Utgravningsprosjektet rv. 3/25 i Løten og Elverum

Gjennom årenes løp endres kulturlandskapet vårt seg. Slik er det også nå når nye rv. 3/25 er under utbygging. Derfor er det viktig å kartlegge områdene slik at historien kan bevares for kommende generasjoner.

 

I forbindelse med planleggingsarbeidet for utbyggingen av rv. 3/25 kartla arkeologer fra Hedmark fylkeskommune om det lå fredede kulturminner i den kommende veitraseen. Ved befaringer og testgravinger i 2009−2011 ble det påvist hele 150 slike kulturminner. Spektret av kulturminner var stort, fra spor etter forhistorisk gårdsdrift til bruk av utmarka. Det var på det rene at en arkeologisk utgravning ville gi en unik mulighet til å grave frem ny kunnskap om gårdsamfunnene i Hedmark for 2500–1000 år siden.

I løpet av 17 hektiske uker i 2015 undersøkte Kulturhistorisk museum hele 47 steder i Løten og 32 i Elverum. Kulturminnene var av ulike typer. Det ble gravd ut 41 røyser på ett gravfelt med om lag 100 graver, fire områder med gammel åkermark, 65 kullgroper, 31 jernvinneovner, fire områder med kokegroper og seks fangstanlegg.

Flere resultater fra prosjektet finnes i boken “Ingen vei utenom. Arkeologiske utgravninger langs riksveg 3 og 25 i Løten og Elverum kommuner”, som vil utgis på forlaget Cappelen Damm Akademisk i løpet av 2019

Kart over undersøkte lokaliteter i forbindelse med utgravningsprosjektet rv. 3/25.Traseene for den nye riksveien foregår til dels i jordbruksbygdene i de vestre og sentrale delene av Løten og til dels i skogtraktene i østre Løten og Elverum. Kart: utgravningsprosjektet rv. 3/25, ved Kulturhistorisk museum, UiO.

Før Utgravningene – Hedemarks spennende fortid

Jordbrukslandskapet

I Mjøsbygdene og deler av Løten er det et rikt jordbrukslandskap mens Østerdalen er skogens rike. De to områdene er på mange vis vidt forskjellige, nå som i fortiden. En kulturhistorie om innlandet kan knapt skrives uten å diskutere samspillet mellom enorme rikdommer i utmarka og jordbrukslandet rundt Mjøsa og i de store dalførene.

Planområdet for den nye rv. 3/25 strekker seg fra de indre skogsområder til jordbruksbygdene, der grensen kan trekkes ved Ånestad i Løten. Derfor har det arkeologiske utgravningsprosjektet ikke bare gitt anledning til å frembringe kunnskap om forhistorien i enkelte delene, men også en unik mulighet til å belyse hvordan gårdsbebyggelsen og utmarksbruken var knyttet tett sammen i jernalderen.

De eldste tider

I skogtraktene i Hedmark ble bosetningen etablert da innlandsisen smeltet vekk etter siste istid, altså for over 10 000 år siden. Langs Glomma og ved innsjøene i Hedmark ligger det tallrike boplasser som vitner om disse tidlige oppholdene. Her er det ikke bare funnet pilspisser og avfall fra produksjon av redskaper, men også opptil 7000 år gamle steinalderhytter og måltidsrester. I myrene i Løten og Elverum ligger det bevart kornpollen fra slutten av steinalderen, og på jordene er det funnet en rekke enkle hakkelignede redskaper (skafthulløkser) anvendt til datidens jordbearbeiding.

Skafthulløkser er grove redskaper som ofte bærer preg av røff bruk. Denne øksen er 21 cm lang og funnet på Engesletten, sentralt i Løten (C 23170). Foto: Louis Smedstad, Kulturhistorisk museum.

De gåtefulle myrene

Myrene på Hedemarken rommer mange hemmeligheter. Blant de aller eldste og mest spesielle funnene er to elggevirer som er omkring 10 000 år gamle. For over 100 år siden kom en bonde over et minst like spennende funn i Løten. Opp av myren trakk han et bronsesverd fra ca. 1500 f.Kr. Våpenofferet, som ble lagt ned i myren i begynnelsen av bronsealderen, er blant de aller eldste sverdene som er funnet i norsk jord.

De mest spektakulære funnene er likevel skjelettdeler av syv personer som har fremkommet i våtmarkene på Hedemarken. Menneskelevningene er i hovedsak tidfestet til århundrene før Kristi fødsel. Sannsynligvis er dette makabre rester etter rituelle ofringer eller straff.

Lårbein av en kvinne på mellom 20 og 30 år graves frem fra en myr på Østby i Stange. Kvinnen var mellom 152 og 160 cm høy, og døde i tidsrommet 360–160 f.Kr. Foto: Grethe Bjørkan Bukkemoen, Kulturhistorisk museum.

Jernalderens møtepunkter

Maktsenteret og storgården Åker ved Hamar lå i jernalderen strategisk og sentralt plassert med tanke på ferdselen på Mjøsa, men også i enden av veisystemet som strakk seg østover mot Østerdalen og Värmland. Langs denne østerleden lå også deler av Løten og Elverum, områder som spilte en betydningsfull rolle i Åkermiljøets randsone. Mange varer og mye kontakt gikk høyst sannsynlig mellom Åker og østover til Løten og Østerdalen.

 

De mest kjente undersøkelsene i Løten er utgravningene av gravfeltet på By som ble ledet av Nicolay Nicolaysen i 1879–1881. Feltet omfatter 250 gravminner, og det er med dette en av de største gravplassene vi har fra førkristen tid på det indre av Østlandet, og det eneste store gravfeltet som var kjent i distriktet før utgravningsprosjektet for ny rv. 3/25 tok til. Byfeltet var i kontinuerlig bruk i om lag 1000 år, fra omkring Kristi fødsel og inn i vikingtiden. Sammen med resultatene fra rv. 3/25-prosjektet er By med på å sette Løten og Elverum på det arkeologiske kartet.

Et utvalg våpen fra den rikeste av gravene i haug 35 fra By i Løten. På bildet sees sverd, skjoldbulefragmenter, spyd, pilspisser og en øks. Foto: Kirsten Helgeland, Kulturhistorisk museum.

Å jakte elg i grop

Dype skoger brer seg uavbrutt fra Løten og helt frem til Stillehavet. Alt tidlig i steinalderen (fra ca. 8000 f.Kr.) oppsøkte folk disse skogsområdene på jakt etter elg og andre dyr. Fra slutten av steinalderen (ca. 2000 f.Kr.) kan vi imidlertid se en tydelig endring i jakttradisjonene. Da ble det etablert faste fangstanlegg i form av dype jordgravde groper. Gropene var feller som ble etablert på lange rekker gjennom landskapet, på tvers av elgens trekkruter. Få steder er disse fangstanleggene nå så grundig studert som i Elverum.

I skogstraktene på vestsiden av Glomma har prosjektet dokumentert elgfangst i groper i slutten av steinalderen og inn i jernalderen. Opprettelsen av slike anlegg har vært en betydelig investering av tid og ressurser, og de har utvilsomt blitt konstruert av mennesker som har hatt planer om langvarige opphold i området. De ble etablert samtidig som jordbrukets store gjennombrudd i Elverum og Løten, og i store deler av det øvrige Norge. Det er nærliggende å knytte fangstsystemene til den nye jordbruksbosetningen i traktene. Gropene viser klart og tydelig at utmarksressursene ikke mistet sin betydning da jakt- og fangststeinalderen var over.

Fangstgropene ble gravd som rektangulære bokser ned i bakken, og måtte være både trange og dype nok til at elgen ikke kom seg ut igjen. Gropene er nesten to mannshøyder dype fra toppen av vollene til bunnen av hullet. Foto: utgravningsprosjektet rv. 3/25, ved Kulturhistorisk museum, UiO.

Den nye traseen for rv. 3 skjærer tvers gjennom seks rekker med fangstgroper på strekningen fra Terningen Skanse til Grundsetbekken. Alle fellesystemene var i bruk i eldre jernalder, men ligger de for tett til å ha vært brukt samtidig? I Magnus Lagabøters landslov fra 1274 står det at avstanden mellom fangstanlegg måtte være lenger enn avstanden man kan høre lyden av et øksehogg. Det kan være at lyden av øksen har vært bestemmende for avstanden mellom fangstgropsystemene i Grundsetmarka.

Fangstlokaliteter langs traseen.

I Elverum ser vi at man sluttet å jakte elg i fangstgroper i løpet av eldre jernalder, og fra 500–600-tallet e.Kr. blir fangstgropene liggende ubrukte. Kanskje var det slik at klimaforverringer ga bosetningen og utmarksbruken en kortvarig knekk i denne perioden, og at den senere elgfangsten ble gjennomført på andre måter?

Fangstgroper lengre nord i Østerdalen ble imidlertid benyttet gjennom middelalderen, og enkelte steder i Norge drev man med gropfangst frem til denne formen for elgjakt ble ulovlig i 1863. Begrunnelsen for forbudet var da at elgbestanden var kritisk lav.

Fangstgropsystem fra Grundsetmarka. Ved det ene av fangstanleggene på Grundset ble det flateavdekket mellom fangstgropene. Dette ga ny informasjon om fangstsystemene for elg. Tidligere var det kun kjent anlegg med rette gjerder mellom gropene, men på Grundset ble det funnet stolpehull som antyder at anleggene har hatt trakt- eller ruseformede gjerder som ledet elgen direkte i gropen, slik det er kjent fra reinfangst på fjellet. Vegetasjonen i området ble trolig også benyttet i konstruksjonen av slike gjerder. Illustrasjon ved Ingvild Tinglum Bøckman, Kulturhistorisk museum.

Jernproduksjonen

Jernalderen strekker seg fra ca. 500 f.Kr. til 1030 e.Kr., og er i fremste rekke knyttet til at bondebefolkningen tok jernet i bruk, og dermed formet utviklingen av bosetningen og kulturen frem mot middelalderen og videre inn i historisk tid. Av jern har det blitt laget dagligdagse redskaper som kniver og økser, men også symboltunge nøkler og statusgivende sverd. Arkeologer har imidlertid frem til nå sjelden funnet jernfremstillingsplassene fra denne perioden. De 30 produksjonsovnene fra 700-tallet som ble undersøkt ved Ånestadkrysset gir oss derfor mye ny og viktig kunnskap om hvor alt dette jernet kom fra og hvordan det ble fremstilt.

Rester etter ovn brukt til jernproduksjon fra åkeren på Ånestad. Arkeologene renser frem både kull fra brenningsprosessen og brent leire fra selve ovnskonstruksjonen. På bakgrunn av tolkninger under feltarbeidet og analyser i etterkant kan arkeologene tidfeste når produksjonen forgikk og beregne omfanget av den. Foto: utgravningsprosjektet rv. 3/25, ved Kulturhistorisk museum, UiO.

For å lage jern trengtes råstoffer, energi (varme), luft og kunnskap. Jernmalm er et brunlig jernoksid som finnes i enkelte fjell og i myrer. Den tidlige jernproduksjonen var basert på myrmalm, mens man fra slutten av middelalderen evnet å bruke bergmalm i produksjonen. Myrmalmen måtte tørkes og brennes på bål før man kunne anvende den, dette kalles røsting. Det vinrøde jernoksidet som nå ble dannet var et godt råstoff for den videre produksjonen.

I ovnene på Ånestad ble det funnet granvirke, og dette treslaget ble utvilsomt benyttet som brensel. Trevirket skulle imidlertid ikke bare produsere varme. Karbonet fra kullet som oppsto i forbrenningsprosessen inngikk som en essensiell del av den kjemiske prosessen som dannet jernet.

Skisse over hvordan jernproduksjonen på Ånestad kan ha foregått. Illustrasjon ved Ingvild Tinglum Bøckman, Kulturhistorisk museum.

Tidlig i vikingtiden (ca. 800 e.Kr.) skjedde et stort teknologisk skifte i jernutvinningen. I stedet for å fyre med ubrent treverk i ovnene, gikk man over til å bruke kull. Kullet laget man ved å forkulle trær i store groper gravd ned i bakken. Det er anslått at det finnes minst 300 000 slike kullgroper i Sør-Norge, de fleste fra middelalderen. På dette tidspunktet var jernproduksjonen nærmest blitt en storindustri, rettet mot et europeisk marked.

Det var naturlig nok avgjørende å bygge en god ovn for å få fremstilt det ettertraktede jernet. Fra jernalderens begynnelse og helt frem til merovingertiden, da ovnene på Ånestad var i bruk, ble ovnen konstruert ved at metallarbeiderne gravde en grop i bakken som slagget skulle renne ned i. På Ånestad var diametermålene på disse gropene 60–85 cm. På toppen av slaggropen bygget de en ovnssjakt, en slags pipe. Pipesjaktene har nærmest vært mannshøye. Det måtte samles inn leire av god nok kvalitet til å bygge sjakten, og denne leiren ble gjerne blandet med halm, grus, sand eller liknende.

Ettersom ovnene på Ånestad lå i dyrket mark var det ingenting igjen av de pipeformede ovnssjaktene som har stått over bakken, de er for lengst pløyd vekk. Kun gropene under bakkenivå var bevarte, og bildet viser innholdet i en slik grop etter at arkeologene
har gravd vekk jorden rundt. Foto: utgravningsprosjektet rv. 3/25, ved
Kulturhistorisk museum, UiO.

Gropen ble trolig fylt med halm, flis, kongler eller annet lettantennelig materiale, før ved eller kull (bare kull når vi kommer til vikingtiden) og malm ble stablet lagvis inne i ovnen. Ca. 10–15 cm over bakkenivå måtte det være luftinntak for å gi tilstrekkelig trekk til fyringen i ovnene. Sannsynligvis har det blitt brukt flere blåsebelger for å hjelpe til med denne trekken, selv om vi ikke har funnet rester av slike på Ånestad. Det kan bemerkes at flere forskere har ment at de eldste jernproduksjonsovnene kan ha vært drevet med naturlig trekk, men dette krever brensel av toppkvalitet, fordelaktige vinder og en høy ovnssjakt (ca. 3 meter). Driften ville ha vært betydelig enklere ved bruk av belger.

Inne i ovnssjakten foregikk selve reduksjonsprosessen, der malmen ble til jern. Ovnene på Ånestad ble konstruert etter overordnede prinsipper som hadde blitt anvendt i om lag 1000 år i Norge. Malmen ble oppvarmet slik at slaggstoffene, avfallet, ble flytende og skilte seg fra jernet. Slagget ble ledet til bunnen av ovnen, mens råjernet ble liggende igjen som en klump håndverkeren kunne løfte ut med tang. Ånestadovnene egnet seg bare til engangsbruk, så til neste produksjon måtte det graves en ny grop og reises en ny ovnssjakt.

At slike engangsovner ble anvendt så sent som på 700-tallet er ny kunnskap, frembrakt gjennom utgravningen på Ånestad. Eldre ovner av denne typen kjennes imidlertid fra kontinental-Europa og gjennom et fåtall eldre eksempler på Østlandet. Plasseringen av ovnene er også spennende. De må ha ligget nokså nær gårdstunet, slik de ofte gjorde i den eldre delen av jernalderen. På den tiden Ånestad-ovnene var i bruk var man imidlertid i ferd med å flytte mye av produksjonen til områder i utmarka med god tilgang på skog og myrmalm. Funnene på Ånestad viser imidlertid at produksjonen ved gården forble viktig frem mot vikingtiden.

Trolig var 2–3 ovner i bruk hver sesong over en 30-årsperiode, og samlet kan produksjonen ha gitt opp mot 100 kilo jern i året. Sannsynligvis var det kun bruk for noen få kilo jern på Ånestad-gården per år, og produksjonen var derfor langt større enn det som var nødvendig for å dekke eget forbruk.

Jernvinne langs traseen.

I tillegg til ovnene fant vi spor etter primærsmiing på Ånestad, det vil si bearbeiding av jernet som kom ut av ovnen. Jernet har blitt renset for urenheter og kanskje smidd om til standardiserte råstoffstykker, barrer, som deretter ble satt i videre omløp på et marked. Et av de største funnene som er gjort av slike jernbarrer fra yngre jernalder i Norge ble gjort på Kjøstad, like sør for Ånestad. Her ble det funnet hele 579 barrer datert til vikingtid med en samlet vekt på vel 60 kilo, noe som bekrefter at produksjonen i distriktet var stor. Barrene fra Kjøstad kan være resultat av overskuddet fra årsproduksjonen på en gård på Løten i vikingtid.

Jernbarrer fra Kjøstad. Foto: utgravningsprosjektet rv. 3/25, ved Kulturhistorisk museum, UiO.

Denne omfattende produksjonen av jern må ha skapt rikdommer, men hvem fikk glede av dette? Mye av arkeologers kunnskap om forhistorisk status og makt bygger på studier av gravskikk og gravgaver. Om de få gravhaugene rundt Ånestad, øst i Løten, rommer spor av rikdom vet vi imidlertid ikke. Kun én har blitt undersøkt, og den var funntom. Vi kjenner hverken til alder eller innhold fra de resterende haugene i området.

Selve rikdommen trenger ikke å ha forblitt på stedet. Bøndene som utførte produksjonen har hatt behov for etmarkedfordistribusjonavvarer. Idennetidsperioden hadde høvdingen på Åker ved Hamar stor innflytelse i Mjøstraktene, og trolig hadde han kontroll over mye omsetningen av jern og andre råvarer. Basert på et rikt gravmateriale kan det imidlertid se ut til at det også lå et lokalt maktsenter knyttet til gårdene By og Englaug, i vestdelen av Løten. Kanskje var bøndene i vestre Løten mellommenn for varer som ble sendt videre til høvdingen på Åker?

Nytt om gammelt landbruk

Fra jernalderens graver er det kjent et stort antall ljåblader, hakker og andre landbruksredskaper som naturlig hører hjemme på en gård. På jevngamle boplasser fins korn, husdyrbein og andre landbruksprodukter som har overlevd opptil 2500 år i jorden. Det å finne ut hvordan landbruket faktisk ble drevet århundrer bakover i tid har imidlertid ledet til mye arkeologisk hodebry.

Nye utgravningsteknikker og naturvitenskaplige analysemetoder gjør oss nå i stand til å frembringe ny kunnskap om fortidens åkre. I forbindelse med utgravningene langs rv. 3/25 ble disse metodene for første gang tatt i bruk i Innlands-Norge. Det var på denne måten mulig å få helt nytt bilde av hvordan kulturlandskapet så ut lenge før jordreformer og traktoren omformet landskapet.

Typisk dyrket flate fra jernalderen på om lag 300 kvadratmeter fra Løten prestegård. Stein har blitt samlet i rydningsrøyser overfor den skålformede åkeren. Foto: utgravningsprosjektet rv. 3/25, ved Kulturhistorisk museum, UiO.

Ved våre utgravninger på Gjærlu og Skramstad i Løten ble det identifisert åtte små jordlapper eller teiger, og det har utvilsomt ligget flere i områdene. De enkelte teigene var 250−400 kvadratmeter store, i underkant av størrelsen på en basketballbane. For å sikre den nødvendige avlingen til gården måtte flere åkerlapper dyrkes samtidig. Åkerdriften ble kombinert med store områder med beitemark for husdyrene. Dette var helt avgjørende for å sikre den nødvendige gjødselen til kornavlingene og eventuell grønnsaksdyrking.

Dyrkningslokaliteter langs traseen.

Teigsystemet er tidligere kjent fra jernalderen i Oslofjordsområdet og er ellers utbredt i store deler av Nordvest-Europa. Systemet har blitt forklart med flere forhold. Til dels gjenspeiler størrelsen på de små åkerlappene trolig det stykket med jord som kunne bearbeides på en dag. Slik sett er det snakk om en praktisk oppdeling av åkerlandet. Samtidig gir systemet anledning til å spre dyrkingen i landskapet, og dermed etablere åkre på steder med ulike lysforhold og jordsmonn. Dette er med på å sikre tilstrekkelig avling til å unngå sult både i tørre og våte år. Et stort antall teiger gir også rom for en rotasjon i driften. Ved å veksle mellom dyrking av ulike vekster, beitebruk og brakklegging vil man kunne hindre utpining av jorden.

C14-dateringer viser at jordbruket på teigene ble drevet i to faser, omkring Kristi fødsel og mot slutten av middelalderen. Analyseresultatene viser at åkrene ikke bare ble gjødslet med dyremøkk, men også med avfall fra gårdstunene. Til jordbearbeidingen ble det trolig anvendt ard eller spade, kanskje supplert med plog i middelalderen. Undersøkelsen viser ellers at det ble foretatt omfattende skogrydding i forbindelse med åkerdriften, og at steiner som var mellom en neve og et hode store ble lagt i røyser. Én av steinene i en røys på Gjærlu hadde også en skålgrop.

Det ble ikke funnet kornpollen i åkerlagene, men i myrene på Løten ligger det bevart pollen fra bygg, havre og hvete fra tidsrommene da åkerlappene var i bruk.

Skålgroper er sirkelrunde groper som er hugget inn løse steiner eller fast fjell. Steinen vi fant i en rydningsrøys på Gjærlu måler om lag 20 x 30 cm og har en tydelig skålgrop på toppen. Slike groper blir tidvis oppdaget på steder der det har vært dyrket eller holdt husdyr i jernalderen. Ingen vet sikkert hvorfor man hugde skålgroper, men de settes gjerne i forbindelse med ofringer for å sikre gode avlinger. Kanskje har det blitt ofret smør til de underjordiske i den lille gropen? Foto: utgravningsprosjektet rv. 3/25, ved
Kulturhistorisk museum, UiO.

Gravfeltet på Skillingstad

Gravfelt langs traseen.

Arkeologer ansatt i Hedmark fylkeskommune fant i 2011 et felt med over 100 røyser og spor etter produksjon av tjære og trekull på gården Skillingstad. Uten en nærmere undersøkelse var det imidlertid ikke mulig å fastslå om røysene var dannet ved rydding av åkerland eller om de var gravanlegg.

Utgravningen i forkant av utbyggingen av rv. 3/25 ga en mulighet for å fremskaffe mer kunnskap om røysene. En første indikasjon på at det kunne dreie seg om graver fikk vi etter at skogen hadde blitt felt, slik at samlingene av stein kom tydeligere fram. Røysene var enhetlig oppbygde og runde i formen uten å ligge for tett. Allerede i den første røysen som ble undersøkt ble det gjort funn av en kniv og en nål av jern, samt en ubestemt gjenstand av bly. Røysen var omsluttet av en ring av større stein, en kantkjede. Dette forsterket inntrykket om at det var en grav, og slett ikke en rydningsrøys. I områdene mellom røysene lot det seg heller ikke påvise gamle åkerlag. Området kan imidlertid godt ha fungert som beitemark i deler av forhistorien.

Røysfeltet på Skillingstad fotografert med drone. De svarte områdene er kullgroper fra middelalderen som delvis er bygd ovenpå røysene. Det ble samlet inn en boreprøve av torvmateriale fra det grønne myrområdet mellom bekken og gravfeltet for å analysere pollen. Foto: Magne Samdal, Kulturhistorisk museum. Foto: utgravningsprosjektet rv. 3/25, ved Kulturhistorisk museum, UiO.
Røys på Skillingstad med tydelig kantkjede av større stein og oppbygning av mindre, ensartet stein.

Kantkjeder av stein omkranset 29 av de 41 undersøkte røysene. Ingen av røysene inneholdt imidlertid urner, kister eller andre spor av selve gravleggingen. Det ble heller ikke oppdaget nedgravninger under røysene, og de døde må derfor ha blitt lagt på markoverflaten eller mellom steinene i røysen. Det ble ikke funnet større beinstykker ved utgravningene, men dette kan skyldes at bevaringsforholdene i røysene var svært dårlige.

I løpet av undersøkelsen ble det samlet inn totalt 46 gjenstander, deriblant fire kniver, en nøkkel, en pinsett, to pilspisser og fire nåler som kan ha fungert som feste til spenner. Det ble også funnet tolv jerngjenstander som ikke kunne bestemmes nærmere. Vi har fått utført analyser av jern fra tre av gjenstandene. Én kniv er trolig laget av lokalprodusert jern, mens nøkkelen og en av pilspissene har et metallinnhold som antyder et opphav i det sørlige Sverige eller Øst-Norge.

Begravelsessituasjon på gravfeltet på Skillingstad. Illustrasjon ved Ingvild Tinglum Bøckman, Kulturhistorisk museum.

C14-dateringene fra Skillingstad viser at feltet har vært i bruk gjennom hele eldre jernalder, og det kan se ut til at bruken av røysfeltet var mest omfattende i slutten av perioden, i folkevandringstid. I merovingertid, ved inngangen til yngre jernalder, har vi bare to tidfestinger, og gravfeltet ser ut til å gå ut av bruk. Dateringene stemmer godt overens med en analyse av pollen fra et myrområde like ved gravfeltet. Denne analysen viser at skogen ryddes og svis av i førromersk jernalder, og det etableres et åpent landskap med lyng og gress mens røysfeltet er i bruk. Analysen viser videre at området legges brakk, og etter hvert dekkes av barskog etter ca. 900 e.Kr., hvilket passer godt med at vi mangler dateringer til vikingtid.

Nøkkel fra Skillingstad. Foto: Kulturhistorisk museum

I tidlig middelalder blir området tatt i bruk på nytt, denne gang med kullproduksjon. I to tilfeller er kullgroper plassert oppå røyser. Dette viser at gravfeltet på den tiden var helt ute av bruk og at røysene ikke lenger var nødvendige å respektere etter at området ble kristnet. Kullgropene på feltet er tidfestet til mellom 1050 og 1250 e.Kr. Etter bruken av kullgropene blir området igjen liggende urørt, frem til det svis av og ryddes på ny på 15–1600-tallet.

 

 

Denne teksten ble opprinnelig produsert i 2018 til formidlingsbrosjyren "Arkeologi mellom Hedemarken og Østerdalen - Utgravninger knyttet til bygging av ny rv. 3/25" av Kulturhistorisk museum, med støtte fra Statens vegvesen.

Emneord: Utgravninger Av Julian Robert Post Martinsen, Axel Mjærum, Christian Løchsen Rødsrud
Publisert 13. mars 2019 16:03 - Sist endret 9. mars 2020 15:30