E6-prosjektet Gudbrandsdalen

Sommeren 2011 startet Kulturhistorisk museum opp det største utgravningsprosjektet i Oppland noensinne. Under utgravningene fant arkeologene spor etter både hverdagsliv og naturkatastrofer.

Da Statens vegvesen begynte planleggingsarbeidet for ny E6 mellom Frya og Otta registrerte Oppland fylkeskommune et stort antall kulturminner innenfor traseen. De aller fleste lå i Fron, hvor de blant annet påviste flere jernaldergårder. Få eldre undersøkelser hadde ført til at dalføret var en hvit flekk på det arkeologiske kartet. Nå hadde man for første gang muligheten til å kaste et grundig søkelys på Gudbrandsdalens forhistorie.

Sommeren 2011 startet Kulturhistorisk museum opp E6-prosjektet Gudbrandsdalen, som er det største utgravningsprosjektet i Oppland noensinne. 60 fornminner skulle undersøkes i Sør-Fron (24), Nord-Fron (33) og Sel (3), og undersøkelsene pågikk helt til oktober 2012. Prosjektet resulterte i utgivelsen «Gård og utmark i Gudbrandsdalen – Arkeologiske undersøkelser i Fron 2011-2012», som kom ut i 2016. Statens vegvesen finansierte både utgravningene og publiseringen.

Utgravingsmetoden varierte mellom grovkornet maskinbruk og detaljerte manuelle undersøkelser. Foto: Mari Malmer.

Jordbruket tar til i Gudbrandsdalen

Det er uvisst når jordbruket først ble tatt i bruk i Gudbrandsdalen. Enkelte gjenstandsfunn indikerer at det kan ha skjedd rundt 3000 f.Kr., men vi har ingen arkeologiske utgravninger som bekrefter dette.

Under de arkeologiske utgravningene i Fron i 2011-2012 dukket det opp flere såkalte fossile jordbrukslag på Fryasletta, Breivegen, Rolstad og Øybrekka. Dette er kort og godt gammel matjord, dannet ved dyrking eller intensivt beite, som ligger beskyttet under det moderne matjordslaget. Det kan være flere årsaker til dette. Langvarig jordbruk på samme sted kan føre til at matjordslaget blir tykkere, spesielt i forsenkninger, og at den eldste jorda da etter hvert blir liggende beskyttet i bunn.

I Gudbrandsdalen ser vi ofte at den eldste matjorda ligger forseglet under flom- og skredavsetninger. Når vi fjerner avsetningene dukker fragmenter av det gamle jordbrukslandskapet opp. I tillegg til rydningsrøyser og fossile jordbrukslag dukker det gjerne opp spor etter ardbruk (en primitiv plog) og hull etter staur og gjerder. I selve matjordslaget kan det ligge bevart pollen og makrofossiler fra det som engang ble dyrket der. Alt dette bidrar til at vi får en god forståelse av hva slags jordbruk det var snakk om, og når det hele foregikk.

De eldste jordbrukslagene på Breivegen ble 14C-datert til eldre bronsealder (1800-1100 f.Kr.), men det kan i noen tilfeller være vanskelig å finne ut med sikkerhet om lagene er spor etter kun beiting eller også dyrking. Ofte ser vi at jordene har vært gjødslet med ekskrementer fra husdyr - trolig som en form for skiftbruk hvor beiting og dyrking har avløst hverandre jevnlig. Noen områder har derimot vært vanskelige å dyrke opp og ble kun brukt som beitemark, slik tilfellet også var med Breivegen på 1700-tallet. Utgravningsresultatene var ikke entydige i dette tilfellet, men viser i alle fall til tidlig landbruk i dalbunnen.

Den eldste sikre fossile kornåkeren ble funnet på Fryasletta. Laget ble 14C-datert til den første halvdelen av yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.). Dette er det eldste dyrkingslaget som så langt er undersøkt i Gudbrandsdalen, og kunne sees som et mørkt sjikt mot bunn av sjaktprofilene. Funnene fra Breivegen og Fryasletta viser oss glimt av et godt utviklet landbruk i bronsealder, men vi vet ennå ikke så mye om hvor utbredt det var. Pollenanalyser fra Nord-Gudbrandsdalen forteller om småskala jordbruk i Dovre- og Lesja-traktene. Trolig har jordbruket på dette tidspunktet blitt etablert på flere spredte steder i hele dalføret.

Lag på lag med dyrking, beite, flom og skred på Fryasletta over tusenvis av år. Foto: Lise Loktu.

Det er i all hovedsak bygg som ble dyrket i Fron, men vi har også spor etter rug og spelt. I romertid og folkevandringstid ser vi tydelige tegn på at det har foregått en kraftig jordbruksekspansjon i dalen. Nye parseller ryddes og nye gårder etableres. I noen av langhusene fra perioden har vi funnet forkullede ekskrementer fra storfe og sau eller geit. I et av husene fant vi til og med frø fra bringebær. Dette er et godt etablert jordbrukssamfunn. På mange måter ser det ut til at det er nå vi får et virkelig gjennombrudd for jordbruket i Gudbrandsdalen.

Utmarkens grøde

Skogene og fjellene i Gudbrandsdalen er svært rike på ressurser, og har tradisjonelt blitt godt utnyttet av dølene. I takt med nedsmeltingen av fonner og breer i høyfjellet har det dukket opp et svært rikt gjenstandsmateriale, som vitner om mange tusen år med omfattende jakt og ferdsel.

I lavfjellene og skogene har vi også mange spor etter jakt. Som oftest dreier det seg om fangstgroper for rein eller elg. På Dokkfløy i Gausdal har det tidligere blitt undersøkt langstrakte systemer med ledegjerder og groper, som ble datert fra jernalder og helt opp til 1700-tallet. Jakten må langt ha overgått det lokale behovet.

Fangstanlegg kan finnes helt ned til dalbunnen. På Rustmoen utenfor Vinstra ble det undersøkt et mindre fangstsystem langsmed terrassekanten ned mot Vesl-Lågen og Nermoen. Anlegget viste seg å være fra jernalder, og gikk ut av bruk på 1200-tallet.

Samtidig med at fangstgropene på Rustmoen gikk ut av bruk, så begynte man med intensiv kullproduksjon. Både ungt, gammelt og dødt virke ble brukt og hele skogspartier ble trolig svidd av. Hele veien fra Sadelmakerstuen i nord til Breivegen i sør finner vi kullgroper fra denne tiden. Utenfor E6-traseen ligger det titusenvis av tilsvarende groper i utmarka. Mye av kullet ble nok brukt til smiing og jernfremstilling. Opp mot tregrensa og i lavfjella finner vi mange jernvinneanlegg i Fron, hvor man blestret jern av myrmalm. På gårdene i dalbunnen finner vi spor etter smier. Produksjonen skal ha vært så omfattende at Gudbrandsdalen i eldre tider visstnok ble kalt «Smie-Dalen».

Utmarksressursene, som jern, skinn, kjøtt og gevir, må ha vært viktige handelsvarer for dølene. De må ha dannet grunnlag for stor rikdom på gårdene allerede i jernalderen – kanskje enda tidligere.

I takt med middelalderbyenes fremvekst og økende ressursbehov på 1200-tallet har trolig også kull i seg selv blitt en handelsvare. Kullproduksjonen må ha vært stor, men på 1400-tallet blir det brått slutt. Ble skogen utpint? Er pest og befolkningsnedgang årsaken? Eller fikk man ny teknologi som gjorde kullproduksjon overflødig? Årsakene er uklare.

Jernaldergårdene

På Breivegen og dalbunnen nedenfor Grytting ble det avdekket tre jernaldergårder fra yngre romertid og folkevandringstid. Det ble funnet til sammen fire driftsbygninger og syv hovedbygninger. De mange husene stammer fra ulike bruksfaser – eldre bygninger har blitt revet og nye bygd. På gårdene har det vært både storfe og småfe. På Breivegen har vi funnet spor av samtidige åkerlapper ganske tett inn på tunene. Da tunene ble forlatt ble også dette dyrket opp. Det ser vi av de mange ardsporene der husene tidligere lå. På Grytting lå det flere rydningsrøyser rett nord for tunet. Her har de trolig ryddet seg beite- og slåttemark.

Jernaldertunet på Grytting. Kart: Ingar M. Gundersen.

Jernaldergården på Grytting kan ha eksistert i over 300 år, før den ble flyttet eller nedlagt rundt 550 e.Kr. Tunet ble bygd om to ganger, og for hver gang ble hovedhuset litt større. Hovedhuset i den tredje og siste fasen har hatt en lengde på minst 44 meter og må ha vært en staselig gård i sin samtid. Den strekker seg inn under jernbanelinjen i sør, og den fulle utstrekningen er ikke kjent. I huset ble det funnet et stort antall byggkorn. Huset var treskipet og hadde takbærende stolper, som var gravd opptil en meter ned i bakken. Veggene var utformet med liggende planker, som var støttet opp på inn- og utsiden med stående staur.

I to av hovedhusene på Breivegen ble det funnet rester etter smier. Metallurgiske analyser viser at man i den ene smia har produsert stål og gjenstander av høy kvalitet. I den andre har man bearbeidet jernlupper. Analysene viser også at jernet var lokalt fremstilt; malmen stammer fra myrer i nærområdet, og kan ha blitt blestret til luppeform på noen av de registrerte jernvinneanleggene opp mot tregrensa.

I utkanten av det ene tunet dukket det opp en liten draktspenne i bronse – en såkalt fibula. Denne typen spenner var vanlige i yngre romertid og folkevandringstid og har trolig hørt til en på gården. Har den vært mistet, eller kastet? Noen spørsmål vil for alltid bli ubesvarte.

Bronsefibulaen. Foto: Lise Loktu.

Middelaldergården

Det er sjelden det graves ut middelalderbygninger på landsbygda i Norge. I mange tilfeller har gårdene ligget på samme sted siden middelalder, og det er sjelden vi får anledning til å foreta utgravninger på selve tunet.

På Odenrud fant vi likevel et lite fragment av middelaldergården. I utkanten av dagens tun lå det store mengder med varmepåvirket og oppsprukket stein – såkalt kokstein. Kokstein ble i vikingtid og middelalder brukt til koking og brygging. I tillegg ble det funnet slakteavfall fra storfe, sau/geit og svin, men også reinsdyr og hare. Vi var her på sporet av et middelaldersk eldhus.

Under koksteinslaget dukket det etter hvert opp en syllsteinsmur fra en mindre laftebygning. I det ene hjørnet lå rester av selve lafteknuten. Dette kan være fundamentet til selve eldhuset, en stuebygning i tilknytning til gården eller begge deler. Fra nyere tid vet vi at eldre stuebygninger kunne bli «degradert» og gjenbrukt som eldhus.

«Da skriunn gjekk»

Klima og samfunn øver en gjensidig påvirkning. Selv mindre handlinger kan påvirke omgivelsene på lokalt plan. Klimaendringer påvirker på sin side samfunnsutviklingen. I det arkeologiske materialet fra Fron ser vi en tydelig sammenheng mellom jordbruksutviklingen og skiftende klimaforhold.

Nyrydning og avskoging medfører økt erosjonsfare. Ved flom får vannet større kraft og skred og flombrudd blir vanligere. Dette er typisk for Fron, hvor dalsidene er bratte og det er lite vegetasjon og bergflater til å holde igjen på løsmassene.

Flere steder ser vi hvordan nyrydninger, beiting og avskoging har medført kraftige skred og oversvømmelser gjentatte ganger i forhistorien. Minst tre store begivenheter kan skilles ut; 350-200 f.Kr., ca. 50 f.Kr. og 600-800 e.Kr., men også mange andre mindre flomhendelser. Disse har vi kalt Forrskredet, Gammelofsen og Merovingertidsofsen og er 14C-datert ut fra over- og underliggende bosetnings- og jordbruksspor på flere av utgravningsfeltene. Dette gir oss en tidsramme for å forstå når katastrofene må ha rammet området.

På Fryasletta ligger bronsealderåkeren begravd under et massivt skredlag. Høy vannføring i dalsidene førte til at store mengder løsmasser raste ned dalsiden over Søristugu Forr og fullstendig utraderte alt som lå i veien. I sjaktene kunne vi se hvordan sammenpresset matjord og rydningsrøyser lå under Forrskredet som tidskapsler bevart for ettertiden.

Kort tid senere ryddet de seg ny mark i skredmassene, men allerede noen få generasjoner senere rammet ulykken på nytt. Flom- og skredavsetningene fra Gammelofsen dekket trolig hele sletta, slik også Storofsen skulle gjøre det ca. 1800 år senere. På Breivegen og Grytting finner vi mange spor etter tilsvarende katastrofer, som er mer eller mindre samtidige med hendelsene på Fryasletta. Trolig representerer Forrskredet og Gammelofsen to tilfeller av ekstremflom i førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f.). Det eldre jordbruket på Breivegen brakklegges, men på Fryasletta rydder de mark nok en gang. Lågen gikk tidligere på innsiden av Gryttingvollen, men et kraftig flombrudd fra Lauvåa har presset elva over til sitt nåværende leie. På utgravningsfeltene ser vi at dette kan ha skjedd i forbindelse med Forrskredet eller Gammelofsen.

Profiltegning fra Fryasletta. Illustrasjon: Lise Loktu.

Det store omfanget på katastrofene henger sammen med den gradvise omdannelsen fra natur- til kulturlandskap etter hvert som jordbruk og bosetning ekspanderer, men gunstige klimaforhold i romertid (Kr.f.-400 e.Kr.) gjør at forholdene likevel stabiliserer seg. De første århundrene er preget av varme somre, og flom inntreffer i tillegg sjeldent. Dette legger grunnlaget for jordbruksekspansjonen i perioden. Gårder og parseller legges i områder som tidligere var utsatt for flom og skred, som Breivegen, Grytting, Rolstad og Øybrekka.

Nyrydningene gjør imidlertid samfunnet mer sårbart for endrete klimabetingelser. Mot slutten av perioden blir somrene kaldere, noe som spesielt kan være en utfordring for jordbruket i dalbunnen. I tillegg ser vi at vinternedbøren og flomhyppigheten øker. I tiårene rundt 550 e.Kr. blir forholdene kritiske. Ekstremt lave sommertemperaturer gir konsekvenser for jordbrukssamfunnet over store deler av Nord-Europa. Noen forskere mener at e norrøne mytene om Fimbulvinteren har sin opprinnelse fra denne tiden. I Fron ser vi at jernaldergårdene i dalbunnen blir fraflyttet. Etter hvert må de gi opp jordbruksarealene også. Tidlig i merovingertid (550-800 e.Kr.) rammer en ny ekstremflom Gudbrandsdalen og setter et foreløpig punktum for jordbruket flere steder i dalbunnen.

Profilen studeres. Foto: Mari Malmer.

 

Denne teksten ble opprinnelig produsert i 2017 til formidlingsbrosjyren "Arkeologi i Gudbrandsdalen - livet i Fron gjennom tusener av år" av Kulturhistorisk museum, med økonomisk støtte fra Statens vegvesen og Sør-Fron kommune.

Emneord: Utgravninger Av Ingar M. Gundersen
Publisert 8. mars 2019 16:05 - Sist endret 9. mars 2020 15:30