å lære, men da på flere måter. Vi må lære, tenker vi når vi sier «aldri mer Hiroshima». Og vi kan prøve å lære av at klasseforskjeller ofte har ført til opprør. Noe vi da lett glemmer, er at ingen historiske situasjoner har hatt bare ett mulig utfall. Opprør er uteblitt, eller blitt hindret, oftere enn gjennomført, og da av mange slags grunner, fra religiøs tro på underkastelse og kulturelle tenkemåter om at fattige må stå «lua i handa», til geværer og mange andre maktgrep. Hvis vi sier at vi kan lære av situasjoner som er «de samme» som noe vi opplever nå, må vi huske at de aldri er helt de samme (om vi går samme rute med hunden hver kveld, er det aldri den samme turen, og hver kveld kan noe nytt skje). Og om situasjoner og hendelser ligner aldri så mye på hverandre, er (og var) de mulig å tolke – og takle - på flere måter.
At historie øver oss i å se levemåter, samfunnsstrukturer, maktforhold, forestillinger, kulturelle tenkemåter – og det meste – på denne måten, som menneskeskapt, flertydig og foranderlig, kan være en god begrunnelse for at vi trenger historie. Ved å tenke historie slik, vil det også hjelpe oss til å tenke selvstendig og kritisk når noen prøver å bruke sin egen autoriserte versjon av «Historien» til å framstille det de selv vil, som den eneste veien framover. Var det flere veier å velge mellom før i tida, vil det også være det framover. Det er kanskje det viktigste historien kan lære oss. Da må historie studeres og læres som fortellinger med flere mulige utveier, som problemer med ulike løsninger, og som fortidige virkeligheter som kan tolkes på flere, og stadig nye, måter.