InterCity dobbeltspor Dilling-prosjektet

Sommeren 2017 startet Kulturhistorisk museum et toårig utgravningsprosjekt på Dilling. De foreløpige resultatene i prosjektet bryter med kjente forestillinger om Østfolds jernalderbosetning.

Utgravningen på Dilling er den største sammenhengende undersøkelsen av bosetningsspor fra jernalderen på Østlandet noensinne og gjennomføres som en del av de forberedende arbeidene i forkant av Bane NORs utbygging av InterCity-strekningen Sandbukta – Moss – Såstad.

Her presenterer vi noen foreløpige resultater, per mars 2019 er utgravingsresultatene fortsatt under bearbeiding.

Foto: Magne Samdal.

Da Bane NOR begynte planleggingsarbeidet for det nye dobbeltsporet, gjennomførte arkeologer fra Østfold fylkeskommune et omfattende registreringsarbeid innenfor traséen og de tilhørende anleggsområdene og påviste en rekke forhistoriske kulturminner. De aller fleste av disse lå i Rygge kommune.

De siste 25-30 årene er det undersøkt en lang rekke boplasser i dyrket mark fra eldre jernalder på Østlandet, slik at bosetningsmønsteret og til dels også byggeskikken i perioden etter hvert begynner å bli ganske godt kjent. Felles for disse boplassområdene er at de som oftest består av ett enkelt gårdsbruk med bolighus, bygninger og noen tilhørende åkerlapper.

Det var derfor oppsiktsvekkende da Østfold fylkeskommune under registreringen påviste et usedvanlig stort boplassområde fra eldre jernalder (500 f. Kr. - 500 e. Kr.) ved Dilling stasjon i Rygge. Innenfor om lag 70 mål fant man i underkant av 900 stolpehull, ildsteder, grøfter og kokegroper tilhørende et stort antall bygninger, noe som er unikt i østnorsk sammenheng.

Den enorme størrelsen på boplassen på Dilling bryter med etablerte forestillinger om hvordan jernalderens bosetning var organisert på Østlandet i eldre jernalder. Boplassen representer derfor en unik mulighet for å øke kunnskapen om en rekke ulike aspekter ved jernaldersamfunnet, som for eksempel byggeskikk, den fysiske organiseringen av boplassen og landskapet, og ikke minst sosiale og økonomiske forhold.

Jernaldergårdene på Dilling

På Dilling fant vi i 2017-sesongen spor av 50 bygninger, først og fremst fra perioden førromersk jernalder til folkevandringstid, 500 f. Kr. til 550 e. Kr. Bygningenes lengde varierte mellom 4 og 35 meter, hvor de minste var små lagerbygninger. De største husene var felles for dyr og mennesker, i hver sin ende. De mange husene stammer fra ulike bruksfaser – eldre bygninger har blitt revet og nye bygd på omtrent samme sted. Et hus sto antakelig maksimalt i en generasjon før det måtte rives, ombygges eller repareres.

Illustrasjonen viser et utvalg av ulike grunnplan på noen av husene som ble undersøkt under sesongen 2017. Strekene markerer overlapping av hus. Illustrasjon: Linnea S. Johannessen.

De største husene, med lengder over 20 meter, ligger spredt utover store deler av lokaliteten, med en innbyrdes avstand på mellom 50 og 125 meter. Rundt flere av husene ligger det små og mellomstore bygninger som delvis overlapper og delvis respekterer husenes grunnplan. Mellom husområdene er det mer eller mindre funntomt, men med enkelte kokegroper eller dyrkingsspor.

Hus 8 er ett av de lengste på Dilling med sine 30 meter. De blå kjeglene viser de takbærende stoplene, mens de oransje markerer de identifiserte veggstolpene. Foto: Silje Hårstad

Kanskje indiker dette en bosetningsstruktur hvor flere samtidige gårdsenheter har delt inn landskapet mellom seg på en regelmessig måte. Det er også mulig at de forskjellige husområdene representerer ulike generasjoner av samme gårdsenhet, og at gården regelmessig flyttet om lag 100 meter. Disse spennende problemstillingene håper vi å kunne belyse når de enkelte bygningene blir nærmere datert.

Vi kan tydelig se spor av gammel dyrking på Dilling i form av fossile jordbrukslag med spor etter ardbruk (en forhistorisk plog). Det var i all hovedsak bygg som ble dyrket på Dilling, men vi har også spor etter rug, emmer/spelthvete og havre. I ett av husene har vi også funnet ett linfrø og ett hasselnøttskall.

Tokammerovn eller åttetalsovn fra Hus 2. I løpet av utgravningssesongen 2017 ble det påvist åtte ovner. Fire av dem kan med stor sikkerhet knyttes til konkrete bygninger, mens de resterende fire trolig har vært anlagt i friluft. Ovnene har ulik bevaringsgrad, men alle er tokammerovner, også kalt åttetallsovn. Denne ovnstypen har mange variasjoner, og stor utbredelse i tid og rom. Ovnene knyttes ofte til keramikkbrenning, men andre bruksområder som f.eks. tørking av korn og baking er også foreslått. Vi har ikke funnet spor av produksjonsavfall i ovnene på Dilling, så vi håper at analyser av det innsamlede prøvematerialet vil kunne gi svar på ovnenes bruksområder. Foto: Ronny Kvarsnes

Et uventet gravfelt

Randskår fra et keramikkar. Foto: Silje Hårstad.

En av 2017-sesongens store overraskelser var at det ble funnet et lite gravfelt med tretten urnegraver og tre branngroper. Gravene er karbondatert til ca. 200 f. Kr. til 200 e. Kr. Når rester fra likbålet – aske, kull, brente bein og gravgaver – er samlet sammen og lagt ned i små groper i jorda, kalles gravene for branngroper. I urnegraver er de brente beinrestene og gravgavene plassert i beholdere som deretter er gravd ned. I de tretten urnegravene var tolv av urnene laget av bark, mens én var av keramikk. Av barkekarene er det bare tetningskittet, nevertjære brukt for å tette karet, vi arkeologer finner rester av.

Gravene var små sirkulære nedgravninger på ca. 20 centimeter i diameter, og var ganske like i form, dybde og ikke minst plasseringen av de brente beina.

Branngravskikken, der de døde ble kremert, opptrer alt fra omkring 1100 f. Kr. i Skandinavia og fortsetter gjennom førromersk jernalder til kristningen. På Dilling lå gravene konsentrert midt i et område med 26 bygninger, ikke langt fra Larkollveien.

I tre av gravene ble det funnet sigder av jern. Sigdene ble funnet nær bunnen av hver sin grav og har trolig vært lagt under eller i bunnen av beholderen med de brente beina. I denne perioden fikk de døde enkelte ganger med seg personlig utstyr, antakelig fra drakten, og mer sjelden andre små redskaper, som sigd, kniv og liknende. Det kan se ut til at sigder tilhører den yngre del av førromersk jernalder, noe som passer godt med det øvrige materialet fra Dilling.

Tre av urnegravene med barkekar inneholdt jernsigder, de eneste gravgavene som ble funnet på Dilling. I alle tre tilfeller lå sigden på flatsiden i bunnen av graven og vært lagt under eller i bunnen av beholderen.
Foto: Wenche Nygård Kristiansen

I én av gravene med sigd har den døde fått  med seg ti bjørneklør. Bjørneklør eller bjørnefell opptrer i enkelte manns- og kvinnegraver i eldre jernalder i Skandinavia. Bjørnen var ansett som et viktig fruktbarhetssymbol der dens evne til å våkne opp etter en lang søvnperiode kan ha gitt assosiasjoner til død og gjenfødelse og for å stå i kontakt med underjordiske krefter.

En av sigd-gravene skilte seg ut ved at sigden lå plassert slik at spissen pekte på et fossil av en brakiopod eller armfoting, et muslinglignende virvelløst havdyr som var utbredt for om lag 550-250 millioner år siden. Dette er et interessant eksempel på at personer på Dilling brukte gjenstander fra fortiden for å symbolisere noe i sin samtid – en kan bare tenke seg hva.

Beina i gravene viste spor av å ha vært brent på høy varme, slik at de var blitt fragmentert i små biter. Det medførte dessverre at de dødes kjønn ikke kunne avgjøres, men analyser av beina viser at tre av individene var barn under 14 år, mens de som fikk med seg sigder i graven var eldre individer.

En interessant problemstilling er hvordan forholdet mellom gravfeltet og bosetningen har vært. Har noen av husene som ligger i gravfeltets umiddelbare nærhet vært samtidige med gravfeltet, og hva fikk bruken av området som gravfelt til å opphøre og i stedet bli benyttet som bosetningsområde? Dette er spørsmål vi vil forsøke å belyse i fortsettelsen av prosjektet.

En av urnegravene med keramikkurne. Foto: Marie Ødegaard/Torgeir Winther.
Samme urne tas ut i preparat, for utgravning på konserveringsavdelingen på museet. Foto: Annette Strandli

Sosiale og økonomiske forskjeller

Sosiale og økonomiske forskjeller mellom menneskene som bodde på Dilling i eldre jernalder kan belyses i bygningenes arkitektoniske løsninger. Størrelsen på bygningene er den viktigste indikatoren på ulike samfunnssjikt, fordi en stor bygning kan indikere at menneskene der hadde råd til å holde flere husdyr.

En annen ting som kan indikere et høyere sosialt sjikt er store boligrom. Antall inngangspartier, antall boligdeler i husene, samt beliggenheten i landskapet kan også være trekk ved husene som kan si noe om sosial og økonomisk status. Ledere, kanskje med krigerfølge, kan ha bodd i hallen, som er kjennetegnet av spesielle arkitektoniske løsninger, spesielle gjenstandsfunn og særegen plassering i landskapet. Så langt har vi ikke funnet spor av enkeltstående hallbygninger på Dilling, men enkelte av bygningene hadde store boligrom, som indikerer at de har tilhørt et høyere sosialt sjikt.

Mulig inndeling av Hus 10 - et 35 meter langt treskipet langhus. Illustrasjon: Linnea S. Johannessen

Gravfunn er viktig kilde til forståelse av sosial organisasjon. Ikke alle ble begravd på måter som etterlot seg fysiske spor eller fikk med seg gravgaver. Funnet av et lite gravfelt på Dilling, og at tre av gravene også var utstyrt med gjenstander, viser at deler av befolkningen har vært «frie bønder» og dermed kan ha hatt en høyere samfunnsposisjon enn den øvrige befolkningen.

Vanlige bosetningshus i denne perioden var 15-25 meter lange og 5-7 meter brede, men kunne også være bare 10 meter lange. Det største huset vi undersøkte i 2017 på Dilling, Hus 10, var hele 35 meter langt og lå lokalisert midt i husområde 1, nær Larkollveien. Beliggenheten lå noe høyere i terrenget enn de øvrige husene vi har identifisert, og slik hadde beboerne i Hus 10 utsikt ned mot de øvrige gårdene. Hus 10 hadde ni par stolper til å bære taket og vi identifiserte 36 veggstolper. Bygningen er sannsynligvis fra første del av romertid (0-400).

Hus 10 ser ut til å ha vært delt i en boligdel med to store rom i sør, der det største hadde et areal på hele 35 m2. Nord for boligdelen lå stall- og fjøsdelen, og her har rommene vært mindre. Lengst nord var et lite boligrom, som kan ha vært et oppholdsrom eller en egen boligdel for mennesker som måtte dele inngang med dyrene, noe som også er observert flere steder i Skandinavia i bygninger fra jernalderen. Dette var trolig folk som har stått lavere på rangstigen, ufrie eller personer med arbeidsoppgaver mer direkte knyttet til dyreholdet.

Det ble identifisert hele fem inngangspartier i Hus 10. Hus med mer enn fire innganger er sjeldne, fra yngre jernalder (550-1050 e. Kr.) kjennes bare fire eksempler på slike bygninger i Norge. Hus med så mange innganger kan representere høystatusbosetning, særlig dersom de har bredere dører enn normalt, slik huset på Dilling har. Et hus med mange innganger må i større grad kontrollere temperaturen, kanskje med høyere forbruk av ved til oppvarming, som igjen støtter tolkningen av høy status. Flere innganger krever i tillegg større vakthold. Det er allikevel funnet en rekke langt større hus fra eldre jernalder i Norge, blant annet et 61 meter langt langhus fra Missingen i Råde.

Må historien skrives om?

På Dilling har vi gravd fram mye spennende fra jernalderen – bygninger, graver, kokegroper, korn, frø, keramikk og andre gjenstander. Helheten gjør funnene ekstra spennende, selv om mange enkeltfunn er interessante nok. Særlig spenning knytter det seg til de fem bosetningene eller gårdene fra eldre jernalder vi har funnet så langt. Er de spor etter fem etterfølgende eller fem samtidige gårder? Og dersom gårdene var i bruk samtidig, kan vi tolke dem som en landsby? På Vestlandet og i Agder fantes det i nyere tid tett sammenbygde gårdsbruk med et utstrakt samarbeid og felles beite, men egne jordteiger. I Norge blir de gjerne kalt klyngetun, mens i Danmark eller Sverige kalles det en landsby. Flere arkeologer og historikere mener at samarbeid eller en form for fellesskap mellom gårdene er nødvendig for å kalle dem en landsby.

Enten bosetningen er spor etter gårder som ble opprettet og brukt i fem etterfølgende perioder eller gårdene var samtidige og dermed en mulig landsby, gir utgravingene ny forståelse av forhistorien på Østlandet. En eventuell landsby vil være den første av sitt slag på Østlandet – og gjør at vi må tenke nytt om organiseringen av samfunnet. Dersom gårdene ikke er samtidige kan vi forstå mer av hvordan og hvorfor noen gårdstun opprettes, mens andre forlates.

Utgravingene på Dilling vil utvilsomt være viktige kilder til å forstå hittil ukjente sider ved det forhistoriske samfunnet, og arkeologer vil stille nye spørsmål til jernalderens samfunnsforhold. Etter at utgravingene er avsluttet høsten 2018 skal vi derfor bruke et års tid på å sortere og tolke resultatene. Historien skrives sjeldent helt om – annet enn i avisenes overskrifter. Om forskning sammenliknes med å bygge et hus skal en forsker være både arbeidsom og dyktig om han skal bygge en vegg i løpet av sin karriere, Dilling-utgravingene vil i så fall bidra med mye byggemateriale!

Rekonstruksjon av bygda på Forsandmoen. Akvarell av Elise Lauvanger, 1984. Foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

 

Denne teksten ble opprinnelig produsert i 2018 til formidlingsbrosjyren "Arkeologi på Dilling i Rygge - Jernalderens bosetning i Rygge" av Kulturhistorisk museum, med økonomisk støtte fra Bane NOR og Rygge kommune.

Emneord: Utgravninger Av Marie Ødegaard, Torgeir Winther, Lars Erik Gjerpe, Linnea Syversætre Johannessen
Publisert 12. mars 2019 12:57 - Sist endret 9. mars 2020 15:30